Jeg er så indelig lei. (beklager, ble utrolig langt)

[Anonym bruker]

Ønsker egentlig ikke å være anonym nå, men velger å være det fordi jeg pleier å være her inne endel, og vil ikke at dere skal forbinde med kun med dette.

 

Mannen min er alkoholiker, han påstår han har kontroll, men det viser seg hver gang at han ikke har.

Han drikker nå ikke mer når han er alene med ungene mens de er våken, han har vel aldri gjort det i noe særlig grad. Saken er den at jeg jobber turnus(dag og kveld også helger) er mange gang ikke hjemme før etter 23. Jeg har da måtte lage den regelen at om mannen legger seg før jeg kommer hjem, så må han sende meg en sms. Grei regel, for gjør han ikke det, og har lagt seg, så kan jeg være nesten 100% sikker på at han har drukket.

Det sjer heldigvis ikke så ofte at han drikker mens jeg er på jobb. Vi har også den regelen at minst en av oss skal være edru når vi er hjemme og ungene er hjemme, og ingen skal drikke når man er alene hjemme med ungene.

 

Vet det kan høres litt rart ut med så masse regler, men vi må ha det, han klarer ikke å skille mellom å ta seg 1 øl, eller å ta seg et par drammer i tillegg til den ene ølen han fikk lov å ta.

 

En av de verste tingene jeg har opplevd det var en av de første gangene jeg skulle gå ut alene etter minste var født.(kanskje 3-4 mnd etter fødselen) Kom da hjem på natta en gang, og det første jeg hørte da var barnet som hylskrek(hadde da nok skreket en stund) han selv lå på sofaen og sov, og hadde helklart tatt seg noen drammer.

 

Nå kan jeg plutselig få en magefølelse av at noe ikke er helt som det bør være, da helst sent på ettermiddagen/tidlig kveld, gjerne rundt minstes leggetid i 8 tiden. Om jeg da går rundt å leter litt, så finner jeg gjerne dramflaska. Jeg merker på han om han har tatt 1 dram/1 slurk, tror faktisk jeg merker det på han om han bare har blandet den drammen i flaska også.

 

Han påstår han drikker fordi jeg er slik og slik, og gjør slik og slik. Helt vanlig for alkoholikere å legge skylden på andre.

 

I gode perioder så har han indrømmet for meg at han har et alkoholproblem, men han er da ikke interessert i å få hjelp for problemene sine.

Han har nå mer eller mindre gått med på å be om antabus hos legen sin. Han har sagt han har tatt det opp med legen på telefon, dette er da jeg ikke så sikkerpå om det stemmer.(vet han har telefontime med legen) Han har vel nå fått legetime uti mai, og jeg forstod på han at de skulle snakke mer om det da.

 

Han tok med seg ungene å dro til foreldrene sine en liten kjøretur herfra før helga, jeg hadde ikke mulighet å bli med siden jeg har jobb i helga.

 

Han lovte meg at han ikke skulle drikke mens han var der.

 

Så dro han til en kompis i gårkveld, skulle bare drikke noen øl sammen med han. jeg sa da at de kom til å drikke sprit også, og at han faktisk har ansvaret for ungene mens de er der borte. Han sa at denne kompisen pleide ikke å ha sprit, så det var det ingen fare for.

 

Jeg spurte han da om han kunne sende meg en melding før han la seg, joda, det skulle han gjøre. Jeg visste med meg selv i morrest før jeg sjekket telefonen at det ikke var kommet noen melding fra han, hadde faktisk blitt overrasket om det var det.

 

Ringte han da og spurte om de hadde drukket mye, noe han avkreftet, men jeg hørte på stemmen hans at han hadde det. Hørte også miste sa i bakgrunnen "pappa, du har tisset i senga" og da sjønnte jeg det i allefall. Han løy da til meg, og barnet og sa at nei, han hadde ikke tisset, og det var ikke vått i senga. barnet var da der, og kunne se med sine egne øyne at det var vått. Barnet ville da ikke sagt det om det ikke stemte.

Han påstod fortsatt hardnakket at han hadde kun drukket de ølene han sa at han hadde drukket.

 

jeg sa til han at jeg visste han hadde drukket mer(dette sier jeg ofte til han) men jeg tok også en spansk en og sa " du kan ikke vite hvem jeg har snakket med, og derfor sjønner jeg heller ikke hvorfor du lyver... "

samme sa jeg om denne tissingen i senga litt senere når jeg snakket med han. Da la han seg faktisk helt flat, og fortalte hva han hadde drukket og indrømemt å ha tisset i senga, og sa han skulle gå å skifte på den.

Jeg hadde da ikke snakket med noen, men det kunne ikke han vite.

 

Denne mannen er en god far, han er utrolig flink i huset med husarbeid ol, en handyman til de grader er han.

Han er/kan være en aktiv mann, tar seg gjerne en skitur eller sykkeltur, har også spilt fotball og hoppet på ski.

Han har mange gode kvaliteter, er vel derfor det er så vanskelig.

 

Han har aldri dratt ut på byen/til kompiser og vært der i dagesvis uten å gi livstegn fra seg slik jeg hører andre alkoholikere gjør. Det er mest knyttet til hjemmet egentlig.

Den eneste gangen jeg kan si jeg vet noenlunde at han ikke blir overstadig beruset når han drikker er når han er alene ute i større byer, det har han respekt for. (bor i en liten by vi da)

 

Jeg har nettop vært på kurs gjennom jobben som går på vold.

Dette kurset var vel mest rettet mot vold i jobbsammenheng, enten mot tjenestemottaker eller tjenesteyter.

 

Jeg lærte derimot noe på det kurset, som jeg i grunnen har visst, men jeg fikk satt ord på det.

Vold avler vold. Dvs blir man utsatt for vold utsetter man også ofte andre for vold, men ikke nødvenigvis på samme nivå.

 

jeg tenker om dette, jeg blir utsatt for psykisk latent vold, dette med mannens drikking ligger latent, han gjør meg ikke noe fysisk, men det skader psyken min.

Dette gjør at jeg utsetter han for vold, ja, jeg har slått han når jeg har vært forbannet på han. Jeg psyker han nok også ned på andre måter, jeg har f.eks et utrolig kontrollbehov. Men vil jo også si at dette kommer av hans alkoholproblem, eller volderlighet som da jeg forsøker å forklare nå.

 

Vi lærte også noe på det kurset om avmakt. Det stod noe på det lysbildet som ble vist fram, men jeg turde ikke skrive det ned, for jeg vil ikke vise utad at vi har problemer, i allefall ikke at jeg blir utsatt for vold hjemme.

 

Tror betydningen var at i en avmaktsituasjon(setter da meg selv i den situasjonen) er det lett å ty til vold.

 

Kursholderne sa også at det er viktig å bruke ordet vold.

 

Jeg er en voldsutøver (begynner å gråte nå, for det vil jeg ikke være) men jeg bor også sammen med en voldsutøver. Jeg utsette barna mine for vold, er ikke så mye av dette de ser heldigvis, for det sjer oftest etter de har lagt seg, men de blir jo eldre og får med seg mer etterhver de også.

 

Barna mine kan bli voldsutøvere, og det vil jeg ikke.

 

Jeg ønsker ikke å gå fra mannen, vil få han til å forstå. Skal fortelle han når han kommer hjem at han er en voldsutøver, og at jeg også er det. Kankje det hjelper, men jeg tror egentlig ikke det.

 

Jeg skal be om kompendiet fra foredragsholderne,kan jo bare fortelle dem at det var et fint kurs hvor jeg lærte mye, men at jeg ønsker å lese gjennom kompendiet, for det stod mye interessant.

 

Det var godt å få skrevet ned dette.

Vet at de fleste kommer til å skrive at jeg må komm meg bort fra mannen, jeg vet det selv også, men jeg vet ikke om jeg er sterk nok. Gjør ting vanskeligere for meg i og med at jeg jobber turnus.

 

Jeg skal på jobb snart, kommer derfor ikke til å kommentere på kommentarene deres før i morgen ettermiddag, kan ikke risikere å sitte å gråte på jobb.

 

Ha en fin lørdag allesammen!

[Anonym bruker]

Med hensyn til min egen familie velger jeg og å være anonym.

Jeg har vokst opp med en mor som er alkoholiker (far ikke i bildet)

Når hun var edru var hun en god mor og jeg har mange gode minner fra min barndom. Men dessverre er de dårlige minnene de som sitter best og det er flest av. Jeg snakker nå utfra min erfaring med å være et lite barn som har vokst opp med dette og håper du ikke tar deg nær av noe jeg skriver. Jeg forteller bare som jeg ser det/har sett det.

 

Barn får med seg så mye som foreldrene ikke tror, ting som blir sagt og gjort bak lukkede dører når barna egentlig skal sove. Ting som blir hvisket på kjøkkenet eller kommentarer som blir slengt etc.

Det å oppleve et menneske som man er glad i forandre seg (slik som alkoholen forandrer mennesker) er forferdelig sårt. Jeg tror ingen andre er i stand til å hjelpe en alkoholiker enn alkoholikeren selv. Du kan skrike, banne, slå,kaste ting så mye du vil. Vil alkoholikeren ikke innrømme det/se det selv så er det lite å gjøre. Jeg skjønner at dit turnusarbeid gjør det vanskelig for deg men synes det høres skummelt ut at din mann har så mye ansvar når han har dette problemet.

 

Jeg skjønner godt at du ikke ønsker å gå fra din mann, med alle de gode egenskapene du sier han har.

Men tror du alle disse reglene vil være enkle å holde? Den beste regel du kan komme med er Ingen alkohol, punktum!

Jeg håper han mener noe med det når han sier han skal begynne på antabus og at han ikke bare jatter med deg.

Alkoholikere er utrolig gode til det, jatte med bare for å skyve det unna. Hadde jeg vært deg hadde jeg bare sagt det som det var at du ikke stoler på han når det gjelder alkohol og at om han er villig til å gjøre noe med det vil du være med hele veien for å se at det går riktig vei.

 

Jeg håper uansett du finner styrken til å ivareta dine barn og dine behov først. Dine barn har ingen mulighet til å komme unna dette uten at du/dere gjør noe.

Det er et forferdelig ansvar å ha, det kan ejg skjønne. Og barna er heldig som har en mamma som er så reflektert som du virker

 

 

[blond]

Mener du at han er voldsutøver fordi han drikker? Og du slår i frustrasjon og maktesløshet?

 

Det er lite fruktbart å skylde på hverandre. Din oppførsel er ditt ansvar og hans oppførsel-/livsførsel hans ansvar. Samtidig er den andres problem begges problem og hvis dere ser det som et felles problem kan det være lettere å støtte hverandre og lete etter løsninger sammen. Hans valg betyr noe for deg og motsatt, derfor kan man ikke handle som om man var alene i forholdet. Har du snakket med al-anon, som er en organisasjon for pårørende til rusmisbrukere? Her kan du hente hjelp.

 

En alkoholiker kan ikke drikke litt. H*n bør stoppe helt, uten unntak! Det handler både om alkosug, men også om foreldreansvaret. Ingen barn fortjener å vokse opp med alkoholmisbruk.

 

Jeg skriver ikke at du må komme deg bort fra mannen, men at dere sammen må finne en vei ut av krattet dere har rotet dere inn i. Det er klart at dere ikke kan fortsette å leve slik som nå.

 

Søk på "medavhengig" (google), kan hende det er til hjelp for forståelsen av hva som skjer.

 

Praktisk sett klarer du sikkert å leve alene, men hvilke problemer løser det og hvilke problemer skaper det?

[Anonym bruker]

Har sagt til han mer enn 1 gang at jeg vil støtte han om han velger å kutte alkoholen helt ut, som jo er det beste for han.

 

Nei, blond, mener ikke han er en voldsutøver fordi han drikker, mener han er en voldsutøver fordi han stadig/alltid lyver om drikkingen, og også om andre ting. Her om dagen når jeg var på jobb ringte jeg hjem og spurte hva han gjorde, fikk til svar at han satt bare inne å slappet av. Like etter i samme setning sa han at han akkurat var derdig å kjøre noen runder med scooteren rundt huset, og han holdt på å sette trekket på den eller noe slikt. -forstår bare ikke hvorfor han skulle lyve om det.

Akkurat dette ser jeg på som psykisk vold, når jeg aldri kan være trygg på at det han sier til meg er sannheten.

 

Jeg prøver ikke å legge skylden på han fordi jeg er en voldsutøver, jeg prøver å finne et svar på hvorfor jeg er blitt en voldsutøver,for det ønsker jeg ikke å være, og det finner jeg ved å se på hva jeg blir utsatt for.

 

nei, jeg har ikke snakket med al-anon, kanskje det kan være en ide'.

 

Dette med den regelen at minst en av oss skal være edru så lenge ungene er hjemme betyr egentlig i praksis at han ikke kan drikke om jeg er på jobb/på besøk ol.

 

Jeg har ikke drukket alkohol siden i sommer, jeg har sagt til han at jeg er villig til å slutte helt å drikke om han ikke vil gjøre det alene. Jeg vet med sikkerhet at jeg vil ikke få et dårligere liv om jeg kutter utalkoholen for alltid. Tror faktisk jeg ville fått et bedre liv.

 

Takk for at dere tok dere tid til å lese, og svarer meg på en fornuftig og gjennomtenkt måte. Mange gode råd jeg kan ta med meg. Skal google medavhengig.

 

HI

[blond]

Jeg klarer ikke skrive noe fornuftig nå, vil bare si at jeg synes det er bra at du tenker gjennom situasjonen din og er reflektert rundt det. Det virker som du er villig til å fortsette å jobbe med det. Mannen din er heldig som har deg for du virker sterk. Men ta også vare på deg selv oppi dette!

 

Jeg synes det er trist å vite at noen av "våre" har en slik vanskelig livssituasjon!

[Anonym bruker]

Har du skrevet her (bim/dib) før om mannen din? Jeg husker nemlig et innlegg fra en god tid tilbake, der innlegger stadig bekymret seg for mannens drikking mens hun var på jobb. Hun jobbet også turnus, og jeg har en følelse av at det var deg, kan det stemme?

 

I så fall blir jeg lei meg, for da står du (og barna dine!) i nøyaktig samme situasjon som før.

 

Når det gjelder dette innlegget så skriver du: "Jeg ønsker ikke å gå fra mannen, vil få han til å forstå." ... Forstå hva?? At han ødelegger familien? Det vet han! Og likevel drikker han.

 

Du kan ikke prate ham til fornuft, han er jo en avhengig! Det er (en slags) sykdom! Det eneste som skjer er at dere har en samtale, han nikker og er enig i hva det nå er du sier, for eksempel at han skal søke hjelp (en gang, neste uke, blablabla), og så er det samme greia likevel.

 

Hvis du virkelig ønsker å stå ved denne mannens side så må du kreve HANDLING, og det i morgen den dag! Det er ikke meningen at du skal leve slik som dette, og du velger å gi dine barn et særs ustabilt hjem.

 

De fortjener bedre og du fortjener bedre.

Jeg har selv vært barnet i en slik situasjon og med mindre du har opplevd det samme selv så aner du ikke hvor vondt det er å f.eks måtte sjekke hvordan det står til hjemme før du evt kan ta med noen hjem.. Eller å måtte passe på sin egen far. Jeg hatet drikkingen hans (og løgnene, de evinnelige løgnene..!), og er nok litt bitter på min far den dag i dag, selv om alt er bra nå.

 

Jeg ønsker deg og dine barn - og også din mann - alt godt, men GJØR for all del noe!

[blond]

.. og hi må huske at mannen lyver like mye for seg selv som for andre. Ja, det er en sykdom som må kureres. Jeg husker også det innlegget anonym over meg refererer til.

[Anonym bruker]

Måtte jo bare få et slikt svar også, hadde vel egentlig forventet det mer enn de andre svarene jeg fikk.

Jo, jeg har skrevet her inne tidligere, men da føler jeg at det har vært mest et syte og klage innlegg, dette innlegget jeg skrev nå føler jeg at var mer en forklaring av helheten.

Nei, jeg har ikke selv opplevd å være barnet i en slik situasjon.

Jo, vet at han lyver like mye for seg selv.

Snakket med han i går kveld etter vi hadde lagt oss. Fortalte han om dette jeg har skrevet litt om, at vi er voldsutøvere begge 2. Fortalte han viktigheten av å bruke ordet vold, for hverken han eller jeg ønsker vel

å være voldsutøvere. Han sa seg enig i det, men som dere nevner her over, ja, de jatter ofte med, så er vi i samme sporet igjen, men denne gangen hørte det virkelig ut som han forstod.

Ofte når vi prater er jeg så sint og frustrert, og det blir mest til at jeg gråter-hikster fram det jeg vil si, og da har jeg inntrykk av at han egentlig ikke hører etter, men gjør alt for at jeg skal slutte å gråte.

 

Som nevnt tidligere har han og ungene vært borte i helga, så jeg har vært alene, og har kunne tenke gjennom hvordan jeg skulle legge frem

saken for han. Jeg er ikke ofte alene hjemme.

 

Nei, jeg tror ikke det er denne samtalen vi hadde i går kveld som gjør susen alene, jeg fortalte han også en gang til at om han ønsker å slutte å drikke, så skal jeg også gjøre det. Jeg forventet ikke noe svar på det der og da, men lar han tenke litt på det.

 

Jeg må la han få tid å tenke på sin evt nye situasjon. Tror ingen av oss som f.eks har langt hår og ikke kunne tenke seg å klippe det, bare ville

gjort det uten å tenke, sammenligner det på den måten fordi det er en del av personligheten, på samme som drikkingen er en del av en alkoholikers personlighet.

Mener ikke å forsvare han, eller noen for den del, mener bare å prøve å sette meg inn i situasjonen.

 

Og selv om han er motivert, eller i allefall tilsynelatende motivert nå, så er det jo ikke bare å få en legetime sånn på dagen/timen, som nevnt tidligere, så har han en legetime uti mai, tror ærligtalt ikke han har mulighet å få time før dersom det ikke er akutt, og det kan vi vel ikke påstå at det er.

Om han tar opp med legen da om å få antabus, så er jo i allefall det en begynnelse.

 

Anonym 21.10. Du skriver alt er bra med din far nå, har han sluttet å drikke? evt hvordan klarte han dette? Hvor er din mor oppi dette? og hvordan har hun klart seg, og oppfattet/taklet situasjonen?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er anonym 21.10, og innlegget mitt var ikke ment spydig eller noe, synd du oppfattet det sånn. Jeg har nemlig tenkt på deg og lurt på hvordan det gikk med dere. Jeg kjenner meg jo veldig igjen i barna dine sin situasjon.. Kanskje du til og med husker svaret mitt den gang? Jeg skrev at den klumpen du hadde i magen hadde jeg i hele barndommen, og du skrev tilbake at du nesten begynte å grine da du leste det. Jeg ble så lettet og glad for at jeg følte jeg nådde gjennom til deg, og siden har jeg altså lurt på hvordan det gikk.

 

Det knyter seg i magen min når jeg tenker på alle de samtalene jeg hadde med min far og hvor mye jeg håpte gang på gang at ting skulle endre seg. Og jeg ble like knust hver gang han ble full etterpå.. Uff, det var ikke en barndom jeg ønsker for mine barn, men min far er og har alltid vært en fantastisk person, han er snill og bare god når han er edru, så jeg ser hvor komplisert det er - man kan jo ikke bare "skru av" personen og se kun alkoholismen. Men disse evinnelige samtalene førte altså aldri noe sted.

 

Alt er som sagt bra nå, han har sluttet å drikke. Han er ikke tørrlagt og tar seg noen beskjedne glass med vin, og den dag i dag blir jeg redd (uten grunn) når han drikker i sammenhenger der jeg er til stede.

Og jeg kvier meg litt for å skrive dette, men min mor gikk altså fra ham, og da ble ting virkelig ille en stund. Da ble det rene alkis-tilstander (type rave rundt på byen dritings, sove hos lugubre kompiser og sånt.) men han tok seg sammen og fikk hjelp selv. Jeg vet ikke helt hvordan, jeg hadde ikke så mye kontakt med ham da, heller ikke mine søsken.

 

Min mor syntes selvsagt det hele var tungt, men hun har klart seg mer enn bra og er i dag lykkelig sammen med en annen mann. Min far har også funnet seg en skikkelig flott dame med bein i nesa, og vi har alle et avslappet og fint forhold som jeg er veldig takknemlig for.

 

Jeg ønsker inderlig det beste for dere, både deg, din mann og dine barn, og jeg står ved det jeg skrev om at du må kreve handling. Jeg ville absolutt kalt dette en legitim grunn til å få hastetime hos fastlegen. Når dere kommer i gang med noe - hva som helst egentlig - kan bedringen begynne.

 

Stor klem og lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg mente det ikke slik at jeg oppfattet deg som spydig, mente bare at jeg oppfattet svaret ditt som noe mer kvasst enn de andre.

Vet at jeg fortjener et kvasst svar for å forstå alvoret i situasjonen vår, og ja, situasjonen er den samme som den var tidligere.

 

Det var dumt at det var du som barn som gang på gang hadde disse samtalene med din alkoholiserte far, synes det betyr mye mer hva man lover et barn enn en voksen. Det har jeg også fortalt min mann.

Så bra at din far nå har sluttet å drikke. Så du mener at det går ann for en alkoholiker å minimalisere sin alkoholbruk?

Dette trodde jeg ærligtalt ikke gikk ann. Vet du hva din far gjorde? hvilken hjelp han fikk?

 

Han kommer nok ikke til å be om noen hastetime uansett, er ikke typen til å fly ned dørene hos legen akkuat. Jeg satser på at

det ordner seg med tanke på antabus når han er på timen han har i mai. Jeg satser på at i mellomtiden før han har denne timen så klarer

han en stund i allefall å "holde seg i skinnet" med tanke på denne samtalen vi hadde i går kveld om vold. jeg får "repetere" litt også underveis.

 

HI