Er én uke borte fra baby ille da? u/t

[Anonym bruker]

.

[Anonym bruker]

Ift hva?

[Adele Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ]

Men kjære deg, det går jo ikke an å svare på et sånt spørsmål uten å vite alder, hva ungene er vant til, hvor "hardføre" de er osv.

[Anonym bruker]

Jeg personlig synes det er litt drøyt. Jeg hadde tatt en langhelg som det absolutt maksimale om jeg absolutt måtte.

 

Synes egentlig det er litt lang tid også..

[Anonym bruker]

Ift at begge foreldrene skal reise bort, og babyen være hos bestemor.

 

..og han er 6 mnd i den tiden vi planlegger å reise.

[jordbærsjokolade]

Ja, jeg syntes det er ille. Skjønner ikke at noen frivillig har lyst til å reise fra babyen sin på 6 mnd jeg. Saken blir selvsagt annerledes om man er helt nødt av en eller annen grunn.

[Dunder]

Jeg har ikke egentlig noe faktakunnskap på emnet, men for meg personlig så høres det lenge ut. Særlig ettersom det er snakk om begge foreldrene. Jeg var borte på 2 overnattinger da jenta mi var 4-5 måneder, og synes det ble lenge. Og da var mannen min hjemme. Hadde ikke reist bort 2 overnattinger begge to.

 

Fremdeles reiser vi ikke bort begge to (hun er nå 2.5 år). Hvis begge er borte er det bare for en kveld.

 

Det er ikke sikkert det er skadelig, og det er mulig vi er ekstreme, men både jeg og mannen føler bare at det er "feil" - vi stritter i mot begge to. Begge har blitt invitert på ukesturer av venner, men begge har takket nei.

 

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ja, jeg synes det er ille (her antatt at en baby er et barn under 12 mnd). Må man av en eller annen grunn, så må man jo, men jeg ville aldri frivillig å ha vært adskilt fra en baby så lenge som en uke. 1 dag er helt greit så lenge jeg vet at babyen roer seg hos dem han eller hun er hos, 2 dager går til nør for en stor baby, men det er grensen for meg i hvertfall. Da snakker jeg også om adskillelse fra begge hovedomsorgspersonene, synes det er mer ok med 2-4 dager om det gjelder fra bare en av dem.

 

Er egentlig overrasket over at så få her inne ser ut for å bry seg om nyere forskning innen barnepsykologi, om hvor viktig tilknytningen mellom foreldre (da spesielt mor) og barn er, og at denne kan bli mye mer forstyrret av adskillelse enn man før har trodd. Altså gi barnet vansker sener ei livet selv om babyen der og da ser ut til å ha det fint hos den som passer den.

 

I frykt for å få hodet kappet helt av nå, så la jeg merke til noe her inne. For en liten tid tilbake var det en som spurte om hun var den eneste som lengtet tilbake til livet før barn og følte seg veldig bundet av barnet og at det ikke var lykken på jord å bli mamma. Mange svarte henne, og jeg så at mange av de som svarte at de hadde det på samme måte selv er de samme som er mest ivrige på å argumentere for at det ikke skader å reise fra babyen/smårollingen sin, at vi som tenker det er hysteriske og må slappe av. Jeg tenker som så da at kanskje det er enklere å skilles fra babyen sin om man ikke føler den store tilknytningen til den? Uff, skikkelig brannfakkel dette, men jeg er vel neppe den eneste som har tenkt tanken? Må presisere nok en gang at jeg nå snakker om å reise fra babyer og veldig små barn (under 2,5 år) i minst 2 dager, ikke en overnatting hos en barnevakt i ny og ne, eller 5-6-7 dager for en 6-7 åring...

[Dunder]

Jeg forstår godt hva Alva mener. Jeg husker da jeg var borte to netter, så var jeg veldig lei meg og savnet datteren min veldig. Og jeg har aldri vært en sånn hysterisk mor som går i en dyade med ungen sin og aldri tenker på noe annet enn barnet sitt. Jeg var gjerne borte noen timer for å treffe venner osv. og da snakket jeg om alt mulig annet enn babyting.

 

Jeg bekymret meg egentlig ikke for hvordan hun hadde det (hun var jo med pappaen sin), men det var JEG som var lei meg. Og da lurer jeg jo litt på hvorfor ikke alle føler det slik. Hvordan klarer noen å kose seg en hel uke på ferie uten ungen sin?

 

Men folk er jo forskjellige - det kan selvføgelig være at tilknytningen viser seg på forskjellig måte hos forskjellige folk.