Er jeg fryktelig teit nå eller?

[Anonym bruker]

Jeg tar ingen voksen person som har mange skrivefeiler, seriøst.

 

Kjenner at jeg vurderer å gå fra min samboer, bare pga dette. Dette var ikke et fremtredende problem da vi ble sammen. Vi ble sammen for 5 år siden, og da var jeg bare 16.

 

Nå er jeg 21, og merker at dette blir stadig et "problem" for meg.

Føler meg egentlig litt dum som synes dette er et problem, for samboeren min er herlig på andre måter.

 

men kjenner at jeg har mistet litt av respekten for han, og har problemer med å ta det han skriver seriøst.

 

En melding fra han, feks, kan være slik etter at vi har kranglet:

 

"sorry da!!!! va dumt jort av meg....-,,Skal aldri jøre dt ijen. Allt er minn feil!"

 

Flere ganger når vi har vanlige samtale, så må jeg nesten "sette ned" intellegensen min , å prate "babyspråk" for at han skal forstå.

 

Han skjønner ikke betydningen av en hel rekke enkle ord som: naiv, dilemma, realistisk m.fl.

Har ofte også lurt på hvorfor han ikke prøver å LÆRE seg betydningen av vanlige, norske ord, siden han selv sier at han ikke skjønner de.

 

Når vi sitter å prater sammen, kan han av og til avbryte meg med å si: "du vet jeg ikke skjønner det ordet, så ikke bruk det!"

 

I det siste har jeg selv lagt merke til at jeg prater til han som om at jeg pratet til en 16 åring..Jeg velger ord med omhu, og det er direkte slitsomt..

 

Hvis jeg feks skal si: "Dette er da ikke en realistisk plan", så må jeg heller si: "Denne planen virker vanskelig å følge."

Skriver dette innlegget i frykt for å høres ut som den bitcha, men er bare interessert i høre om andre har det slik, eller om det er jeg som har et luksusproblem?

 

Er de slik at de som har vansker med språket, og vansker med å skrive ordene riktig, og formulere seg riktig, er tilbakestående?

[Anonym bruker]

Klart de ikke er tilbakestående i den forstand, men jeg forstår deg. Har selv en mann som ikke eier et snev av politisk standpunkt, for ikke å snakke om interesse.Jeg går alltid alene når det er valg...

Om det er grunn til å gå fra ham kan jeg jo ikke svare på, det er så mye mer som er viktigere enn et godt ordforråd, men ja, det er viktig det og!

Kan jeg spørre hva han jobber med? Jobber han for seg selv eller i en gruppe? Da skulle han jo fått 'trent opp' språket, kanskje...

[Anonym bruker]

tenkt over om han har dysleksi? Han er jo ikke stokk dum fordi han har noen skrive feil..

har du tatt det opp med han kansje?

 

tror kansje du er litt storforlangen!

[Anonym bruker]

Det høres ut som dere kanskje ikke har helt det samme utgangspunktet her i verden.... Har vært i samme båt som deg engang, men jeg turte ikke gjøre det slutt (han hadde psykiske problemer i tillegg), så da han gjorde det slutt så var det som å bli sluppet fri....

 

Men hva er viktigst for deg? Er han perfekt på alle andre måter?

Jeg hadde savnet veldig de dype samtalene, og diskusjonene, men de kan du kanskje finne andre steder?

 

Men jeg ser virkelig problemet ditt!

[Anonym bruker]

Har dyslektikere problemer med språk, da? Trodde det var helst skriving jeg...

[LillaGorilla♥♥]

Det er jo ganske ironisk siden du selv skriver feil.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Lese og skrivevansker kan være så mangt, mest vanlig er vel dysleksi, men det finnes mange andre former også. Mennesker med f.eks dysleksi har helt normal intelligens, noen er mindre smarte og noen er lynende intelligente. Einstein er et eksempel på dette :-)

 

Når det gjelder din samboer virker det som han kanskje befinner seg i nedre del av normal intelligens slik som du beskriver det her. Den setningen du skrev er ikke nødvendigvis typisk for dysleksi, men kan like godt komme av usikkerhet eller en annen form for lese og skriveproblem. Jeg har vært borti en elev som hadde et spesifikt problem med å forstå begreper som for andre mennesker var lett å forstå. Eleven kunne f.eks forklare hva som skjedde under børskrakket når jeg la frem noen stikkord, men begrepet børskrakk klarte ikke eleven å ta til seg og ble blank når jeg spurte.

 

Om samboeren irriterer deg i en slik grad at du ser ned på ham, så har du mistet respekt for ham og bør kanske revurdere forholdet. Selv kan du gjerne øve deg litt på å ikke generalisere og lese deg opp på emner slik at du får god bakgrunnskunnskap før du uttaler deg på måter som du gjorde i din første setning. Denne setningen er lite flatterende for deg som person og får deg til å fremstå som lite opplyst og lite empatisk, selv om dette gjerne ikke er tilfelle.

[Anonym bruker]

Jeg ville nok ikke ha kalt noen tilbakestående av denne grunnen, men det er jo normalt for en voksen person å ha litt mer språkforståelse enn denne samboeren din har. Jeg ville antagelig vært litt flau over ham selv, og det høres veldig slitsomt ut å måtte snakke "babyspråk" eller legge om til barneord for at han skal kunne forstå deg. Ville ikke blitt sammen med en sånn person, men klart; når dere var 16 og ble sammen var jo sikkert ikke dette noe rart..Forstår veldig godt om du går fra ham, og heller vil ha en som er litt mer moden og voksen. Det høres kanskje overfladisk ut, men de færreste ville trivdes i et forhold med en de ikke kan ta seriøst, som de er litt flau over. Livet er for kort til å vantrives uten å gjøre noe med det...

[Gjest]

Mange mennesker sliter med fremmedord uten at de er dumme av den grunn.

[Anonym bruker]

Dyslektikere kan så avgjort ha problemer med nye ord, særlig lange ord med mange stavelser. Jeg sliter med det selv, lang utdannelse og forkjærlighet for språk til tross.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt. Når en er 16 er ikke det like viktig, men når en begynner å bli mer voksen, så kommer forskjellene mer frem.

 

Det spørs om dere har vokst fra hverandre.

[Anonym bruker]

Det var ganske mange skrivefeil hos deg også HI.

[Anonym bruker]

Men det var langt fra de få skrive / slurvefeilene til HI, til det å ikke forstå ord som "realistisk" og å skrive minn til min og jort til gjordt....

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt. Skrivefeil kan jeg til en viss grad overse, men ikke så grove feil som de du nevner. I tillegg må jeg kunne konversere med partneren min på et nivå som føles komfortabelt for oss begge. Samtaleformen som du beskriver høres utrolig slitsom ut. Jeg kunne aldri vært i et slikt forhold, for under krangler ville jeg hatt det totale overtaket. Alltid. Partneren min ville følt seg som en underlegen dritt, og det ville det aldri kommet noe godt ut av, verken for ham eller meg.

[Anonym bruker]

nei, jeg synes ikke det er teit av deg - hadde blitt fullstendig gal selv!!

 

[Anonym bruker]

Du skriver jo selv feil, HI!

 

Det heter ikke mange "skrivefeiler" ....!!!!!????!!!!

[Anonym bruker]

Jeg tror din mann har dysleksi HI.

Min mann har også det. Jeg legger ikke lener merke til slike småfeil som du sikter til. Om skolebarnet må ha melding med seg på skolen, så er det jeg som skriver den.

Legger tilrette noen slike små ting.

Han har også problemer med å ordlegge seg i noen sammenhenger, han er ikke noe flink å argumentere for meningene sine f.eks.

Om han får brev med masse opplysninger er det ofte jeg leser gjennom brevet etter han, og så forklarer han hva det stod med enklere og færre ord. Jeg pleier vel gjerne å spørre han først da om jeg skal lese gjennom det for han.

[Anonym bruker]

HI her

 

Kan godt hende at han har dysleksi.

 

Det aller verste er ikke skrivefeilene, men heller den gode, dype samtalen..

 

Vi kan klare å ha en slik samtale en sjelden gang, men blir vanskelig å få til når han ikke kan og ei heller forstår betydningen av andre ord enn kun det grunnleggende. :-/

 

Han er fantastisk på alle andre måter, og selv om vi når har vært sammen i over 5-6 år, så er vi fortsatt som nyforelskede.

 

Skammer meg over at jeg innerst inne har mistet en del respekt for han.

Men for min egen del, så ville vel det beste være å gå fra han. Jeg kjenner at jeg misunner de parene som har de dype samtalene, og hvor partene er "likestilt".

 

I krangler, feks, så har ikke samboeren min så mye å stille opp mot, selv om jeg ikke hudfletter han totalt. Blir liksom litt kjedelig at han aldri kan sette meg på plass..

 

Føles ut som om at jeg er den voksne i forholdet, mens han er et barn.

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke teit, men fullt forståelig at du føler det slik. Jeg vil anta at det er vanlig problem blandt par som har blitt sammen i veldig ung alder. De fleste utvikler seg jo videre, og hvordan man blir som voksen ser man ikke før man er i midten av tyveårene, vil jeg tro.

 

Du skriver at dere stort sett har det bra sammen og er som nyforelskede, men samtidig har du mistet endel respekt for ham p.g.a. hans enkle språk og muligens lavere intellekt. Hvordan får du det til å henge i hop? Hvis jeg har lite respekt for noen så klarer jeg ikke å ha romantiske følelser for dem. Er det annerledes for deg?

 

Ellers må jeg si at jeg vil tro dere vil bli enda mer forskjellige etterhvert som årene går.- det er i hvertfall min erfaring. Om han ikke begynnerå stimulere språkutviklingen og evt. intellektet sitt så er dette en tapt kamp. Skrev du hva han jobber med?

 

Lykke til videre. Dette er ikke noen lett situasjon å være i for deg.

[Anonym bruker]

gjort, ikke gjordt!

[Anonym bruker]

HI her

 

Hvordan kan han/jeg få han til å stimulere språkutviklingen og evt. intellektet?

 

På arbeidsplassen hans jobber han mye sammen med andre på hans alder samt eldre mennesker..

 

Huff, vet ikke hva jeg skal gjøre:-/

 

Når vi er sammen med venner eller andre, så kan han noen ganger komme med "dumme" kommentarer eller si noe, som kun HAN ikke skjønner har noe poeng eller humor i seg. Blir nesten litt flau.

 

I tillegg synes jeg tankegangen hans, noen ganger, er litt "enkel".

 

Når vi har venner på besøk, og de har vært her i flere timer, og nå har lyst til å dra hjem, så "skjønner" ikke samboer dette.

 

De kan begynne å hinte frem og høflig si: "Kanskje vi burde dra snart, vi skal jo innom butikken også." Og da kan sambo si: "Butikken stenger jo ikke før om 4 timer, så dere har jo ingen hastverk."

 

De kan også si: "nei nå skal vi hjem og lage mat, er sultne vi:)" (på en høflig måte, men samtidig et hint om at de skal dra), og da kan sambo si: "Jeg skal lage meg mat akkurat NÅ, skal dere ha? Jeg lager til alle sammen."

Og hva skal vennene si til det..De blir selvfølgelig igjen.

 

Dette har skjedd maange ganger, og han prøver vel bare å være snill. Men seriøst, tar han IKKE hintet?

 

En gang vi hadde hatt besøk av et vennepar, så var det jo så vidt sambo slapp dem hjem igjen! Hver gang de sa at nå skulle de dra, og hver gang de prøvde å lirke fra seg den ene etter den andre unnskyldningen, så kom sambo med noen teite svar. Endte opp med at de ble i maange timer, og helt til midnatt. Jeg følte meg jævlig flau over sambos oppførsel da...!

 

Etter at de var dratt, spurte jeg sambo om han ikke tok hintet, at de hadde lyst til å dra hjem for flere timer siden, men siden sambo "maste" sånn, så ble de jo selvfølgelig av høflighet.

Han kunne da ikke skjønne hva jeg pratet om, og mente at de hadde da ikke hatt lyst til å dra. De sa jo selv at de skulle være litt lenger..

 

Nå høres det ut som om at sambo er skikkelig selskapssyk og ikke slipper hjem besøket (:-P), men er heller det at han ikke er så god på sosiale normer...

 

Hjelp:-/

 

 

 

[Anonym bruker]

Kjære HI. Du har mange skrivefeil selv. Bare nevner det for deg...

[Anonym bruker]

Både språket og intellektet kan stimuleres ved lesing. Man kan også trene opp hukommelsen ved å utfordre hjernen med hukommelsespill o.l. om det skulle være aktuelt. Du kan google dette.

 

Jeg hadde blitt ganske irritert om mannen min var så dårlig til å ta hint. Så irriterende! Beklager at jeg sier det, men han virker rett og slett lite intelligent. Det at han har et så dårlig utviklet språk i tillegg til null sosiale antenner er mildt sagt uheldig. Jeg håper han i hvertfall er knallgod i senga! Ha ha. Neida, men jeg vet ikke hva du kan gjøre. Hvis han ikke er interessert i å utvikle det selv så blir det jo veldig vanskelig å gjøre noe med. Det er vel ikke noe enkelt tema og ta opp heller.

 

Kanskje du burde vurdere å finne noen som passer bedre til deg om dette ikke blir bedre. Mannen min og jeg stimulerer og utfordrer hverandre både språklig og intellektuelt, men jeg kan tenke meg hvor frustrerende det hadde vært om forskjellen på oss hadde vært stor. Det finnes kanskje noen andre der ute som passer bedre for deg, og så kunne kanskje han ha truffet noen som også synes at "relevant" er et unyttig fremmedord. :-/

 

Hilsen den forrige anonyme.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, da har en hord allerede fortalt deg at du har mange skrivefeil i innlegget ditt. Så da vet vi det..Puh.-. Ingen slipper unna her, ser du..:-p

 

Jeg skjønner deg godt, jeg, HI.. Har selv vært sammen med menn/gutten som hadde et annet intellekt enn meg og det var slitsomt.

Jeg følte jeg måtte ha en mann som var smartere enn meg...

Og det fikk jeg til slutt. Min mann er intelligent, språksterk og har høy og god utdannelse

 

men han eier ikke et praktisk bein i kroppen.l Og nå savner jeg det..

I tillegg til at han er tv-slave..-:-(

 

Konklusjonen er at man ikk efå i pose og sekk.

Omn du elsker denne mannen og ser en fremtid med ham, så stimuler ham til å bruke språket mer.

Se nyheter

Les bøker

Reis

 

Om du ikke ser en fremtid med ham pga dette er det best å bryte..Dessverre. Det er bare du som vet svaret...

[Anonym bruker]

Da jeg leste innlegget først, så tenkte jeg å skrive, at gud så takknemmelig jeg er for at kjæresten min ikke bryr seg om at jeg ikke er så veldig smart, eller om skrivefeilene mine. Men da jeg leste lengre ned, det du skreiv om hans mangel på 'sosiale antenner' så synes jeg det virker mer ut som om at dere har vokst ifra hverandre. Og det er vel ganske normalt i og med at dere ble sammen i en alder av 16. Det skjedde med meg og barnefaren til datra mi. Vi ble sammen da vi var 15 år gamle, fikk unge da vi var 17. Men jeg følte at jeg vokste ifra han, så idag er jeg 20 år, alenemor til datra mi, fått meg ny kjæreste som er glad i både meg og datra mi, og har ikke noe som helst kontakt med barnefaren!

 

Her er det bare du som veit hva du skal gjøre, om du synes dette er noe å satse videre på eller ikke! Lykke til.