kort lunte for tida...er 28 uker

[vimsa .-) på overtid]

har to små, på fem og på to år, og lunta mi er ikke særlig lang her om dagen. det går liksom greit en god god stund, men så plutselig er liksom grensa nådd, og da blir jeg så sint at jeg skjelver inni meg og da skriker jeg at nåe re det nok. . jeg har de skjønneste gutta på jord, eldstemann tester naturligvis grenser, og er generelt en gutt full av energi og masse fart og brå bevegelser, og han krever mye oppmerksomhet, verdens ivrigste lille gutt, men mamma hjertet mitt får så vondt når jeg kjefter sånn, jeg bobler liksom plutselig over av hormoner og blir bare sint. bare med stemmen altså, jeg nærmest skriker at NÅ ER DET NOK. også vet jeg at jeg burde ha gitt dem en advarsel, om dere ikke hører nå, da blir jeg sint, men jeg bare blir sint. og tramper ut. Han eldste har fått en greie med å "skremme" oss, sånn plutselig hyler han BØØØ inn i øøret mitt eller brorens, og det er vanvittig irriterende. idag gjorde han det da jeg endelig skulle sitte og hvile bekkenet to sekunder, før vi skulle ut. da hoppa han opp der jeg satt, og dermed hadde jeg kaffe over hele meg og jeg spratt opp og hylte tilbake at han måtte slutte med de det.... fler som har kort lunte og litt dårlig samvittighet om dagen????

[Bellbaby]

Å jada, du er ikke alene! Hadde et utbrudd deluxe senest igår. Da gikk det utover både mannen, hans 2 stedøtre og sønnen vår på 2 år. Alle disse 3 barna er veeeldig aktive, så det er full action fra morgen til kveld.

 

Jentene er 12 og 10 år gamle, men etter de fikk en lillebror er venner helt uinteressant. De vil bare leke med han, og det er jo søtt til en viss grense. Det er en evig kamp mellom de om å vinne lillebrors gunst, være den han vil leke med. Jeg mener de må ha et eget liv i den alderen og gå ut med venner, ikke bare henge her hjemme og herje.

 

Og så var det mannen min, som har såååå god tid til alt, og som ikke gjør ting her med mindre jeg spør. Akkurat som om det er mitt ansvar å passe på alt som skal gjøres, fra oppussing til hagearbeid til husarbeid. Og så skal jeg bli kalt masete.. Snakk om at begeret rant over for meg, og snakk om at de fikk høre det!!! Og lillegutt da stakkars, som måtte se mamma'n sin kjefte og gråte om hverandre og kom bort og kysset meg på øynene for å trøste... Hadde sååå dårlig samvittighet etterpå.

 

Jeg ser i etterkant at jeg overreagerte, men klarte ikke å stoppe. Og dette var bare ett eksempel, har hatt flere hormonutbrudd (er 33+2 på vei). Nå skal også nevnes at jeg har bekkenløsning og kan til tider ikke gå, sover kjempedårlig osv. Det hjelper ikke akkurat på lunten det heller.

 

Ja, da har vi begge fått ut litt frustrasjon :-) Lenge leve hormonene...