Vanskelig å skille jobb og privatliv

[Anonym bruker]

Jeg jobber i helsevesenet og hadde en tøff dag på jobb i går. Noe dramatisk skjedde som preger meg veldig og jeg sliter med å ikke fortelle mannen min hva som gjør at jeg reagerer slik jeg gjør. Jeg kjenner godt til taushetsplikten og har aldri fortalt mannen min noe jeg ikke skal, men i dette tilfellet som preger meg så veldig er det vanskelig. Vi har hatt gode samtaler om dette på jobben, men jeg er en veldig følsom person og trenger å få luftet litt tanker med noen jeg er veldig nær. Er det noen som har lignende erfaringer? Kan jeg prate med leder og høre om det går ann å få unntak eller at mannen min signerer taushetsplikt slik at jeg kan prate med han?

[Anonym bruker]

Jeg jobber også i helsevesenet, og taushetsplikten går på informasjon som kan identifisere en pasient. Å snakke generelt rundt kasuset (som det så fint heter) kan man derfor gjøre til en viss grad. Som regel er det ikke nøvendig å oppgi personopplysninger, er min erfaring. Navn, alder, kjønn osv er jo ofte helt irrelevant. Dersom du klarer å holde slike opplysninger utenfor, så ser jeg ikke at det skal være problematisk å snakke med mannen din om dette. Nå kjenner jeg jo ikke saken din, så det kan jo være forhold som gjør det vanskelig å unngå at mannen din skjønner hvem det dreier seg om, og dette må du jo ta stilling til. Tviler forøvrig på om din mann får skrevet under på noen taushetsplikt. Alikevel kan det være greit å snakke med leder om hvor grensen for taushetsplikt går. Det er jo tross alt viktig at de ansatte får nødvendig debrief.

[Anonym bruker]

Det er det med at min mann vil forstå hvem dette gjelder uansett om jeg holder alle personlige detaljer utenom. Har derfor alltid praktisert at jeg ikke sier noe som helst jobbrelatert hjemme. Dette er en liten plass...

[Anonym bruker]

Da tror jeg er det bedre å tie still overfor ham. Liten plass der han er garantert å vite hvem det gjelder, da blir det litt vanskelig. Selvfølgelig hjelper det ikke at han signerer noe, han er jo ikke ansatt der og akkurat derfor gjelder taushetsplikten. Du får jo bare vite ting som er nødvendig for å utføre jobben din.

 

Ta deg heller noen flere samtaler med kolleger, de vet jo hva det er og har kanskje like mye behov for å snakke som du.

[Anonym bruker]

Hvor lenge har du jobbet i helsevesenet? Reagerer du ofte sånn på dramatiske episoder?

Jeg førstår godt at du har behov for å snakke om det men det kan ikke være med din mann. Du må få hjelp av din ledere. Jeg syns at hvis du ofte reagerer sånn bør du få lov å gå i en veileder gruppe der dere kan snakke om sånt. Det er kjempe viktig! Ellers kommer du å slite deg ut.

 

Jeg jobber selv ved akuttmottaket i en by i Norge og selv om noen ting virkelig setter sine spor så klarer jeg alltid å sove på natten og riste det av meg når jeg går hjem. Men nå er det jo ikke så ofte at jeg kjenner personene da....

 

Snakk med kollegar og lederen din!

[Anonym bruker]

Jeg jobber en plass hvor slike alvorlig kriser sjeldent skjer og dette er første tilfelle jeg har vært borte i på 12 år. Jeg hadde et nært og godt forhold til personen det gjelder og har jobbet med personen i mange år, det føles veldig personlig selv om det er jobb.

 

Jeg skal ta en prat med lederen min over helgen, kanskje vi er flere i samme situasjon som har behov for å prate mer om det.

[Anonym bruker]

Om denne personen du snakker om er død eller det har sjedd noe som alle rundt får vite om gjennom avisen i løpet av kort tid uansett, så synes jeg du kan fortelle mannen din dette. Altså si at xx er død, og du må jo i bagravelse i løpet av uka. Dette har gått inn på deg og blabla bla...