Min mann tar aldri initiativ til noenting...

[Anonym bruker]

Og da mener jeg på de fleste plan i livet. Feks i forhold til ting vi skal gjøre, hva vi skal spise, om vi skal ha sex, om vi skal fikse bilen, pusse opp huset, dra på kino etc etc.

 

Dette problemet har vært eksisterende helt siden vi ble sammen for 15 år siden. Faktisk var dette kilden til at vi som 16 åringer hadde en halv dags pause i forholdet vårt... Han lovet bot og bedring.

 

Bortsett fra at han er totalt initiativløs har han mange gode kvaliteter. Han er utrolig snill og forståelsesfull, en god (og om enn litt lat) far, trofast (tror jeg), intelligent osv.

 

Han initiativløshet sliter nå på meg. Jeg føler jeg må dra hele lasset med hus og hjem og ferier og barn og sex og samtaler og hva det skal være. Han gjør alltid det jeg ber ham om, men jeg er så lei av å være sjef.

 

Fordi jeg ikke orker å ta initiativ, blir det ofte heller dårlige middager, som tas på sparket, huset er uryddig, ting blir ikke gjort. Men dette ser ikke ut til å sjerpe ham til å ta initiativ.

 

Det såreste for meg er at han aldri inviterer meg på kino feks, eller inviterer meg med på å gjøre noe. Dette ligger alltid på meg. Har tatt dette opp med ham, og han innrømmer svakheten. Han har alltid vært sånn sier han da. Jeg vet rett og sliett ikke hvordan jeg skal gripe an dette problemet nå...

[Anonym bruker]

Det er akuratt slik jeg også har det med barnefaren. Vi ble sammen da vi var 16 og har vært sammen i 10 år, har vært mye av og på i perioder nettopp pga jeg føler jeg må styre ALT. Han har kun seg selv og tenkte på, mens jeg må hente, bringe unger til bhg, handle, lage middag, legge unger, plannlegge ferier, betale regninger, jobbe med oppussingsprosjekter, levere bil på verksted. Eneste gangene han gjør noe er når jeg ber han om det. Er det for mye å forlange at han tar med seg ungene ut på lekeplassen eller ut på tur, finner på noe kjekt med de. Eller når vi er tom for f.eks brød å kjøre å kjøpe av eget inniativ.

Vi gikk i fra hverandre i september, hvor da jeg hadde hovedansvaret for ungene og beholdt huset og han kjøpte seg leilighet. Men vi hadde litt seprasjonsangst og var vant til å være med hverandre hver dag, så vi møttes ganske ofte. Plutselig ble det festing på han i fri helgene hans og han kom sjeldnere hjem til meg og ungene i uke dagene, da etter bare 2 mnd hadde han begynt å date ei dame og vært på kino et par ganger og koset seg en fredag hos han. Dagen etter ringte han rett til meg om morgene og spurte hva vi skulle gjøre på dagen, og jeg hadde sagt at jeg trengte hjelp til å bytte noen spotter på bade. Da han kom så hadde han sugemerke på hele halsen og var litt sånn flau over at jeg kommenterte det, og jeg følte på en måte han godtet seg over dette. Da det egentlig var mitt valg å flytte fra hverandre. Alt av følelser var borte, trodde jeg helt til jeg så at han begynte å vise ansvar for ungene, betale regningene sine, holde huset ryddig og ble mer sosial og våken, mer energi og ikke minst at han hadde truffet en ny. Da tenkte jeg plutselig at jeg fikk litt respekt for han og jeg ble sjalu på at han nå oppførte seg slik jeg ville at han skulle være i forhold til engasjement for meg og ungene.

Jeg klarte jo fint å vinne han tilbake da jeg sa jeg ville prøve på ny, han har fremdeles leiligheten, men han "flyttet" inn hos meg igjen. Nå etter 4 mnd er det tilbake igjen til at jeg må gjøre alt. Jeg blir helt fortvilet. Det er ikke noe jeg ønsker mer enn at vi skal få det bra og være en familie. Men er lei av å være den som gjør alt. Dersom ikke jeg prater, kommuniserer vi ikke i det hele tatt. Vi var i Thailand i 2 uker i februar, og etter det ble det helt anderledes. Da virket han deprimert over at han var kommet hjem, ville bare reise ned igjen. Så reiste han på guttetur til Praha i mars og da ble det bedre når han kom hjem og vi hadde fått savnet hverandre litt. Men bare 3 uker etter praha turen diskuterte vi Thailand og han syns det var så deilig atmosfære der nede. Jeg spurte bare om det var damene han savnet. Han hadde snakket med noen kamerater da som skulle på guttetur i juni om han også kunne dra??? Vet du ka, kunne ikke han si at jeg kunne dra på jentetur heller. Han er så egoistisk. Så spurte jeg han om hvorfor, jo fordi han syns det var deilig å savne meg litt og tenke på alt det fine med forholdet og gå å se på smykker til meg........nei han trenge ikke reise til Thailand for å savne meg han kan vel heller komme seg opp i leiligheten sin. Nå har vi vel diskutert de siste dagene at det ikke funker, vi prøver og prøver, men er nok bare sammen av gammel vane og pga ungene.

Trist, men jeg er nok sikkert for sterk for han og tar kontrollen og det er nok det du også er. Men vi må jo kompasere for det de ikke gjør. For alt må gjøres og hvis ikke de gjør det da må vi. Men kanskje visst han ble sammen med ei som ikke gjør noenting da ville kanskje han gjort mer....jeg vet ikke. Men du lærer ikke en gammel hund og gjø. Vaner er vonde å vende. Så jeg må nok kanskje innse at vi kanksje har det best fra hverandre.