Usikker på alt. Tilbakemeldinger blir satt stor pris på!

[Anonym bruker]

Jeg er 8+4 idag. Har lenge vært usikker på hva jeg skulle velge.

Idag var jeg hos legen og klarte rett og slett ikke å skrive under på "Samtykke om svangerskapsavbrudd" Papirene. Tårene bare trilte. Faren har gitt uttrykk for at dette er noe han ikke vil(beholde altså) og jeg vil absolutt ikke tvinge han. Vi er heller ikke i noen form for forhold.

Jeg tenkte jeg kunne klare dette, tidligere idag fikk jeg en god følelse av at "Nå skal jeg bli mamma, nå har jeg bestemt meg". Jeg sendte melding til BF og fortalte om legebesøken og om jeg skulle ringe han. Han ville ikke snakke i telefonen og ba meg skrive det må en melding. En delmelding 8 skrev jeg, om at han ikke trengte involvere seg, at jeg gjorde dette for min del, fordi jeg ikke klarte tanken på abort, at han selv kunne velge om han ville involvere seg eller ikke. Jeg fikk ikke svar... Nå sitter jeg med en tom følelse inni meg, gjør jeg rett? Vil jeg ha barnet? Er jeg villig til å sette utdannelsen på vent i 1 år? Villig til å holde meg unna "Party livet", aldri få samme livet tilbake? Være aleine mamma? Plutselig kom det mange spørsmål opp i hodet mitt. Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Tvilen kom nok veldig når jeg fikk følelsen av at jeg gjorde noe dumt mot BF, siden han ikke vil ha dette.

Noen som kan komme med noen innspill?

 

Til dere som har gjennomført en prov. abort:

* Hvordan var det?

* Hvilken metode brukte dere?

* Får dere ha noen med på alt, som "støttespiller", hvis en skal ta kirurgisk abort? Tenker ikke under selve inngrepet, men under samtalen, og etter inngrepet?

* Hvordan er det nå etterpå?

 

Håper på svar fortest mulig da jeg vurdere å bestille ny legetime imorgen....

[abortsmurfen]

Heisan!

 

Jeg tok abort på lørdag, faktisk! Jeg skjønner at jeg var veldig heldig, siden barnefaren sa det var helt opp til meg, men jeg syntes ikke det gjorde det noe lettere. Det var en veldig stor beslutning å ta helt alene. Jeg er student, og bestemte meg vel egentlig etter at jeg hadde vært hos legen. Han spurte meg veldig mange spørsmål som fikk meg til å tenke. Jeg satt til slutt igjen med at jeg ville ta abort fordi jeg ikke ville ha barn NÅ mens at jeg ville beholde det fordi det faktisk var et barn. MEN det var jo ikke det, bare noen celler som hadde fått lov til å utvikle seg, og som KUNNE ha blitt noe.

 

Jeg var i følge kalenderen 9 ukerpå vei når jeg kom til sykehuset, men ultralyden viste bare 8+1, så jeg fikk piller. Kjæresten min var med meg på ALT av undersøkelser og timer, så regner med at det er greit når man tar kirurgisk også. Blir jo mindre for sykepleierne hvis du har med deg noen å passe på deg også =) Jeg har ikke syntes det har vært så trist i ettertid enda, hørte mange skrekkhistorier om at man kjente at det kom ut, men jeg syntes egentlig det bare var ekkelt å få klumper ut der, kjentes ut som diarè nesten, bare feil sted. Høres litt ekkelt ut, men. Det jeg tror er at dersom jeg hadde følt at det var helt forferdelig og tenkt på at det var babyen min som kom ut hadde jeg nok valgt feil. Det jeg også prøvde på før jeg gjorde noe var å "bestemme" meg for noe for å se hvordan det føltes. I mitt tilfelle ble jeg veldig overveldet av å tenke på å beholde det. Etter aborten er jeg lykkeligere enn på lenge, og har det utrolig bra! Jeg var ganske langt nede mens jeg var gravid, så jeg syntes det bare er deilig at det er over. Jeg er på ingen måte stolt over å ha tatt abort, men jeg er helt sikker på at det var rett for MEG.

 

Dette ble kanskje veldig mye, men jeg vil også bare si at hvis det kun er det praktiske som bekymrer deg så ordner det seg alltid! Du vil få støtte som alenemor og studietiden er faktisk en av de mer praktiske tidene å få barn på. Det som er viktig er hvordan DU føler det, og om DU vil ha dette barnet. Det er også viktig å huske på at det å få barn med en person er mer alvorlig enn å gifte seg. Du kan ikke bare skille deg fra barnefaren, dere tre (du han og barnet) vil alltid ha et trekantforhold dersom du beholder. Med mindre han virkelig velger å ikke involvere seg. Men de fleste vil ha samvær når det først blir barn, selvom de ikke vil ha barn om de kan velge, så føler de også at det er deres barn når det kommer.

 

Lykke til med valget ditt da, håper du klarer å ta en beslutning du kan leve med=)

[Anonym bruker]

Jeg tok medisinsk abort i starten av februar i år. Jeg måtte møte på sykehuset for å få en tablett som skulle avslutte graviditeten, jeg dro dit alene, det var mange tårer og en lang prat med sykepleieren før jeg tok tabletten, jeg ønsket egentlig ikke å ta abort, men gjorde det fordi kjæresten syntes det var for tidlig med barn.

 

Etter to dager skulle jeg sette inn fire tabletter i underlivet (det gjør man selv hjemme om man får ha hjemmeabort, det får man om man er under ni uker på vei). De to dagene før jeg skulle sette de inn var vanskelige, jeg tenkte på at fosteret nå dødde inni meg, lurte på om det led, om det kjempet imot, mange vonde tanker og tårer. Jeg håper på ett mirakel, at tabletten ikke skulle virke. Etter to dager satte jeg inn de fire tablettene, jeg måtte ligge en time for at de ikke skulle falle ut, så skulle jeg være mye i aktivitet for å få igang prosessen.

 

Jeg kviet meg veldig for å være i aktivitet, for hvert minutt som gitt uten noe blod håpet jeg mer og mer at mirakelet skulle skje, at aborten ikke skulle fungere, dumme håp, men jeg hadde dem likevel fordi jeg allerede angret etter tabletten jeg fikk på sykehuset, når den er tatt er det ingen vei tilbake,det er en fryktelig tanke.

 

Jeg begynte å blø utpå ettermiddagen, hadde ikke særlig smerter, og hadde en venninne hos meg siden man ikke får lov å ha en hjemmeabort alene. Utover dagen kom det mange store klumper med blod, og når kvelden kom blødde jeg bare normalt.

 

Så gikk det to dager, jeg trodde alt var kommet ut, men plutselig ut mot natten to dager etterpå fikk jeg skikkelig rier, de økte og økte, jeg var ikke forberedt på rier og dermed ikke forberedt på å takle dem, jeg fikk full panikk og ba en venninne ringe legevakten, men det var jo ikke noe de kunne gjøre. Etterhvert kjente jeg nedpress, ikke helt som ved en fødsel, men likevel veldig merkbart behov for å trykke, som om kroppen min krystet seg for å trykke ut noe. Jeg gikk på do og det kom en skikkelig stor blodklump.

 

Etter det var det over, etter bare en uke sluttet jeg å blø og kroppen var "i orden" igjen.

 

Det jeg ikke var forberedt på var "smellet" som kom etterpå, de første ukene gikk nemlig ganske greit, men plutselig så vant vel sorgen over fornuften og tankene ble vonde å bære på.

 

Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri tar abort igjen, å ta medisinsk abort syntes jeg ble for nært og sårt, å gå gjennom hele prosessen så "aktivt", å få rier og presse ut fosteret. Jeg trodde jo en naturlig måte skulle føles bedre, men nå vet jeg at jeg burde valgt kirurgisk, det ville ikke føltes så nært og virkelig ut da tror jeg.

 

Jeg angrer veldig på aborten og har ikke hatt det noe godt i ettertid, jeg gråter mye og tenker på barnet som skulle blitt, jeg tåler dårlig å se gravide og små babyer og gråter hver gang jeg får høre at venner av meg venter barn, det er vanskelig å takle at jeg valgte bort ett barn jeg egentlig ville ha.

 

Jeg tror det er mulig å komme over om du gråter fra deg med en gang istedet for å skyve sorgen unna, og tenker positive tanker. Jeg lot desverre sorgen ta overhånd og har dermed slitt med å komme videre.

 

Kunne jeg gått tilbake i tid, hadde jeg snudd i døra på sykehuset og dratt hjem!

 

Tenk nøye over valget ditt, du får ingen mulighet til å endre på det når det først er gjort, ingen andre sjanse, husk at du skal leve med valget. Gjør det som føles best for deg og barnet du bærer. Det er kanskje kynisk å si det, men du må ta hensyn til deg, og ikke barnefaren. Han kan velge å ikke ha kontakt med barnet, men tar du en abort kan du aldri velge å få det barnet tilbake.

 

Velg klokt og velg etter hva hjertet ditt sier. Jeg valgte med fornuften og det vil jeg nok angre lenge.

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg tok en abort for en del år tilbake da jeg var student og ikke i fast forhold. Maktet ikke tanken på å gå gjennom svangerskap, fødsel, barsel pog ha et barn 24/7 uten støtte fra en partner. Var dessuten ganske ung i tillegg.

 

Jeg vet det hadde gått bra om jeg hadde beholdt, men jeg foretrakk å vente til jeg hadde møtt en partner som jeg ville ha barn sammen med, ikke en tilfeldig fyr jeg pulte i fylla. Vi er så heldige at vi kan velge, så da var valget mitt ganske enkelt.

 

Tok en medisinsk abort og hadde ikke smerter, ubehag eller problemer. Var hjemme et par dager fordi jeg blødde en del, men så var jeg tilbake på skolebenken. jeg tenker aldri på aborten jeg tok, ihvertfall ikke vonde tanker. Tenker det var et riktig valg jeg tok.

 

Har forresten tatt en kirurgisk abort også, pga helt andre ting (hadde et sykt barn i magen) og den aborten var mye mindre pes med enn den medisinske, i form av mindre blødninger. Vondt var det heller ikke.

 

Uansett, lykke til!