Da var jeg endelig tilbake....

[Bamse&baby+spire*fødeklar*]

fra sykehuset, etter å ha blitt innlagt fredag kveld.

Jeg trodde jo så sikkert at det var kynnere jeg hadde, men siden JM hadde bedt meg ta kontakt med sykehuset om de ble regelmessige og siden jeg var så sliten, så ble det til at vi ringte sykehuset på ny.

 

Da vi kom inn ble det konstantert rier, som heldigvis ikke hadde vært effektive, slik at jeg fortsatt hadde lang og fin livmorhals og ingen åpning:)

Fikk lungemodningssprøyter og drypp for å stoppe riene. Riene ville ikke helt stoppe, så det var litt slitsomt.

 

Er veldig takknemlig for at jeg fortsatt får ha baby i magen og for at de på sykehuset har vært så gode og snille mot meg. Bare positivt å si om SUS:)

 

Selvtilliten min fikk seg en skikkelig knekk fordi jeg innså hvor feil jeg hadde tatt ang kynnere og rier og etter jeg ble utskrevet idag har jeg hatt mye frykt pga kynnerene som fortsatt kommer rimelig ofte(men dette VET jeg er kynnere, siden det ikke er skikkelige tak!).

 

Har også grått i mange timer fordi jeg har vært redd og usikker, og fordi jeg har fått beskjed om at sykehuset kommer ikke til å stoppe fødsel på ny nå. Har vært uendelig redd for alt som en prematur unge medfører, og ikke minst har jeg vært redd for hvordan alt dette skal påvirke min sønn på 1,5år...

 

Prøver å være takknemlig for hver dag som går nå, og for at jeg har ei frisk og fin jente i magen som ligger så fint med hodet ned(sånn i tilfelle fødsel skulle komme, hehe).

 

Takk til dere som svarte på forrige tråden min, rakk dessverre ikke å få lest og svart så mye, for mannen dro meg avgårde til sykehuset da.. hehe..