På tide å komme seg ut av forholdet??

[Anonym bruker]

Vi har en del underliggende problemer. Små som blir store.

Nå er det så gale at han for et par dager siden kasta en dvd i veggen rett over hodet på meg og ungene, og så kalte han meg ei jævla fitte, rett foran jenta vår på 6 år...

Jeg ble helt sjokka... Er fremdeles sjokka...Blir faktisk litt dårlig når han kryper inntil meg om natten...

 

Greit, jeg kan være nebbete, men prater lavt og rolig når vi "krangler" foran barna (noe vi selvfølgelig ikke burde), Han banner og brøler og som sagt, kaller meg stygge ting.

Jeg er så lei!!!

Jeg sa at vi kanskje burde gå i familieterapi for å redde forholdet. Nei, det kom han ALDRI til å gjøre, da kunne vi heller gjøre det slutt.

Jeg vet at han ikke mener dette, for etterpå sier han at han elsker meg og at jeg er ei fantastisk jente osv osv...

 

Forstår meg virkelig ikke på ham... Vi har vært sammen i 9 år..Har gode perioder, men disse utbruddene kommer oftere og oftere, og det virker som om han har utrolig lettt for å snakke nedsettende til meg.

 

På tide å avslutte forholdet?

 

Og det er faktisk ikke bare bare og gå! Vi har hus og barn sammen og hele pakke.... Faaaeeen at det skal være sånn!!

 

[Anonym bruker]

Så klart det bare er å gå. Hvor mange har ikke gjort det før deg... Sjerpings

[Anonym bruker]

Dette er noe du må finne ut av. Min mor levde i et slikt forhold og gikk etter 20 år. Hun sier selv at hun angrer på at hun ikke gikk tidligere, men hun ville vente til vi barna ble eldre. Som jeg sa til henne, det beste for oss hadde vært om vi slapp deres turbulente forhold mye tidligere.

 

Jeg var 21 da det ble slutt, min søster 15. Jeg ble lettet da hun valgte å gå fra min far, mens min søster slet mer med det. Nå har hun det godt alene. Min far sliter med å være alene og er inn og ut av forhold med damer. Mange av de forholdene er rett og slett tåpelige.

[Anonym bruker]

Bare å gå?

 

vi har barn sammen som jeg vet at han kommer til å kjempe for å ha 50%. Jeg har IKKE fått barn for å ha dem annenhver uke. Jeg elsker barna mine over alt og vil være med dem så mye jeg kan. Jeg vet at jeg kommer til å få retten over ham (vi har vært på mekling før hvor jeg fikk foreldreretten), Men kan jeg virkelig nekte ham? Jeg synes faktisk ikke at jeg har noe mer rett til å ha barna enn ham... Trist å tenke at jeg ikke skal få se dem hver dag...

Så nei, det er ikke BARE å gå...

[Anonym bruker]

Bra svar 9:50

 

Er selv skilsmissebarn og opplevde at det faktisk var bra at mor og far gikk fra hverandre.

Jeg vet at jeg kommer til å klare meg fint. Men jeg er redd for at han ikke kommer til å klare seg. Jeg er kjempeglad i ham og har selvfølgelig ansvarsfølelse for ham. Vil ham bare godt her i livet, men er faktisk redd for at han ikke kommer til å ha det så bra.....

 

og ja, jeg vet at hans liv ikke er mitt ansvar, men jeg vil virkelig ikke at han skal "gå under"

[Anonym bruker]

Jeg har snakket mye med min mor etter hun gikk fra min far. Dette er jo en del år siden nå. Å vokse opp i et hjem med en slik pappa var vanskelig. Han var veldig egoistisk og tenkte for det meste på seg selv å sine behov. Hvis han sov på dagen, enten om det var på sofan eller i sengen sin så måtte vi barna liste oss rundt i huset.

 

For nåde oss om vi vekte han. Han la aldri en hand på oss, men den psykiske misshandlingen var grusom. Han kunne stå å brøle masse stygt til oss. Husker en gang jeg var 7 og min søster litt over året, han skulle sove og jeg passe henne, min mor var på jobb.

Hun datt å slo seg og skrek og skrek. Klarte ikke roe henne. Min far kom endelig opp, men det var kun for å kjefte for så å hive oss ut av huset.

Så der stod jeg med min søster som fortsatt skrek ute alene. Jeg bærte min søster med meg til jobben til min mor. Jeg gråt og gråt.

Det viste seg at min søster hadde slått seg så kraftig at hun måtte til legen å få smertestillende, hun hadde store blåmerker på ryggen.

 

Jeg husker også spessielt hvis min pappa var full så var han ekstra ille, han kunne plutselig komme hjem å begynne å pakke og rope ut i sinne at han ikke orket å bo med en slik kjærring og grusomme barn. Han fortjente bedre i livet enn oss.

 

Etter slike raserianfall var han verdens beste pappa og sikkert verdens beste mann. Da fikk vi kjærlighet, gaver og mamma fikk blomster. Denne gode perioden varte 2-3 uker så kom det et nytt sinneanfall.

 

Jeg vet ikke om din mann er like ille som min far var, men dette var ikke noe som han viste helt i starten, dette ble verre og verre med årene. Jeg har nesten ikke kontakt med min far i dag, dette fordi han har virkelig ikke kontakt med virkligheten og tenker fortsatt kun på seg selv.

 

 

[Anonym bruker]

ufff....stakkar deg Trist når så små barn må oppleve dette.

Min mann er ikke så ille som din far, heldigvis. Men han er veldig glad i å drikke, og er redd at dette også er noe som kommer til å utvikle seg i negativ retning (da spesielt om jeg går ifra ham).

Jeg føler at hvis vi bare lar dette skure og gå så kommer det til å gå ille til slutt. Han kommer til å være psykisk truende (og kanskje fysisk) mot meg foran barna, og det er noe jeg absolutt ikke vil at de skal oppleve.

Men som du sier, han kan være verdens beste mann og en ganske grei pappa. Han er veldig lite engasjert når det gjelder barna, og det er noe som irriterer meg. Han gjør absolutt ingenting med dem...Gjør til nøds noe hvis jeg maser. Men får selvfølgelig pes for at jeg maser...men jeg føler at jeg må mase.

 

Føler at jeg har 3 barn med ham.. Slitsomt og liksom måtte være "mamma" for sin kjæreste...kan si det sånn at følelsenen visner etterhvert da

Han tjener godt, men kan gå flere mnd uten å betale reginger...det sliter skikkelig på forholdet...

Jeg betaler regninger for ca 80% av lønna mi fordi han ikke gjør det... At det går an å være så uansvarlig...

Penger er ikke alt, men vi har da jobber for å betale regningene! Det skjønner han ikke. JA, han tjener mest, men vi er da sammen om alt?

 

Jeg tenker at jeg skal bestille time til parsamtale, og hvis han ikke blir med, så får det bare bli som det blir. Kan ikke gjøre noe mer nå, kan jeg vel?

 

[Anonym bruker]

Jeg mener at for at du skal fortsette dette forholdet så må dere komme dere i familieterapi for å lære dere nye måter å kommunisere på. I tillegg må din mann faktisk gjøre noe med sinneutbruddene sine. De er faktisk hans ansvar - og hva om han hadde truffet et av barna? De kunne ha blitt ordentlig skada... I mine øyne lever du i et forhold hvor barna er vitne til vold, kanskje ikke fysisk - men i alle fall psykisk. Og det er skadelig!

 

Er mannen din ikke villig til å jobbe med problemene deres, så må du faktisk tenke på barna, og avslutte forholdet! Du kan jo uansett, som første skritt i å ta tak i problemene deres, ta kontakt med familievernkontoret og fortelle om situasjonen, de har erfaring og bør kunne hjelpe deg. Lykke til!

[Anonym bruker]

takk

 

Skal bestille time på mandag. Vet at det kan ta noen uker før vi får komme til, og så får vi bare hoppe i det. Satser på at han blir med bare han får litt tid til å fordøye det. Håper iallefall han vil det. Han tror at jeg er helt ute å kjøre som sier at ting ikke er bra, men tror nesten det bare er et forsvar fordi han egentlig innerst inne vet at han har problemer. Skal bli godt å få noen andre utenforstående å snakke med

 

Vet at vi uansett ikek kan fortsette slik, så jeg har ikke annet valg enn å prøve dette, eller gå

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp i et slikt hjem og det eneste jeg bebreider min mor for i dag var at hun ikke skillte seg tidligere. Legen hennes måtte til slutt be henne om å tenke på oss barna og komme seg vekk.

[Anonym bruker]

Uæ, er vi gift med samme mann?

Har det akkurat likt som deg.

Sliter sinnsykt for tiden. En del av meg vil bare gå. Men så har jeg ikke lyst å splitte en familie, jeg har så veldig lyst å få det til med den mannen som er faren til mine barn, jeg tror ikke jeg har krefter til en skilsmisse nå med alt som følger med i tillegg til at vi bor i hans by med hans familie og hans venner. Sukk..

Er så nedfor akkurat nå at jeg går med konstante magesmerter og vondt bryst. For jeg vil, men jeg kan ikke begripe hvordan jeg skal greie det lenger.

 

Hvordan er det i dag med dere?

Har han glidd over i godperiode nå?

[Anonym bruker]

Opp

[Anonym bruker]

Synes du glemme deg selv litt og tenker for mye på konsekvensen for han ved et evt samlivsbrudd. Det er ikke lett å ha overskudd til livet når man ikke har det bra, og du har bare det ene livet i tillegg til at du har barn å ta hensyn til. Håper du klarer å samle nok guts til å komme deg ut av forholdet, for du vet nok godt at dette ikke bærer i riktig retning.

[Anonym bruker]

ALT du skrev var identisk med hvordan jeg har det bortsett fra at vi har to barn. Har et helt likt forhold og har samme problemet... Hvor bor du`?

[Anonym bruker]

Opp

[Anonym bruker]

heheh "godt" og høre at vi er flere som har slike rare mannfolk.

Ja, han har nå glidd over i godperioden, og jeg er SÅÅ fantastisk og nydelig osv...blablabla...Det gjør det faktisk vanskelig å være sur når han er så grei. Men jeg glemmer ikke ting han har gjort...jeg bare lagrer det til neste gang... Er vel det jeg mener med at "små" problemer fort blir store. Hvis jeg bruker ting mot ham som skjedde for 1 uke siden så sier han: men herregud, nå må du legge ting bak deg! det er jo lenge siden!

øøøh, jeg synes ikke en uke og to er lenge da. Men i følge mannfolk-perspektiv er visst en dag lenge...

 

Jeg hadde jo bestemt meg for å bestille time i dag, men føler liksom ikke for det. Vet at jeg BØR men... uff...

 

Hvordan har du det i dag??

[Anonym bruker]

Har to barn vi også en gutt og en jente. Bor på vestlandet. Du da?

[Anonym bruker]

HI, ikke vær redd for å bare ha barna 50%. Det er ingen mekling eller domstol i verden som kan la en så ustabil mann få ha barna så mye. Han kan kjempe alt han bare gidder, det kommer ikke til å skje så lenge du er ærlig og ikke legger skjul på noen ting. Dette er ikke til barnas beste, og enhver oppegående person ser det.

 

Lykke til HI :-)

[Anonym bruker]

Neida, det å høre faren sin skrike "jævla fitte" til mora og hive ting etter henne er meget sunn lærdom for barna. Da kan de få et av de flotte kompleksene som gagner de så veldig senere i livet.

 

Det å krangle openlyst foran barna er også bra for dette formålet.

 

Hold sammen dere. Kjempelurt av deg. Når barna har blitt store så deles det ut medalje til de som holdt sammen for enhver pris. Helt sant.

[Anonym bruker]

HI, jeg er i samme sko som deg. Samboern og jeg har vært sammen i "bare" 4.5 år, men sliter mer og mer.. Har en datter på 15 mnd sammen. Han får innimellom skikkelige raserianfall foran meg når barnet vårt sover. Da kan han kaste ting i gulvet hardt og skrike høyt til meg! Kalle meg for forbanna fitte ( noe han gjør hver gang vi krangler) og han irriterer meg rett og slett bare mer og mere hver dag. Når han prater til meg er det som det jævla gnagsåret i øret mitt bare blir større og større. Jeg sitter igjen her og bare venter på at ting skal bli bedre. Håper på at det på et magisk vis fikser seg, noe det selvfølgelig ikke kommer til å gjøre. Jeg har "alliert" meg med en venninne jeg tenker på å dele leilighet med sammen med til høsten, men har ikke fortalt han det ennå..

[Anonym bruker]

Slitsomt med dissa mannfolka... Jeg elsker han og vet han elsker meg. Og alle har sine problemer, men jeg må si at jeg ble ekstremt sjokka da han kalte meg for ei fitte foran barna...Det skjedde noe inni meg da.

Han har selvfølgelig beklaget seg for det, men vet at neste gang det blir litt motgang her så kan han bli rasende igjen...

Husker selv følelsen da vi søsken sto ute på verandaen da mamma og pappa krangla... Jeg føler selv at våre krangler ikke er så gale som dem mamma og pappa hadde, men hvem er jeg til å si det nå?? Kanskje barna mine synes at det er akkurat like ille som det jeg synes...

aaaaarh!! Har bare lyst at han skal skjerpe seg! Vil ikke ha noen andre, og når vi har det bra, så har vi det vrikelig bra..

 

Bestiller time NÅ!

 

Ja, og til deg lenger opp; Jeg vet at jeg kommer til å få hovedomsorgen for barna hvis d blir en evt rettsak, men jeg føler liksom ikke at jeg har rett til å "ta" fra ham barna.

Jeg er for 50/50 deling, men samtidig tror jeg innerst inne at de har det best hos meg... Men det som er så rart er at med en gang han skal ha barna aleine så blir han en mye bedre far, så kanskje kanskje han kunne vært en skikkelig god far alene?

 

Er ikke lett å tenke at hvis jeg går i fra ham, så mister han ikke bare meg, men også barna....stakkar mann

 

Nei, han får bare dra den ræva si med til terapauten! Han har godt av å få høra av andre at han faktisk ikke kan oppføre seg slik. Når jeg sier det så bare fnyser han.

 

Og til du som er så sarkastisk og ekkel: ikke gidd å svar hvis du bare har dritt å si, ok? er så unødvendig... men må jo regne med sånne folk som deg her, vet jo egentlig d