Gi barna alt de ønsker seg. Er det ganske vanlig.

[Anonym bruker]

Mannen min og jeg kommer fra relativt "fattige" hjem. Vi har hatt til mat og til det absolutt nødvendigste, med kreative mødre som har fått mye ut av nesten ingenting.

Jeg kan huske fra egen barndom alt jeg ønsket meg, men aldri fikk. Jeg kan huske mamma og pappa fortelle oss at det var fordi vi ikke hadde penger til det. Og jeg kan huske hvor flaut det var å aldri ha vært på ferier.

Mannen sitt hjem var enda verre, der var sosialen inne også. Pluss at de var 4 søsken.

Jeg og mannen min er nå ressurssterke og pengesterke. Vi har til det vi trenger og litt til. Og... da er det slik at når vesla sier at hun ønsker seg noe-jada- da går det ikke lang tid også har hun det. Det er ikke slik at hun ønsker seg så mye, men jeg kjenner på det at åhh.. jeg ønsket meg også rockering, men fikk det aldri, når hun sier hun ønsker seg det så får hun det. Kanskje basert på at jeg ikke fikk det. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Men dette kommer jo til å ende i en bortskjemt unge!

[Anonym bruker]

Det er ikek sunt å få alt man peker på, selv om man har råd til det.. Jeg kommer selv fra ett hjem der det var lite penger, knapt nok til mat.. Men kommer allikavel ikke til å gi barnet alt det peker på.. Er sunt å ønske seg noe, er bra å spare til ting selv, og sette mer pris på tingene.. Hun trenger jo å lære at alt ikke er gratis, og at man ikke kan få alt, selv om dere er pengesterke.. Vis ikke blir det dyrt når hun er tenåring..

[Gjest]

Jeg kommer også fra et hjem hvor vi ikke hadde råd til ditt og ikke hadde råd til datt. Ikke hver dag vi hadde middag engang. Jeg husker masse greier som jeg ønsket meg men ikke fikk jeg også, men jeg har nok bedre minner av det enn deg likevel:)

 

Heldigvis hadde de fleste rundt oss det på samme viset. Det var noen få som fikk de fineste nye lekene, nye sko i stedet for sin storebrors gamle og som kunne kaste klær når de var ødelagt i stedet for å lappe de. Det har ikke traumatisert eller ødelagt for meg, jeg føler heller at det har hjelpet med på mange måter. Det er koselig å ønske seg og jobbe mot noe. Om man har ti tusen leker så er jo ingenting av det spesielt. Jeg husker jeg fikk rockering etter å ha ønsket meg det i evigheter. Den var nedarvet fra en kusine og jeg var helt overlykkelig leeeeenge. Hadde jeg alltid fått det jeg ville ha ville nok ikke rockeringen ha betydd noe som helst.

 

Vi har nok bedre råd enn foreldrene våre, jeg og mannen, men kjøper ikke så mye til guttungen vår likevel. Blir litt irritert på at så mange kjøper leketøy til ham utenom jul og bursdag faktisk. Det fjerner det spesielle med å få nye leker og klær når man får nytt hele tiden..

[Anonym bruker]

Jeg kommer fra et hjem med grei økonomi. Vi lærte likevel tidlig å ønske oss ting til jul og bursdag, eller jobbe for det. (Husker vi fikk ny båt, liten jolle med påhengsmotor et år, etter å ha slavet rundt med husmaling og luking av bed / klipping av gress osv, følte virkelig vi hadde gjort oss fortjent til båten, da var vi 10 og 12.)

 

Jeg vet ikke hvor gammel jenta di er, men treåringen min rydder rommet selv før han får lørdagsgodt, går ut med søpla når vi ber ham. Legger haugene med ferdigbrettet tøy inn i skapet selv, med litt veiledning osv osv.

 

Av og til får han noe han ønsker seg hvis han er snill og flink til å hjelpe til (type belønning - så mange klistremerker, så kjøper vi den leken..)

 

Store ting han ønsker seg får han til jul og bursdag. Han forstår godt hva det vil si å ønske seg noe, og har ingen problemer med å vente. Samme med godteri, lørdagsgodt. Hvis han får noe på butikken, eller av tanter og onkler på besøk, så blir han glad og sier tusen takk, og så legger vi det bort i et skap og gir det til ham på lørdag:)

[Anonym bruker]

Jeg vet jo egentlig hva som er rett. Alt med måte... Jeg tror det er jeg som trenger terapi jeg altså ) Hva man ikke skal være plaget med fra barndommen...hihi.

Nei, men det er jo alvorlig. Kan jo ikke skape ett monster.

 

HI.

[Anonym bruker]

Jeg mener at man ikke skal få alt selv om man har råd til det. Noe av gleden er å spare, vente, ønske seg.

[Anonym bruker]

Jeg fikk stort sett alt jeg ønsket meg som barn selv. Men ikke de største og dyreste tingene, slik som en hest og sånn, hehe. Var et etterlengtet barn etter 6 år med prøving, og første barnebarn i tillegg, så ble skjemt godt bort av både mamma, pappa og farmor, spesielt de to sistnevnte, mamma prøvde vel å holde litt igjen.

Jeg har ikke tatt noen skade av det hvertfall, da jeg kom i tenårene og "forventet" å få dyre merkeklær osv. forsto jeg vel at jeg kunne ikke få ALT, og har lært å tjene egne penger.

 

Poenget mitt er vel at litt bortskjemming er nok ikke så farlig, men om hun får cALT opp igjennom hele barndommen kan hun kanskje bli en smule kravstor og egoistisk, tenker jeg da.

[Anonym bruker]

Jeg fikk stort sett det jeg ville ha av materielle ting og fikk gå på privatskole osv som jeg ønsket. Kommer fra et vanlig hjem med tanke på økonomi.

Min mann var og er fortsatt utrolig bortskjemt. Jeg blir kvalm av å se hva han krever av sine foreldre, fordi han er vant til det. F eks når dataen hans til 10 000 blir ødelagt så spør han om å få en ny fordi han mener det ikke er vits å fikse den ødelagte. Så går foreldrene og kjøper nytt til han.

Jeg ønsker at mine barn skal få normalt med ting men også det at de må ta godt vare på sine egne og også andres ting. Det er ikke bare å kjøpe nytt hele tiden.

Skal prøve å gjøre mitt beste men må ikke være for streng at ungene hele tiden blir utenfor med tanke på hva de andre barna har..

[Anonym bruker]

Syns man skal se litt på nytteverdien av det, om det er noe som kan vare, og hva slags prisklasse det ligger i. Vi kjøper ikke dyre ting unga vil ha, feks. diverse spillkonsoller osv, fordi "alle andre har det," selv om vi har en mulighet til å bruke sparepenger til det. Vi har ikke all verdens å bruke på sånt når alt det faste er betalt. Man kan ikke få alt man ønsker seg bestandig, og det prøver vi å lære dem.

[Anonym bruker]

Jeg kommer fra ett litt fattig hjem, men jeg syns aldri det har vært noe galt i det. Jeg har hatt en god oppvekst, selv om jeg ikke har fått alt jeg har ønsket meg.

 

Jeg skal ikke påstå vi er rike, men vi klarer oss. Ungene får ikke alt de peker på. Her må de kjøpe seg selv, de må tjene opp sine ukepenger. Ønsker de seg noe spesielt og ikke har nok penger, kan de jobbe for å tjene seg flere penger. De skal ikke få alt i fanget av oss, da kommer de til å få seg en knekk når de skal ut i livet og tjene til livets opphold selv tror jeg. De tar bedre vare på tingene sine når vi innførte denne ordningen i huset, de kan glede seg til ting og det blir enda mer stas når de faktisk kan kjøpe det. Og ikke minst den mestringsfølelsen de får når de tjener seg opp penger, de støvsuger, raker og andre slike ting i huset.

[Anonym bruker]

Slik vi har det nå, har vi egentlig råd til å gi ungene alt de de peker på, men da går det på bekostning av andre ting. Vi prioriterer, kjøper vi noe, så må noe annet vike, vi har ikke råd til absolut alt.

Jeg merker at unene sine ønsker ofte vinner, og at hus og hage svømmer over av leker som de bare er så som så intresserte i. Ja de blir bortskjemte og jeg ønsker nå å stoppe, begynne å bremse litt.

Det som står på ønskelista nå er trampoline i hagen, og en ds, men kjøper vi ds til eldste så må vi kjøpe ds til yngste, hva skal barnehage unger med nintendo ds'er?

Om vi ikke kjøper disse tingene så kan vi sette inn en ny (ekstara) altandør. Vi klarer oss helt fint med bare en, men jeg har nå fått ønske om altandør fra andre stua også.

Og nå skal ungene altså måtte vike, rett og slett fordi jeg synest de er bortskjemte. De sleit nettopp en leke i to, da de krangla om den, det var bare en liten sak til 50,- når den ble ødelagt, så var responsen at OISANN, nå må du gå på butikken å kjøpe ny mamma! Nei, mamma har snudd. De fikk grei beskjed på at de har ødelagt leken selv, de kunne dele og ta det på tur. Så vi kommer ikke til å gå på butikken å kjøpe en ny prompe pute! Nei!

De bryr seg ikke om tingene sine, om de bare får og får. Vil ikke at det skal være sånn. Tror det er sunt å ønske seg ting, og tror det er sunt å ikke få alt en peker på. Var selv bortskjemt og fikk det jeg ville.

[Anonym bruker]

Forstår så godt hva du mener, for vi har det på samme måte.Tror kanskje dette løser seg når de blir litt eldre, kanskje er flere og ønsker seg noe hele tiden og dyre ting attpå til. Men ett lite tips er at du gjør avtale med jenta de. Feks om hun får lørdagsgodt (mine får ikke det de da, men dette kan jo funke...) Ja altså, si til henne at hun da bare får en liten sjokolade eller en pastilleske etc denne lørdagen som kommer, så kan hun få den rockeringen i tillegg. Da kan hun velge og lærer seg litt verdien av penger allikevel

[Anonym bruker]

Nå er hun riktignok bare 3 år, men hun må jo, som alle andre, lære at ting ikke kommer på sølvfat. Synes det er litt tidlig med pliker utover det å rydde inn tallerkenen sin og å legge pysjen på plass. Hun hjelper gladelig til uansett. Og jeg synes også det blir litt dumt om hun skal ha noe for å hjelpe til,,,hvis dere forstår hva jeg mener.

Hun er en snill, grei og god jente som sjelden irettesettes eller man må heve stemmen til.

 

[Anonym bruker]

For det første tror jeg ikke hverken barn eller voksne blir lykkelige av å få "alt" med en gang de ønsker seg det. For det første blir man lite kreativ og mister gleden over å få noe man virkelig har ønsket seg.

For mange kan det også bli et problem når de blir gammle nok til å skulle flytte hjemmefra og greie seg selv. Da kan man fort få problemer hvis man tror at det er normalt og forventet at man kan kjøpe seg akkurat det man har lyst på.

 

I tillegg til denne typen problemes synes jeg det er viktig at barn lærer fra de er små å tenke på miljøet. Vi har et enormt overforbruk i Norge. Å lære opp barna til å akselrere denne utvikklingen videre synes jeg er direkte umoralsk.

[Anonym bruker]

har også lyst å gi barna mine alt,heldigvis bramser mannen meg og det at vi har det trangt økonomisk..

 

forstår godt problemet ditt,men du må jobbe litt med deg selv:)

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg kjenner litt igjen følelsen din. Har selv vokst opp med å måtte snu på kronene innimellom, og var veldig mye av både stort og smått jeg ønsket meg som jeg aldri kunne få pga dårlig råd. Nå er jeg selv voksen og både mannen og jeg er godt utdannet og har totalt et stykke over gjennomsnittlig høy inntekt, og jeg merker det klør i fingrene etter å gi barna det jeg selv ikke kunne få. Stort sett klarer jeg å begrense meg. De får ikke alt de peker på, de eldste får ukelønn som de må spare for å ha råd til ting de ønsker seg og de får sjeldent noe når vi er med i butikker. Men, som deg, klarer jeg ikke alltid helt å la være å kjøpe noe når jeg er alene i butikkene og ser ting jeg vet de ønsker seg. Det er så gøy å se dem lyse opp og bli så glade. Og det trenger ikke være dyre leker heller, men noe så enkelt som et bestemt motiv på noen hansker eller støvler, en bestemt Bakugan eller perlebrett.... Tror at så lenge man lærer dem verdien av penger, og ikke kjøper alt de peker på, så går det greit å skjemme dem litt bort innimellom. Håper i hvertfall det ;-)

[Anonym bruker]

Jeg kjenner relativt "fattige" barn som er mye mer bortskjemte enn barn i "rike" familier. Bortskjemthet dreier seg ikke om hva foreldrene har råd til å kjøpe eller gi barna, bortskjemthet kommer til syne i feks barnas posisjon overfor foreldrene.

 

Kjøper du ting fordi du vil hun skal ha dem, fordi du med glede sier ja og fordi hennes argumenter for å få dem apellerer til deg via f eks din logikk (Ja, du bør faktisk ha en ny sykkel nå som den gamle er så liten til deg) - da blir hun ikke bortskjemt.

 

Men kjøper du ting til henne for å unngå skriking og bråk eller for å slippe å høre på masingen hennes i mange uker framover, og kjøper du ting som du egentlig ikke hadde tenkt å kjøpe; f eks sminke fem år før tida, ting hun vil ha fordi venninnene har men egentlig ikke tar i bruk selv osv - ja, da oppdrar du et lite monster med et ufyselig forbruksmønster.

 

Husk: "When you get what you want, but not what you need...could it be worse?" heter det i sangen, og det er sant; trenger man mat, men får is i stedet, så blir man snytt, selv om det var is man ba om. Mor og far må vite hva man trenger, ikke bare lytte til hva man vil ha. De er voksne og skal kunne skille mellom grådighet/mas på den ene siden og ekte ønsker og behov på den andre siden.

 

Noen i denne tråden svarer også at å ønske seg noe, drømme om det og spare til det er også en del av gleden. Nesten den største delen! (Les Alf Prøysens "Dokka i Kristiansand" så ser du...)

[Gjest]

Bra svart, NN 14.13.