Jeg kommer ikke over eksen.. tror jeg trenger hjelp!

[Anonym bruker]

Forloveden min stakk av fra både barn og bryllup, og jeg stod igjen alene med en baby på 7 dager.. Datoen for bryllupet var satt, og alt i sin skjønneste orden, trodde jeg.. Plutselig stakk han av med ei anna dame, og samtlige av vennene og familiemedlemmene våre fikk sjokk.. Jeg satt igjen lamslått, i sjokk og visste ingenting.. Han flytta ut mens jeg var hos min mor, og jeg har aldri fått noen forklaring. Eneste han sier er at "det gikk ikke..".

Dette er 3 år siden, jeg har ny samboer, men likevel så drømmer jeg om han om natta, gråter i smug, og er så forelska i han at jeg aldri kan komme over han igjen.. Jeg har gått i ei tåke siden han stakk, og selv om han har spredd falske løgner og til og med prøvd å ta fra meg ungene så har jeg så sterke følelser for han, og jeg greier ikke å forklare de.. Jeg skjelver når jeg treffer han, jeg stammer og stotrer, og er helt rar.. Jeg kunne gitt hva som helst for å få han tilbake, og bygge livet som det var tenkt... Jeg er bare knust, og forsøket mitt på å gå videre har feila.. Jeg vet at jeg er dum, men jeg greier ikke å gjøre noe med det... Godt voksen er jeg også, jeg er midt i 30-åra, men oppfører meg som en idiot på 15 år..!

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Tenk over alt det han har utsatt deg for. Ingen skikkelige mannfolk gjør slikt iallefall ikke uten en ortlig forklaring. Jeg syns at denne eks forloveden din høres ynkelig og feig ut. "Han stakk mens jeg var hos min mor". Det sier vel egentlig det meste om hvor feig han er.

 

Vær heller glad for at du er kvitt dusten.

 

Lag en liste ove alle de dårlige sidene hans og så lager du en liste over de gode sidene til din nye samboer. Kanskje du ser at din eks bør forbli din eks og at du faktisk bør være overlykkelig over at du er kvitt han og at du faktisk har funnet deg en skikkelig mann som fortjener deg.

[Anonym bruker]

Kjære deg, dette er faktisk en normal reaksjon selv om alt tilsier at du bør hate han. Det du lengter etter er ikke HAN men illusjonen om et flott liv sammen med han. Du må få inn i hodet at det du lengter etter finnes rett og slett ikke. Dette er vanskelig å få til så kanskje du bør få hjelp. Fortell hav du føler til en nær venn, det kan hende du selv ser hvor fjernt det er når du sier det høyt.

 

Lykke til uansett

[Anonym bruker]

Sikker på at du virkelig vil ha han tilbake, at det ikke er noe annet som ligger bak?

 

Har vært i en lignende situasjon selv.. første tiden kunne jeg gjort alt for å få han tilbake.. og nå, 1 år etter kan jeg fortsatt lure på hva og hvorfor, og hva han tenker eller hvordan han har det.

 

Men hadde ALDRI tatt han tilbake, for jeg har funnet en annen som jeg har det kjempebra med, samt at jeg så jo hvilken drittsekk han var.

 

Men har funnet ut at det bare er at jeg aldri fikk en skikkelig forklaring, at det skjedde så brått og at det liksom aldri ble noe avslutning.

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror det er tanken på hva som kunne ha vært som er det verste.. Jeg hadde det helt perfekt, og vi hadde det utrolig flott sammen, og derfor sitter jeg igjen med sjokk enda etter 3 år..

Det som er verst er at han flørter åpenlyst med meg, sier at han føler at vi har noe "uoppgjort", og inviterer meg på det ene og det andre... Jeg flørter ikke tilbake, sier ingenting, og når han sier at vi har noe uoppgjort så bare ler jeg til han.. Men jeg er hjertens enig.. Men han tenker sex, jeg tenker kjærlighet..

Det er så inni hampen jævlig vondt, og jeg trodde aldri at dette skulle vare så lenge.. Kan jo ikke ta det opp med venninnene mine nå etter så lang tid, de tror vel at det har klikka for meg.. FULLSTENDIG!!:S

Han var alt jeg drømte om...

Samboeren min nå er verdens nydeligste mann.. Han elsker barna mine og bærer meg på gullstol, behandler meg som en prinsesse og er så råsexy at det er helt utrolig, men lidenskapen er ikke der. Kommer aldri til å føle det slik igjen. Stakkars stakkars samboeren min.. Jeg har så vondt av han.. Men han kommer aldri til å få vite hva jeg tenker, og jeg kommer aldri til å gjøre noe dumt mot han.

[Himmel og hav]

Du skal gjøre tre ting:

Først så skal du gi deg selv tid til å sørge over at det ble som det ble, for det høres det ut som om du ikke har fått anledning til. Bruk en venninne eller venn du har full tillit til, og få ut alt.

 

Så må du jobbe med deg selv. Tenk deg at du setter av et lite rom i hjertet ditt der det er plass til eksen din. La han være der. Det er helt naturlig at man føler en slags godhet eller varme for en man har elsket, selv om han såret deg. Dette er jo også et menneske du ikke kan kutte ut av livet ditt, siden dere har et barn sammen. Men, du skal også tenke på hvordan livet deres sammen ville blitt, realistisk.

 

For jeg tror du drømmer rosa drømmer om hvordan alt kunne ha vært. Du skal se for deg hvordan livet ville bli med han SOM HAN ER; ikke som den du ønsket at han var. Da vil følelsene endre seg, sakte men sikkert, og du kan se han uten dagdrømbrillene på.

 

Til slutt skal du se på hva det er du har i dag: Ny samboer - om han er den rette, kyss ham og takk han for at han er den han er, og for at han er glad i deg. Om han ikke er den rette, så se på hva du er verd, og gå ut i verden til en som fortjener deg kommer syklende inn i ditt liv på en hvit terrengsykkel ( mye mer realistisk enn rustninger og hvite hester ;-) )!

 

Lykke til! Du kan styre følelsene dine, om du vil!

[Anonym bruker]

Spesielt traumatisk når slikt skjer like før bryllupet, for da blir det et kjempestort sjokk og en offentlig ydmykelse. Ei av mine grandtanter ble forlatt på en lignende måte, og hun sørget resten av livet. Ikke noe forsøk på andre giftermål der i gården nei...

Det var nok vanligere før i tida at damer levde i traume hele livet etter å ha blitt forlatt på bryllupsdagen, så sånn sett ligger du godt an når det er "bare" tre år siden.

 

[Anonym bruker]

Uff stakkars deg. Minner meg litt om mine følelser for min første store forelskelse (bortsett fra at jeg var 20, ingen barn eller langt forhold for den saks skyld:)). Men følelsene var så utrolig sterke. Og selv om ALL fornuft tilsa at jeg måtte glemme han, klarte jeg det ikke. Ja det tok kanskje 4-5 år før jeg med hånden på hjertet kunne si at jeg ikke hadde følelser for han. Og da var jeg nok langt inn i forholdet med han som nå er min mann. Jeg er 31 nå.

 

Men det jeg gjorde for å komme over han, var jo å hoppe fra den ene til den andre. Var skikkelig drittsekk mot en del gutter, payback time kan man si. Rase fra seg. Det kan jeg jo ikke akkurat råde deg til;) Noen ganger så må man jo bare ha litt avstand for at det skal gå over, men hvordan skal du klare det når dere har barn sammen? Hvis du fokuserer på alt det negative med han, og prøver å ha minst mulig med han å gjøre da? Jeg tror du kan klare det hvis du gjør et valg, og legger ned masse jobb i det. Lykke til!