Hvorfor blir ikke stemor hørt eller tatt på alvor!!!?

[Rosenrot]

 

 

Har vert stemor for en gutt i 7 år nå. Han er 11 nå. Bråket startet fra dag en. Biomor har hetset, kritisert og snakket stygt om meg/oss i nesten alle årene.. Sjalusi er min konklusjon! Kan forstå følelsene hennes av å være mor som overlater barnet sitt til en ”fremmed kvinne” og at jeg på en måte tar/får en del av hennes barn. Jeg forstår, at en kan trenge tid på å venne seg til tanken og virkeligheten rundt dette. Jeg forstår, at jeg skal trå varsomt i begynnelsen og ikke ta for mye plass osv…men helledussen da….voksne folk må kunne styre seg og se at det ikke kommer noe godt utav en slik oppførsel i lengden. Tenker ikke mye på barnets beste! Jeg har forgudet hennes sønn fra dag en og gitt av hele hjerte til han. Burde hun ikke være glad for at sønnen har det godt hos oss. Hun har også brukt sønnen flittig som våpen. Sønnen har selv fortalt om stygge ting hun har sagt om meg/oss. Noe som har gjort meg veldig sår og trist på hans vegne. Jeg har pratet mye med han og prøvd å ”unnskylde” moren for disse handlingene og prøv å ”slukke branner” slik at han ikke skal ta noen skade av det. Men du og du hvor store kameler en skal tygge. Men det gjør man for å skåne sønnen. Vi er voksne og kan forstå og ta ansvar for rett og galt, men det klarer ikke et lite barn. Her har vi vert veldig bevisst på å ikke diskutere (for her har klart vert uenigheter) i mens han hører på, og heller aldri snakke nedsettende om biomor og stefar ovenfor han. Og det har vi aldri gjort heller. Hos biomor skrikes og diskuteres det høylytt noe sønnen forteller oss stadig selv. Så vondt å høre!

 

Jeg og faren har dessverre et anstreng forhold til barneoppdragelsen, rammer og regler. Faren er nok en smule ”for” følelsesmessig bundet til sin sønn til å klare å se at de klare rammene/grensene som er fornuftige å sette/ha ikke er hat men omsorg. Selvsagt er faren sterkt knyttet til sønnen sin, noe jeg faktisk synes/mener er en bra egenskap. Flott å se en mann være så ”myk og god” for det viser mye hos en mann.. Men jeg synes ikke lenger det er sjarmerende når han blir helt overstyrt av det og ikke klarer å sette ned foten eller skape noen rammer/grenser, og det ender med at barnet styrer det hele. Jeg er veldig glad i sønnen og har alltid vert veldig engasjert i hans ve og vell, bare så det er sagt.

 

 

Jeg tok rollen min alvorlig og seriøst og gikk inn med hele hjertet. Og siden jeg hadde positiv erfaring med å være stemor i 6 år fra før av ”trudde” jeg at jeg visste jeg hva jeg gikk til. Når vi har han annenhver helg og en ukedag er jeg veldig bevisst på at vi tar hensyn til sønnen og alle hans behover også. Og siden vi ser han sjeldnere blir det naturlig å vie litt ekstra oppmerksomhet etc. Men…. Hvor lett er det å få til noe harmonisk forhold til far og sønn når faren hele tiden motarbeider alt jeg måtte mene eller synes er riktig og galt (for sønnens og vårt beste). Jeg har brukt myyyye krefter på å få faren til å se hvor viktig det er at vi samarbeider og blir enige om rammene og står fast ved dem sammen også. Er vi ikke enige har jeg sagt vi må finne en middelvei…Men nei! Vi kan bli enige om en regel, men så går det en helg så er det glemt. Faren sier alltid da at ”jammen det er da ikke så farlig” eller ”det gjør ikke meg noe så da går det jo greit” hvor jeg sier at ”men hva lærer sønnen din av dette rotet” og ”du kanskje mener det ikke er så viktig men jeg mener det er viktig samt konsekvensen for sønnen er stor med å vingle og gi etter hele tiden.” Ikke minst stemningen som blir her i huset av dette.

 

Sønnen er nå 11 år, og han har nettopp lært å lage egen matpakke til skolen her hos oss, noe jeg har ment han burde lære for flere år siden. Hos moren har han gjort det i mange år. Først nå har han begynt å lære å rydde rommet sitt her, noe jeg har prøvd å få til i mange år. Hos moren har han gjort det i mange år…der har han tom forskjellige oppgaver i huset. Hos oss sier han at han er på ferie. Hos oss må vi passe på han hele tiden….Har du tisset, har du vasket hendene, passet på klokken og tidene for han hele tiden, be han kle på seg og hva han skal kle på seg, vaske seg, pusse tenner, rydde etter seg, pakke sakene sine når han skal hjem igjen må faren gjøre eller så går han ut døren uten, faren/vi må fortelle han absolutt alt, tom hva han skal gjøre ute om vi sender han ut, eller så står han med ansiktet inne i vinduene og ser på oss. Vi må repetere ting mellom 5-7 ganger hver gang. På kveldene så må faren gjete han på badet, passe på at han pusser tennene, vasker tissen eller dusjer med såpe og sjampo tom sette på dusjen for han. Om faren ikke gjeter skjer det ingen ting. Hos moren går alle rutinene nesten helt av seg selv. Og han sier det selv at hvis han ikke passer tiden, tar ansvar for sine ting, gjøre som han får beskjed om osv osv blir det månelyst. Det sier litt, og dette prøver jeg å få faren til å se og forstå.

 

Hos oss kan vi aldri ha ”voksentid” å nei det fikser ikke verken far eller sønn. Konstant mas og higer etter oppmerksomhet, og faren får dårlig samvittighet. Han tåler ikke at jeg koser med faren, da kommer han i mellom. Han avbryter absolutt alle samtaler og setninger vi måtte ha. Når vi har besøk er det han som er midtpunkt og styrer hele besøket. Åååå så frustrerende. Han eier rett og slett ikke respekt fordi her er det fritt frem og ingen bestemte regler/rammer ei konsekvenser. Jeg prøver å ymte innpå med sønnen i mens faren hører på, men hva hjelper det når faren ikke støtter det. Faren har tom forsvart sønnen foran meg når jeg har i rettesatt han i noe galt han har gjort. Jeg kan også si nei til noe så går han til faren og da får han ja…Selv om jeg har sagt at nei og forklart hvorfor og at det betyr nei fra begge to. Jeg har gnålt om disse samme tingene i 7 år og ingen ting skjer så nå er tålmodigheten slutt. Forferdelig synd fordi jeg er faktisk veldig glad i både far og sønn, men det blir så slitsomt å gå slik på terna og aldri bli tatt på alvor i noe som betyr så mye for meg…. for det ligger mye følelser i dette. Jeg klandre ikke sønnen oppe i alt dette, for han er produktet av hva ”vi voksne er og lærer vekk..:/” Mine venner og familie har sett disse tingene og har sagt det mange ganger at det der hadde de ikke orket å bruke så mye krefter på som jeg gjør. Alle mener faren har et problem. De fleste av dem har barn selv og klarer å se galskapen. Godt å vite at noen støtter en..

 

 

Når det er sagt har vi vert til parsamtale hos barnepedagog om tema. Faren har fått ”passet påskrevet” om måten han oppfører seg på og ting han gjør helt galt. Ja, og jeg har fått medhold i holdningene mine. Å nei, da viser han holdningen ”de er ikke kyndige nok og de kan ikke fortelle han bla bla…for far vet bedre.” Sukk! At jeg har orket! Men sånn er det når kjærligheten rår! Er det noen andre der ute som har opplevd lignende og ”overlevd” eller fått det til? Jeg er i hvert fall på tur ut av dette da jeg ikke orker stange hodet i veggen lenger.

 

Hadde forresten et strålende samarbeid og forhold med barnefar/ x og barn i mitt forrige forhold. Så det er håp for noen.. Oppskriften vår var god kommunikasjon og godt samarbeid med x. Barnefaren respekterte meg og min rolle, og forstod hva det ville si å komme inn som reservemamma og ta del ansvar for et ”fremmed” barn.. Han var bare takknemlig for at jeg hadde et åpent hjerte til barnet hans. Det samme forstod xen og som da sa til meg ”Er du god og snill med mitt barn er jeg fornøyd og takknemlig”. Jeg ble bare kjempeglad for at hun så det slik og var så rasjonell tross situasjonen, så jeg ga alt.. Noen som har forstått det!!!

 

[Anonym bruker]

Uff. Det er ikke greit det derre. Hos oss endret det seg til slutt, det gikk mange år, en 5-6 år. Det endret seg da jeg var på vei ut.

 

Misforstått omsorg, å ikke gi barna rammer.