Jeg er vel en av mange her inne som

[Anonym bruker]

ikke kan fordra svigermor.

Og dette temaet er dere sikkert lei av å høre om. Men jeg vil gjerne be om råd her inne fra dere som er i samme situasjon. Greia er at svigermor er ikke SÅ forferdelig. Jeg har hørt om mange som er verre. Men det er mange små ting ved henne jeg ikke kan fordra. Som feks. at hun vil låne penger og ber om andre tjenester fra samboeren min ofte. Men vi får sjelden noe tilbake. Hun kommer med "gode råd" ang. ungene osv., og som regel er disse rådene det motsatte av det jeg synes er fornuftig. Jeg jatter med henne, men følger ikke rådene hennes. I tillegg er hun veldig lite engasjert i barnebarna. Hun er sjelden sammen med dem.

 

Problemet mitt er at jeg noen ganger lar dette gå utover samboeren min. Hvis vi krangler drar jeg liksom mora hans inn i krangelen uten at hun egentlig har noe med saken å gjøre. Eksempel: Hvis han gjør noe jeg syns er dumt, kan jeg si at "det der har du sikker lært av den patetiske mora di".

 

Etterpå angrer jeg, fordi det er jo ikke samboeren min sin feil at han har den mora han har. Men jeg føler at hun har ham rundt lillefingeren og at han ofte støtter henne, når han egentlig burde ha støtta meg. Jeg er ikke akkurat sjalu på svigermor, det er mer det at jeg ikke liker henne, men det virker sikkert på samboeren min som om jeg er sjalu noen ganger.

 

Jeg hater også å være på besøk hos henne. Men jeg tar meg sammen og blir med de fleste gangene vi er invitert. Samboeren min blir så lei seg hvis jeg ikke blir med. Jeg føler at svigermor gjør forholdet til samboeren min dårligere.

 

Dette ble sikkert teit skrevet. Men er det noen med lignende problem der ute? Hvordan løser dere det? Klarer dere å ikke la det at dere ikke kan fordra svigermor gå ut over mannen deres?

[Anonym bruker]

Jeg har ganske likt problem med svigermor.. Hun vil nok gjerne være en god bestemor o.l men hun er så ressursvak at hun ikke får det til. At hun har klart å oppdra mannen min forstår jeg ikke..

 

Men det var jo ikke hun som gjorde det, men mora hennes. Jeg sier sånne ting som deg jeg og "Er ikke rart du mener sånt, du har jo tross alt vokst opp med mora di". Dette sier jeg jo om vi krangler.. For moren hans er manerløs, uten innsikt o.l.

 

Problemet er nå "løst" ved at jeg ikke omgåes henne. Hun kan omgåes eldste datteren min og mannen min men jeg vil ikke se henne, blir faktisk fysisk kvalm av henne.. Hun sier aldri takk. Men hun mener jeg skal takke henne for alt.. Jeg blir dårlig av å tenke på alt jeg har gjort for henne og allikevel aldri et takknemlig ord. Huff nei det er så mye. Orker henne ikke mer. Blir dårlig av å tenke på henne. Ringer hun meg så lar jeg den gå til svarer så hun kan ringe mannen min. Vil bare ikke forholde meg til henne.

 

Kanskje ikke løsningen du lette etter?

Mannen min er ikke så begeistret for moren sin han heller.Men han snakker nå med henne. Kanskje fordi hun tror at hver gang mannen min sier nei til noe har jeg tvunget han.Hun legger all skyld på meg. Kjekt.. Hun har ikke forstått at sønnen hennes har vokst opp

 

Ser jo at dette ble masse rot det og men jeg vet hvordan du har det føler jeg, eslv om vi ikke har helt samme situasjon så ligner jo mye.

[Anonym bruker]

Så lenge man ikke deler hus er "svigermorproblemet" stort sett en myte, som enkelte likevel bare MÅ dyrke. Svigermødre er selvsagt like forskjellige som unge mødre. På den annen side er de i nærmeste familie. Hvis du synes at svigermor er helt håpløs, bør du vite at hun har hatt hovedansvaret for oppdragelsen av din mann. Mye taler for at det egentlig er egenskaper ved din egen mann du ikke kan fordra, og så skyver du mora hans foran deg i stedet.

[Anonym bruker]

Det er mulig svigermoren din ikke får prisen får årets svigermor, men du kommer til å ødelegge forholdet til deg og din mann, om du fortsetter slk som du gjør nå..

 

Du må slutte å være så usaklig, Som su selv skriver. Han har ikke valgt sin mor, og at hun har ham rundt lillefingeren er noe han må jobbe med. Å frigjøre seg..

 

Du får gjøre ditt for at forholdet til svigermor er levelig så har du samvittigheten fri..

[Anonym bruker]

Takk for svar

 

Hjelper litt å vite at flere er i "samme båt". Å kutte kontakten helt med svigermor er ikke en løsning for meg nei. Samboeren min ville blitt alt for såra av det. Men jeg prøver å holde meg unna telefon- og internettkontakt med henne.

 

Også må jeg bare prøve å jobbe med å ikke la min frustrasjon over svigermor gå utover mannen. Men det er vanskelig. Jeg skal prøve å være saklig å si fra om jeg har grunn til det. F.eks. når svigermor skal ha mannen til å gjøre ditt og datt for henne, når han egentlig har planagt familieaktiviteter med ungene og meg. I sånne tilfeller syns jeg at jeg har rett til å si fra.

[Anonym bruker]

Når bor ikke jeg og kjæresten sammen enda, men jeg har allerede visse issues når det gjelder moren hans. Jeg har ofte tenkt og vært redd for å havne i en slik situasjon som du HI, at man kvier seg for å ha svigermor i nærheten.

 

Kjæresten min slipper alt han har i hendene for å løpe å hjelpe moren sin, og det på bekostning av planer han har med meg. Alltid er det noe han skal gjøre for henne før han kommer til meg, som å brøyte vei, hugge ved, kjøre å hente ting, osv. Det er såklart fint at han er glad i moren sin, men han overprioriterer henne veldig ifht meg. Det blir ofte til at han ikke er hjemme hos meg før i elleve tiden på kvelden fordi han skal bare gjøre ditt og datt for moren først. Og ofte har det hendt at han sitter barnevakt for lillebroren sin, når vi egentlig har planer de dagene, men tvert moren ber om barnevakt prioriterer han bort de planene vi har uten engang å spørre meg, for stakkars moren hans trenger jo hjelp, vi snakker en frisk oppegående dame i sin beste alder her!

 

Jeg frykter at dette vil bli ett enormt problem når vi flytter sammen, vi har snakket en del om det og han mener at vi skal bo nære moren så han kan hjelpe henne og så hun kan komme ofte på besøk.

Jeg blir dårlig av tanken, håper jo at jeg kanskje kan få ett godt forhold til henne men måten hun gir han dårlig samvittighet på om han ikke hjelper henne med alt gir meg en ekkel klump i halsen, og måten hun er mot meg på gjør det ikke bedre, hun behandler meg kun som en gjest, som om jeg ikke er kjæresten til sønnen, hun sier ikke stort og er veldig vanskelig å komme innpå.

 

Jeg er nesten redd for å skape en framtid med kjæresten, fordi det aner meg ganske så sterkt at moren hans vil bli en stadig kilde til krangel i livet vårt...

 

Jeg har ingen råd å komme med, men som du ser forstår jeg godt hvordan du må føle det

[Anonym bruker]

Høres ut som om du har det ganske likt som meg ja.

 

Svigermor var en stor grunn til at jeg tenkte å gjøre det slutt med kjæresten en gang. Det var før vi fikk barn sammen. Jeg følte at han prioriterte henne i stedet for meg. Det gikk så langt at jeg satt og gråt og pønska på hvordan jeg skulle "slå opp". Men så hadde jeg en mistanke om at jeg var gravid, så da kunne jeg ikke gjøre det likevel.

 

Heldigvis bor svigermor et stykke unna (ca. 2 timer). Så jeg plages ikke med henne hver dag. Men til gjengjeld når hun maser om at han må gjøre ting for henne, så går det jo en hel dag til det. Og da er i noen tilfeller hele helga mi ødelagt.

 

Hvis samboeren og jeg går fra hverandre en gang (jeg håper ikke det altså), så kommer jeg ikke til å ha noe kontakt med kvinnemennesket og jeg kommer ikke til å gjøre noe for at barne mine skal ha kontakt med henne heller. Det kommer ikke til å være noe tap for dem. De har to gode besteforeldre som bryr seg om dem. Og ikke lager unskyldninger for å slippe å passe dem.

 

Noen ganger går jeg rundt å håper på at svigermor skal drite seg skikkelig ut. Altså gjøre noe så drastisk at samboeren min ønsker å kutte kontakten med henne (huff så ond jeg er). Men det skjer nok aldri. Han er for glad i henne.

 

HI