Skal vera vekke frå jenta mi i fire dagar :-(

[Anonym bruker]

Helga før 17. mai skal eg vekk på kurs i fire dagar, og mannen min blir åleine med jenta mi. Eg trur dette skal gå bra, men sidan me skal feira 17. mai hjå familien hans (som bur 35 mil unna), så reiser han dit saman med vesla alt på torsdagen (så kjem eg etter på sundagen når kurset er ferdig). Eg kjenner eg blir heilt dårleg inni meg ved tanken på at ho skal finna seg til rette i ny seng, på nytt rom, med berre menneske rundt seg som ho ikkje kjenner særleg godt - og akkurat når mammaen hennar ikkje er der! Ho søv heller ikkje på rom med pappaen sin til vanleg. Pga at han slit med sømnproblem når han har det travelt på jobb, så søv me kvar for oss foreløpig - vesla på rom med meg, og han på gjesterommet.

 

Ho har eit godt og nært forhold til pappaen sin, men det er ikkje til å legga skjul på at eg har tatt minst 90% av alt stell både dagtid og nattestid sidan ho vart fødd. Eg veit at pappaen får det til, berre han vil - men eg er så redd for at han kjem til å overlata ho til besteforeldra sine (som ho ikkje kjenner så godt pga avstand), og at dei også kjem til å få ansvar om natta fordi han heller vil sova.

 

Eg kjem til å bli så lei meg viss jenta mi blir stressa av alt dette...

 

Eg veit jo at ho overlever fire dagar utan meg, og at alle kjem til å vera snille med ho...men mammahjarta mitt blør alt no! Uff...

 

Aller helst vil eg avlysa heile kurset, men då er eg vel heilt hysterisk :-(

 

Hadde pappen heller bestemd seg for å vera heime, så trur eg ikkje eg hadde stressa sånn med det. Men det er alt dette nye, pluss at svigerforeldra mine er ekstremt intense og voldsomme, som gjer at eg får heilt panikk ved tanken.............BLÆH!

 

 

[Anonym bruker]

Ja. Stakkars jenta di som blir skilt ifra mamman sin noen dager. Uff.. Noe så tragiskt, og forferdelig ass!

Men helt ærlig da, så skjønner jeg ikke hva som feiler sånne mennesker som deg, som tror at det å bare være med datra di hele tiden, er det beste for henne. Tenk hvor mye hu kommer til å kose seg med ilag med pappan sin, og familien hannes, UTEN deg da!

[Anonym bruker]

Hvor gammel er jenta??

 

Det er jo derfor det er viktig at det ikke bare er du som tar del i stell osv av barnet. Det er ikke sunt at barnet bare knytter seg til en person!!

 

Her tar pappaen ansvaret så fort han kommer hjem fra jobb (jeg er hjemme på slutten av permisjonen) og hun er nesten like knyttet til pappaen som hun er til meg. Jeg tar stellet på dagen, natten og så deler vi på helgen.

 

Jeg har også "lånt" henne bort i noen timer til besteforeldrene og den ene tanten hennes slik at hun skal bli vant til å være i andre omgivelser uten hennes foreldre og fremdeles kunne roe seg ned og føle seg trygg!

 

 

[Anonym bruker]

Foreldre som ikke klarer å overlate barnet sitt til andre, er i praksis med på å kunne gjøre barnet sosialt "handicappet".

 

Det er IKKE bra for barnet å bare gå sammen med foreldrene.

 

Et afrikansk ordtak sier at "det skal en hel landsby til, for å oppdra et barn".

 

Dersom du ønsker at barnet ditt skal bli sosialisert inn i virkelighetens verden, setter du pris på dette, og tenker at du faktisk gjør barnet ditt en tjeneste ved å dra vekk fra det.

 

[Anonym bruker]

Som eg skreiv over, så veit eg jo at ho kjem til å klara seg fint - og at alle kjem til å vera snille med ho. Men ho har ein far som ikkje har stått opp saman med ungen sin meir enn 4 morgonar på 10 mnd (ho er 10 mnd) - og dei fire morgonane var det fordi eg var sjuk.

 

Eg er ikkje uroleg for å overlata ho til andre - ei venninne av meg passar ho ofte, og har også hatt ho på overnatting. Men ho er som ei tante for jenta mi - dei kjenner kvarandre veldig godt, og eg veit at jenta mi ser på ho som ein trygg person. Det same gjeld mine foreldre, som ho ser nesten kvar dag. Eg er ikkje redd for å senda ho frå meg eller reisa vekk frå ho. Det er heile settingen som kjem til å oppstå eg er redd for! Når alt er nytt, og pappen er einaste trygge person (og eg ikkje er sikker på at han kjem til å forstå at han er den einaste trygge personen). Sist me var på besøk der, reiste eg og mannen min på kino på kvelden. Svigermor lovte å ringa viss jenta mi vakna og ho ikkje klarte å roa ho. Resultatet var at svigermor aldri ringte, og jenta mi gråt hysterisk i 3 timar i eitt strekk. Ho som nesten aldri grin!!

 

Så til eitt par av kommentarane over kan eg berre beklagar at eg er eit så "grusomt menneske" fordi eg er uroleg for jenta mi.

[Anonym bruker]

Huff, skjønner at du gruer deg til dette.

Kanskje jeg er slem nå, men jeg synes det er feil å reise fra en baby i 4 dager, hun er for liten til at du bør være borte fra henne så lenge. Det blir sikkert fint for henne å være mer sammen med pappaen sin (så lenge han tar seg av henne selv, høres ikke ut som om du er helt sikker på at han kommer til å gjøre det?), men 4 dager er lenge for et så lite barn. Når hun i tillegg skal være hjemmefra på et sted hun ikke kjenner så godt, så ville jeg tenkt at dette blir altfor stressende for henne.

Jeg ville droppet hele kurset!

[Anonym bruker]

Det virker ikke som om problemet ditt er at du skal være borte fra barnet i 4 dager, men at svigermor skal være i nærheten.

 

Svigermor ringte helt sikkert ikke under kinobesøket fordi hun ville at dere skulle få være litt alene - hun forsøkte bare å være hyggelig!

 

Du må bare akseptere at svigermor er farmor til barnet, og at det er bra for ungen at de to har kontakt og utvikler en relasjon.

 

Lykke til!