Besteforeldre...

[Anonym bruker]

Jeg har alltid hatt et godt forhold til foreldrene mine, men etter at lillegutt ble født for 2,5 år siden har ting forandret seg litt... Han bestemmer "alt" når vi er på besøk, og han kan være ganske intens (som de fleste andre på hans alder) når han får frie tøyler.. Jeg har tatt det opp med dem mange ganger, prøvd å si fra pent og rolig - men har også hatt en episode der jeg var så sliten av mas og tull at tårene trillet, både av sinne og frustrasjon. Men de skjønner ikke poenget.. Vi var der en tur før i dag, og hadde egentlig tenkt til å fortelle dem nyheten om at de skal bli besteforeldre igjen.. Men vi rakk knapt inn døra før Lillegutt tok kontrollen (vi prøvde å roe han ned, men mormor kastet det hun hadde i hendene, feide oss unna, og dermed var det gjort..). Når familien endelig var samlet igjen en stund etterpå, begynte lillegutt å hyle, og mens jeg og pappa'n hans forklarer at "sånn stemme bruker vi ikke inne", setter like godt mamma og pappa i gang å hyle de også (!!!). Jeg ble så irritert, og sa klart ifra om hva jeg mente.. Da ser begge besteforeldrene på barnebarnet sitt med stjerner i blikket, og kommer med standard-kommentaren: "han er jo så god..." Joda, han er verdens beste gutt, men han trenger fortsatt litt oppdragelse....

 

De småklager stadig fordi de "aldri" er barnepike for han, men vi bruker 2-3 dager på å "tilbakestille" gutten når han har vært der, for da er ALT lov. Har prøvd å forklare det til dem, med det resultatet at de blir kjempelei seg, og jeg sitter igjen med dårlig samvittighet.

 

Dagen i dag endte med at nurket i magen fortsatt er en hemmelighet, og at jeg føler at kløfta mellom oss er blitt enda større. Er det noen som sitter på gode råd? Vi vil jo alle guttens beste, men akkurat nå føles det nesten som han kommer i mellom oss...

 

Hilsen sliten mamma...

 

 

[gakkeliten]

ojojoj.

Skikkelig klassiker! Og vi har vært igjennom dette et par ganger også... Jeg måtte være ærlig med svigers en dag (og de er aldri lett å gi beskjed til...) : og de tok den dessverre ikke på strak arm..

Gutten vår er nå 3,5 år- og først i det siste har svigermor fått erfare Hvorfor vi har de reglene vi har.

 

Det eneste som til en viss grad har hjulpet - er å fortelle dem gjentatte historier om alt han finner på, og all trassen han viser - og spør så klart om noen i familien var sånn som barn og hva de gjorde for å hjelpe på.

Så minner jeg dem liksom på hvordan det var å være småbarnsforeldre..

Jeg har hatt en sinnsyk helg med gutten vår nå - og svigermor var her i dag og ga ham godteri rett før leggetid. Svigerfar så lynene i øynene mine - og sørget for at svigermor fikk med seg hva sukkeret gjør med små barn så sent på kvelden.. det hjalp litt, håper jeg..

 

Så du må nesten bare gi beskjed om hvordan det er. At dere har regler som de til en viss grad må følge når han er hos dem, slik at dere ikke må jobbe så hardt når han kommer tilbake.

Vær ærlige, men positive... legg vekt på hvordan dere setter pris på den fine kontakten mellom barn og barnebarn...

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg kan se "frem" til omtrent det samme når vi får barn i desember. Vi har ingen fra før, men min svoger og svigerinne har en gutt på 6 og ei jente på 3, og besteforeldrene (mine svigerforeldre) har over hodet ingen respekt for hva foreldrene sier, der er det hva de og barne ønsker som regjerer og hva de ønsker går faktisk aller først. Etter mange samtaler med min mann, ser han også dette heldigvis, og vi har blitt enige om å snakke ordentlig med svigers med en gang noe dukker opp. Jeg er ekspert på å ergre meg på forhånd, og isteden for å snakke om ting med de trekker jeg meg unna.

 

Jeg har også fryktelig lett for å få dårlig samvittighet, men tror vi bare må prøve å legge samvittigheten til side. Det er ikke noe bedre at du er lei deg og frustrert, enn at foreldrene dine blir lei seg en kort stund. Det vil bli bedre for alle hvis dere får snakket med dem ordentlig slik at deres regler blir fulgt, da vil de kunne få passe barnebarna oftere (kanskje) og fungere som avlastning for dere framfor en belastning. Besteforeldre kan jo være en fantastisk ressurs, men jeg tror det altfor ofte ender som du beskriver. De glemmer rett og slett hvordan det er å være småbarnsforeldre på heltid og er bare opptatt av at poden skal like de der og da.

 

Jeg kjenner ihvertfall veldig sterkt på at en av grunnene til at vi ikke har forsøkt å bli gravide før, er nettopp mine kjære svigerforeldre, og de gjør også slik at jeg gruer meg litt til å bli mamma. Bevares, de er fryktelig glad i de små, men det hjelper ikke når "alt" de gjør blir feil siden det går imot foreldrenes ønsker.

 

Dette ble kanskje ikke til noe hjelp, men det var fryktelig godt for meg å få det ut. hehe.

 

Masse lykke til ihvertfall!