Far- spørsmål om svangerskapsglede

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er ei jente på 24 år med samboer på 28. Vi venter vårt første barn.

 

Hos oss var det veldig mye frem og tilbake før vi bestemte oss for å prøve å bli gravid. Jeg har ønsket meg barn lenge, og til slutt gav han etter selv om han fremdeles var usikker og ikke følte seg klar. Etter mye om og men fant vi ut at situasjonen rundt var bra timet, og at han antakeligvis ikke ville føle det så mye annerledes litt senere enn nå, siden han har vært på samme "nivå" når det gjelder barn i en god stund, og siden han ikke er SÅÅ ung heller, og at siden han ønsket seg barn "en gang" så kunne det like gjerne være nå. Når vi først begynte å prøve så skjedde det så og si med en gang, så det gikk veldig fort.

 

Nå når jeg er gravid så er han positiv og alt sånn, men det er ikke til å legge skjul på ta han ikke føler det slik som meg i det hele tatt, i forhold til gleden av å vente barn. Det er vel heller ikke å forvente. Hører noen forteller om samboere/ektemenn som er i ekstase omtrent, er ikke helt sånn hos oss. I mitt ego ønsker jeg selvfølgelig litt mer glede fra samboern på noe som er så stort (for meg ialfall....)

 

Jeg kjenner på samvittigheten. Jeg har på en måte presset han inn i en situasjon han ikke ville valgt hvis ikke det var for at jeg hadde "overbevist" han til det. Samtidig som jeg synes det er trist at han ikke gleder seg så mye som det jeg gjør, selv om jeg vet at det ikke er å forvente.

 

Hva tenker dere mannfolk når dere leser dette? Tror dere samboer vil slå seg til ro med voksende mage etter hvert, og baby som kommer? Vil det bli en glede senere i svangerskapet og når baby blir født, eller vil han bære nag til meg som "presset" han til å bli far når han egentlig fremdeles ville være ungdom, uavhengig og bare oss to uten en tredjemann "i veien"?

 

Signerer med anonym her jeg, siden dette er litt touchy tema :S