I en årrekke har jeg gitt alt....

[Anonym bruker]

..uten å tenke så mye på meg selv. Og de gangene jeg har tenkt på meg selv har jeg måttet kjempe meg gjennom lange diskusjoner for å få mannen min til å se ting fra min side også.

 

Denne situasjonen har jeg på en måte akseptert, men har hele tiden jobbet for at mine valg og ønsker skulle bli likestilt med min manns. Men jeg har ofte fulgt han i det han ville og håpet at hvis han ble fornøyd og glad, så ville det gjøre meg slik også.

 

Jeg holder på å våkne til live i disse dager (selv om det føles helt motsatt). Jeg har skjønt at jeg har latt meg selv gå under for å la min mann få det livet han ønsker (ang. jobb og bosted). Nå er jeg gått inn i en slags depresjon hvor jeg føler at livet er forbi, men er jo fast bestemt å ikke la meg knuse helt.

 

Jeg ville ikke hit med livet mitt, men har vært for svak tidligere til å skjønne at min mening også telte. Da min mann slet for noen år siden, så ordnet vi det ved at jeg fulgte han i hans planer og ønsker. Men nå, når jeg sliter, så er det utelukket for han å følge meg....det ville ta livet av han, sier han. Jeg trodde alltid at man fikk igjen det man ga, men nei....det funker visst ikke slik.

 

Nå bor jeg på et sted hvor jeg sliter med å like meg, jeg har ikke klart å finne nye venner her (sikkert en smnheng med min usikkerhet og dårlige selvtillit), ingen jobbutsikter, ingen fritidsinteresser, 3 år uten sosial omgang med folk.

 

Hvor går veien nå? Føler at jeg ikke elsker min mann lenger, føler at jeg ikke har noe her i livet å gjøre (annet enn å være mamma for mine to små). Kjemper for å komme gjennom dagene, men dagene likner hverandre og jeg gleder meg lite til hverken helg eller uke. Klarer ikke lenger å gi av meg selv til andre, føler meg lite verdt!

 

Og på toppen av det hele har jeg utviklet større sosial angst og de få planene jeg har i livet blir aldri konkretisert da jeg ikke tør ta den telefonen, skrive den mailen, kontakte den og den personen osv. Jeg dør litt etter litt innenfor disse fire veggene av en dritt-leilighet som engang ikke er vår.....

 

Takk for at du leste...

[Anonym bruker]

dytter

[Anonym bruker]

Hiv deg med på dib treff, dra i åpen barnehage, vær med på frivillige aktiviteter, ta med barna på dans, mange foreldre som er med. Hiv deg med på dugnader i området dere bor i.

 

Husk vi er flere i en slik situasjon. Det har hjulpet meg å bare komme meg ut. Jeg er blitt flinkere til å snakke med fremmede mennesker på butikken, jeg tilbyr å hjelpe oftere nå hvis jeg ser noen som trenger hjelp.

 

Jeg leverer barneklær som barna har vokst ut av til en frivillighetssentra her vi bor, og da tar jeg som regel en kopp te med disse damene. De arrangerer også trimturer for folk i nærområdet, har tenkt å hive meg med en dag, selv om jeg har sett at de fleste er 50 +.

 

 

[Anonym bruker]

Si ja til å bli med i su grupper, styrer og stell. Engasjerte voksene får man aldri nok av og man blir satt pris på. Det åpner for faste aktiviteter hver uke/hver mnd etc og man snapper fort opp om noen har begynt på et treningstilbud i nærheten etc og kan henge seg på for sosial omgang og mosjon. Litt om senn blir du garantert venner med noen på denne måten fordi det ikke er forpliktende eller påtrengende på noen måte.

[Anonym bruker]

Hi

Ja, nå var ikke venneproblemet det største jeg har. Når man har mistet livslysten slik jeg har, og ikke ser at livet er blitt slik man ønsket fordi man ikke har tatt noe hensyn til seg selv, så føler man seg fort så utilpass overalt at ingenting lenger frister.

Har prøvd mye forskjellig (kurs o.l) men føler alltid at det blir det samme gamle, og får overfladiske kontakter som ikke blir noe til. Har gitt opp litt håpet i den gården.

Kunne tenkt meg noen år tilbake i tid, så hadde valgene mine vært helt annerledes. Hadde sannsynligvis endt opp som aleneforelder, men hadde bevart min integritet. Den er blitt borte på veien ved å være en "følge-den-andre-parten-i-hans-livsplaner-uten-å-tenke-på-meg-selv"-person.

[Anonym bruker]

Da må du oppsøke lege!

[Anonym bruker]

HI

Har gått i terapi med partner og uten, det hjalp i øyeblikket. Men da mannen min har hatt MANGE tilbakefall av oppførselen sin så føler jeg nå at jeg ikke orker eller gidder en runde til i terapi. Føler meg fullstendig utbrent - ikke av en jobb men av et samliv. Får vel ikke sykemld på det...hehe!

 

Har ikke noe god erfaring med medisiner, føler egentlig at det bare blir å sette et lokk på en gryte som fosskoker. Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre annet enn å la dagene gå.

 

Mannen min plages utrolig av denne situasjonen, og det eneste jeg tenker er "til pass for han" for å ha drevet situasjonen dithen. Men det er vel egentlig til pass for meg også for å ha latt den drive hit. Ikke klart å si stopp før, men hvordan skal jeg klare det nå, nå som han er blitt "bra" igjen og det er jeg som er drittsekken?

[Anonym bruker]

I et forhold må begge parter gi og ta. Det høres ut som at mannen din kun har tatt, kun tenkt på seg selv. Slitsomt og uforståelig igrunn. Man MÅ faktisk ta hensyn til den andre parten i et forhold, kan ikke bare tenke på seg selv.

Å være den som hele tiden gir, kan være utmattende det! Å aldri få påfyll, det er til slutt det som tar knekken på deg.

 

Jeg tror at den eneste muligheten du har for å få litt tilbake, er å si at du ikke vil mer, du vil skilles. Om han er villig til å gjøre litt for deg, at dere møtes på halvveien, kan det muligens bli bedre. Men jeg tror at det er den eneste muligheten du har for å få han til å SE deg. Du har jo prøvd så masse. Om han ikke blir bedre snart, vil du sikkert få det bedre om du virkelig skiller deg. Trist men sant.

[Gjest Antarctica]

Jeg syns det høres kritisk ut med deg, og jeg tror du er i ferd med å ødelegge deg selv hvis du ofrer deg mer nå. Har helt vondt i magen når jeg leser det...

[Anonym bruker]

"Alle disse dagene som kom og gikk.... Ikke visste jeg at de var selve LIVET"....