Noen som gidder å lese? (novelle om fødselsdepresjon)

[Anonym bruker]

Har kommet litt lengre enn i går, men vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte novellen. Lurer på om jeg skal ha den siste biten som åpen slutt, der hun hever armen over hodet. Noen inspill?

 

Det regnet ute. Det var jo ikke rart siden det var begynt å bli høst, men hun syns det hadde regnet hele sommeren. Helt siden babyen kom i april hadde det ikke vært annet enn mørke skyer på himmelen.

 

Hun kikket med på den lille jenta som låg til brystet. Jenta hadde store blå øyner, lyse lokker i nakken, en liten hopp-nese og store, bløte bollekinn. Den lille jenta hadde allerede blitt fem måneder. Fem måneder hun knapt husket noe av. Hadde det vært opp til henne hadde hun lagt under dyna disse fem månedene og sovet. Noen andre kunne tatt seg av den lille jenta mye bedre enn hun selv hadde klart. Hun kikket igjen ned på den lille tulla og lurte på hvilke mor som sto å hylte ”HOLD KJEFT” over barnevognen. Ingen mødre gjør sånt. Ingen gode mødre i alle fall.

 

Hun vasket og stelte barnet å la henne for kvelden. Hun lurte en stund på om hun skulle ta seg en dusj, det var jo fire dager siden sist, men orket ikke. Det var så mye som skulle vært gjort. Leiligheten så ikke ut. Det var uker siden badet var blitt vasket, haugen med skitne klær ble bare større. På disken på kjøkkenet sto det boller med inntørket barnegrøt, brødsmuler på disken, på gulvet og middag i en kasserolle fra forrige uke. Det kjentes på lukten og at det ikke hadde vært rengjort på en stund.

 

Hun la seg på sofaen og zappet fra kanal til kanal. Hun stoppet på NRK1 da hun så at det var Jordmødrene. Kvinnen på skjermen så lykkelig ut med det lille barnet på armen. Hvorfor kunne ikke hun føle den gleden ved å bli mor. Etter fødselen hadde hverdagen komt som ett slag i ansiktet. Ingen hadde fortalt henne at det var slik det skulle bli. Hun hadde bare hørt solskinnshistorier om det å bli mamma. De deilige dagene hjemme med barnet alene, kosen ved å amme, de søte lydene av barnet når det sov. Hun kjente seg ikke igjen i disse beskrivelsene. Hun var helt tom. Følelsesløs og kald inne i seg. Tiltaksløs og lat. Skitten. Sulten. Jenta hadde det bra, hun tok godt vare på henne. Ikke fordi hun hadde lyst, men fordi hun ikke hadde noe annet valg. Det var ikke noe hjelp å hente noe sted. Det var verre med henne selv. Hun sto virkelig for forfall. Orket ikke ut å trille turer med vogn. Spiste ett lite måltid om dagen. Dusjet sjelden. Ryddet ikke. Følelsen av nedstemthet og tomhet hadde tatt helt over. Alt gikk på autopilot. Hadde hun hatt mulighet hadde hun sovet hele døgnet. Ikke rikket en finger. Hun var trett og sliten hele tiden.

 

Hun hørte barnegråt fra soveværelset. Hun gikk motvillig inn til den lille jenta som nå hylte av alle sine krefter til hun ble rød i ansiktet. Hun tok jenta på armen. Bysset en stund, men ingenting så ut til å hjelpe. Fortvilelsen, maktesløsheten og sinnet bygget seg opp. Hun var helt hjelpesløs. Hun skrek til barnet. ”Hold kjeft din jævla drittunge!” Flere ganger. Tårene trillet mens hun hylte. Hvorfor kunne ikke den jævla drittungen holde kjeft og sove, slik at hun for en gangs skyld kunne slappe av. Hun trengte så sårt disse timene for seg selv på kveldstid. ”Hold kjeft!”, ”Hold kjeft din drittunge! Jeg skulle ønske du aldri hadde blitt født! Du har ødelagt livet mitt!” Hun hevet den ene armen over hodet.

 

[Anonym bruker]

jeg vil bare si at når unge ENDELIG sovnet, og lå der fredfull, så varmet det hjerte mitt. Når jeg i tillegg fikk sove litt igjen, kunne jeg ikke forstå hvordan jeg kunne tenke sånn.

Jeg ser nå i ettertid at jeg hadde fødselsdepresjon. jeg skjønte det ikke da. nå er han 7 måneder, og han er en fryd. jeg elsker å være mamma nå, men jeg savner ikke den første tiden som mor.

 

Jeg er dårlig på noveller, så jeg vet ikke hvilken avslutning du skal ha. Men det du har skrevet, syns jeg var veldig godt skrevet.

[Anonym bruker]

Takk for tips.

Noen fler?

[Anonym bruker]

Hvis dette er en novelle med deg selv som hovedperson HI, håper jeg at du har fått hjelp med depresjonen din.

[Anonym bruker]

Dette er ikke en personlig novelle. Jeg har spurt her på dib om erfaringer ang. fødselsdepresjon.

Ellers har jeg lest litt på forskjellige nettsider om denne typen av depresjon.

)

[Anonym bruker]

Det er en del skrivefeil her og der, så de bør du rette opp i. Ellers synes jeg det stopper veldig brått. Du burde skrive om den siste setningen så det blir litt mer spennende.

[Anonym bruker]

Veldig bra skrevet:) Absolutt en forfatterspire!

 

(Tilfør en -n på "hvilke mor" - og gjør overgangen til der mor begynner å brøle litt mindre brå - bygg den opp litt mer.

Ellers er den særdeles velskrevet og har flotte setningsoppbygginger.

Dette blir en veldig god karakter på.

 

Hilsen norsklæreren.