Jeg tror jeg har møtt veggen (syteinnlegg)

[Virreli]

Jeg er 50 % sykemeldt fordi jeg er så sliten (+en haug med andre plager som har rullet inn), jeg har vært halvt sykemeldt siden ca uke 10, er nå 19+4. De siste 3 ukene har jeg slitt noe veldig med å klare å fungere i jobb, tross sykemelding. De rundt meg som ser hvordan jeg har det har de siste ukene sagt at jeg er nødt til å sykmelde meg fullt en periode, men jeg sier hele tiden at det passer dårlig for ditt og datt på jobben, og at jeg bare skal prøve noen dager til. Og slik har dagene gått. I går var jeg helt ferdig etter en halvtime på jobb og begynte selvfølgelig å tute når en kollega sa at jeg så dårlig ut og spurte om det gikk bra. Stakkars mann, det var nok litt kleint for han Jeg slet meg gjennom 3 1/2 time på jobb og kapitulerte når jeg kom hjem. Utpå ettermiddagen var det bare en filleting som tippet meg over og jeg brøt fullstendig sammen. Jeg måtte i dag ringe jobben og si jeg blir borte resten av uka, for jeg klarer faktisk ikke å gå på jobb. Jeg møtte veggen i går.

 

Jeg synes det er veldig synd at det skulle gå så langt at jeg måtte bryte sammen og møte veggen før jeg skjønte at jeg måtte ha en pause. Jeg er litt skuffa over fastlegen som ikke tok tak i dette da jeg var der forrige uke. Jeg var så rådvill når jeg var hos lege, fordi jeg ønsker å jobbe men klarer ikke å se hva som er nødvendig for min og babyens helse. Det er så vanskelig å ta et valg om å måtte ta seg en pause fra jobb, da samvittigheten råder. Jeg mener at legen skulle tatt den avgjørelsen for meg, men istedet har hun fokus på at folk holder seg i jobb. Det forstår jeg og er enig i, men det må ikke ta fokuset bort fra folks helse.

 

Nå håper jeg at jeg ikke presset kroppen for langt slik at det tar lang tid å restituere seg. For jeg kan ikke fordra å gå hjemme, jeg liker jobben min veldig godt. Presser vi mennesker oss for langt? Må vi gå på en smell før vi blir hjemme fra jobben? Det hadde vært godt å høre fra andre som har lignende erfaringer!

 

Som advart ble det et syteinnlegg dette, men det var godt å få tømt seg!

[Lykkemams]

Stakkars deg!

 

Det er ikke lett å "ydmyke" seg og be om en 100% SM, og jeg tenker at det er derfor du ønsket deg at legen skulle bestemme for deg at du burde blitt sykemeldt sist du var der: Men til syvende og sist er det nok du selv som må ta ansvar for din egen tålegrense...

 

Dette kan du lære noe nyttig av, særlig nå som du skal bli mamma:

 

LYTT TIL DEG SELV, så slipper det å gå så langt neste gang!

Du har ansvar for din egen helse, og snart ansvar for et lite barn - da er det viktig å stoppe litt før veggen..

 

Lykke til videre - og forsøk å gjøre tiden hjemme til noe konstruktivt og hyggelig mens du venter på ditt lille mirakel...

 

 

[Miaxz]

Hei.

Jeg skjønner deg kjempegodt! Har mange lignende tanker selv.

Jeg postet nettopp et innlegg under "Føles så nedtur å skulle sykmelde seg", du kan se der hva som skjedde meg da jeg var gravid sist og var stresset og presset på jobb...

 

Mange av oss må nok gå på en smell før vi skjønner at det er alvorlig. Jeg klarer ikke godta at jeg er sykmeldt, og da jeg var hos legen sist foreslo han å sykmelde meg, jeg sa nei, men etter å ha grått på kontoret hans i en halvtime gikk jeg med på at det kanskje var lurt å ikke jobbe nå... Noen ganger føles det bedre at noen andre tar den avgjørelsen...

[Virreli]

Det er vanskelig å be om sykemelding når jeg har igjen litt på reserven. Selv om det bare er litt. Jeg er så redd for ikke å bli trodd, at legen skal få en oppfatning av at jeg ikke ønsker å jobbe. For det kunne ikke vært lenger fra sannheten. Jeg byttet fastlege da jeg ble gravid fordi jeg ønsket kvinnelig lege. Vi har derfor ikke opparbeidet noen relasjon, det gjør saken vanskeligere. Men jeg skjønner jo legens fokus, og er enig i at det er det rette fokus. Jeg skulle bare ønske at sykemeldingsdebatten kom etter at jeg hadde født..

 

Jeg leste innlegget ditt Miaxz, det er virkelig en tankevekker. Ettersom jeg leser om andre som er eller har vært i samme situasjon blir det mer akseptebelt å ikke være super-woman i svangerskapet. Jeg er jo bekymret for hva jeg utsetter jenta i magen for, men jeg undertrykker de følelsene fordi de er vonde å kjenne på. Jeg er nå sykemeldt ut uka og håper jeg er på beina igjen på mandag. Dette er ikke første smellen og det blir sikkert ikke den siste, men forhåpentligvis så lar jeg det ikke smelle så hardt neste gang!

[Miaxz]

Hei igjen :-)

Helt enig i at det er fint å lese andres tanker om dette som er så vanskelig for så mange av oss. Kjenner dette er noe som engasjerer meg!

Jeg var hos bedriftslegen i dag som ba meg tenke på om jeg kunne bruke restarbeidsevnen min til noe. Var vanskelig å si at jeg ønsker å prioritere meg selv nå (for 1.gang i mitt liv). Men han var også opptatt av om jeg har vondt i viljen eller i kroppen. Og vondt i viljen er det svært få av oss som har her, tvert imot. Det kan du også si til legen din, Virreli, at det er ikke viljen det står på!

Jeg tenker at kroppen min trenger å være sykmeldt nå, og at arbeidslysten min kan jeg ha resten av livet! Det synes jeg er en fin trøst... for jeg vil jo gjerne jobbe, men det er bare ikke sunt for meg nå.

 

Jeg håper du ikke går på en større smell. Det er ikke lurt å være på bånn når man skal føde og ta seg av barnet etter det!!! Blir nesten litt bekymret for deg...

:-)

[Virreli]

Det er utrolig frustrerende når man føler at legen tviler på motivasjonen for å jobbe. Det er der man skal gå for å hente støtte og veiledning. Man blir jo så rådvill oppi dette, fordi det ikke er noen klar grense over hvor langt man skal presse seg før det ikke er sunt lenger. Jeg har blitt opptatt av å fortelle legen at jeg presser meg til det ytterste, helt til jeg ikke har mer igjen, så hun ikke misforstår situasjonen. jeg tenker at det skal noen smeller til for å finne hva som er rett for meg. For min egen del også trenger jeg å gå på noen smeller, for jeg (som de fleste andre) gir ikke opp uten kamp. Det blir bare en kunst å finne grensa og si stopp før det smeller skikkelig.. Spørsmålet er hvor den grensa går? Og hvem setter grensa? Vi må tilsynelatende sette grenser for oss selv, men da blir det litt opp til legen å veilede når jeg kommer og er rådvill og ikke aner hva jeg skal gjøre. Ikke bare ha fokus på arbeid arbeid arbeid.

 

Men når det nærmer seg de siste ukene kommer jeg ikke til å presse meg så langt som jeg har gjort nå, for jeg har forstått alvoret med å hvile før fødselen. Jeg begynner å forstå hva folk mener med å lytte til kroppen også. jeg har liksom tenkt, ja ja, klart det. Hehe, det ligger faktisk noe i det! Synes vi skal gi oss en klapp på skuldra for at vi faktisk ofrer en del mens vi går gravide jeg

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

huffda, Virreli, dette var kjip lesning:( Hvordan går det med deg nå, er du tilbake i 50 % jobb? Håper du velger å lytte til kroppen din fremover, for ja, det ligger faktisk noe i det- og slipper å gå på flere slike smeller fremover!

 

Jeg er litt som deg, presser meg veldig langt og tenker at "jeg KLARER jo mer, jeg KAN jo gå på jobb idag", selvom jeg egentlig kanskje burde blitt hjemme og tatt hensyn til meg selv og den lille i magen istedet. Kalles vel "flink pike syndromet" og er ikke til å spøke med til tider:p Idag har jeg imidlertid vært "flink" og tatt et uvanlig valg til meg å være om å bli hjemme fra jobb- siden natten var grusom m mye nattevåk, og jeg ble kvalm bare av tanken på å stå opp kl 6 for å gå på jobb, for så å komme hjem og passe lille datter helt frem til leggetid, uten noe pause el hvile underveis.

 

Jeg er glad for at jeg valgte å bli hjemme idag, og mener man ikke skal ha dårlig samvittiget for det- å være gravid tar på kreftene, og man skal ikke presse seg helt til lettveggen hver gang heller, for da kommer plutselig tungveggen, og DET ønsker man jo ikke...verken for seg selv, den lille i magen, og ikke minst tiden ETTER fødsel- den kan jo være ganske slitsom den også, så da er det en absolutt fordel med litt igjen på batteriet!

 

 

 

[Virreli]

Hei Lykkeli!

Det går mye bedre, har jobbet halvt i 2 dager nå og jeg føler at jeg er på stigende istedet for dalende. Deilig! Jeg var nok bare utslitt etter en tøff periode på jobb som nok varte for lenge. (Hadde samme arbeidsmengde som da jeg jobbet fullt, og arbeidspresset var fra før utrolig høyt). Men nå har jeg fått mindre å gjøre og det letter på trykket. Jeg føler meg ihvertfall optimistisk, det er en positiv forandring. Men her snur det utrolig fort så det er skummelt å uttale seg..hehe.

 

Godt å høre at du tok en fridag når du følte at du trengte det! Jeg blir glad av å høre at andre tar vare på seg selv i graviditeten, det hjelper meg til å ta mer vare på meg selv også. Jeg tror jeg må begynne å tenke at jeg ikke får noe igjen for å presse meg til den grad jeg gjør, det går bare utover en selv og skatten i magen. Hvor går grensen for hva som er usunt for babyen egentlig? Har du noen formening om det? Det er vel ingen tvil om at for tidlig fødsel kan ha en sammenheng med et stressende svangerskap. Da blir jeg jeg smånervøs for om det kan ha andre konsekvenser også.

[TMTVS]

Hei Virreli!

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det! Jeg fikk plutselig og uten forvarsel et angstanfall.. Skjønte ikke hva som skjedde. Jeg fikk skikkelig vondt i magen, og trodde jeg mistet babyen. Hastet til legen, og fikk beskjed om at jeg hadde et angstanfall. Heldigvis var det ikke noe i veien med babyen. Jeg har to jobber, og går på skole.. Så det blei litt mye. Nå er det eksamenstid, og jeg og samboeren min skal flytte oppi alt dette. Fikk sykemelding fra den ene jobben, og det har vært veldig godt! Sliter med begynnende bekkenløsning også.

Godt å vite at det er fler som "møter veggen" også..

Jeg hadde en uke omtrent som jeg følte at jeg angret på alt sammen, at jeg ikke ville ha barnet osv. Men det har gått over nå, og jeg føler meg mer lykkelig enn noen sinne! Tror det er viktig at vi lytter til kroppene våres, og ikke strekker strikken for langt. Å være gravid er ingen sykdom, men jammen er det en stor påkjenning! Ikke bare fysisk, men psykisk også!

Håper du har det kjempe bra, og fortsetter oppover

Klem