Når blir det for mye?

[Anonym bruker]

Sliter virkelig med å ta den avgjørende bestemmelsen med å gå fra mannen min. Får så dårlig samvittighet og føler eg gir opp for raskt. Nå venter vi vårt barn nr 3 og forholdet er værre en noensinne. Vi krangler ikkje, det er heller mangel på kommunikasjon. Eg har foreslått terapi siden eg sier det må da være noe vi kan prøve, men får blankt nei og bare et mildt svar tilbake der han sier; du tror vel ikkje at småbarnsforeldre oppfører seg som om dei er forelsket? Eg har følt i mange år at eg mister litt meir av meg selv ettersom tiden går forbi. Eg ler aldri, eller føler riktig glede over ting i livet. Det er helt bare tungt å gjøre det som må gjøres. Til og med sex som tidligere var vår store kjemi, er nå distansert og upersonlig. Det som eg synes er det merkelige er at han er en mann som eg veit er litt manipulerende ( angående meg ) Og han har brukt makt for å få meg til å bli, men ikkje skadet meg, bare skremt meg veldig da det skjedde. Dette har forløbig aldri gjenntatt seg og er nå over 6 mnd siden. Det som gjør meg trist er at eg sa det var faktisk fysisk vold som ble utøvd av han selv om eg ikkje ble slått. ( ble lagt smertefritt på gulvet og tvunget til å ligge nede mens han satt seg oppå brystet mitt ) Og da bare lo han av meg og sa, ja føler du DET så bør du jo bare gå..

 

Problemet er ungene, som han er en fantastisk far til! Dei forguder han og han dei. Eg er ganske sikker på at han elsker meg også. Han arbeider hardt, og hjelper meg mye siden eg er ofte syk nå som gravid. Han gir oss økonomisk trygghet og eg er under utdannelse og har 3 år igjen. skjer det noe med oss så veit eg det må bli 50/50. Eg har blitt rådet til å vente og gi oss enda en sjanse.

 

Har noen av dere råd og meininger så blir eg glad for å høyre fra dere.

[HavFruen09]

Et klokt menneske sa til meg "er du sammen med far pga barnet? eller er det kjærlighet der?"

 

Jeg forstår ikke helt hva du mener med makt i dette tilfellet men om mannen din skremmer deg psykisk vil dette gi deg store skader som du helst bør leve uten.....

 

Han kan fortsatt være en god far men uten å dra deg ned.

 

Husk at du har bare 1 liv.... Ikke kast det bort om du føler dette forholdet tynger deg. Lag en for/imot liste....

 

Og for Guds skyld: IKKE TRO DU IKKE ER VERDIG ET FANTASTISK LIV!

[Anonym bruker]

Takk for svar HavFruen09.

 

Det som er vanskelig er å vite om det er det riktige skrittet eg tar, men er som du sier eg føler ofte eg er her på grunn av barna. Ungene og faren forguder kvarandre. Når eg snakker om makt så er det kanskje ikkje så godt forklart, men eg føler av det hender han svarer meg eller gir et hint om at eg mindre inteligent en det han selv er. Vist en slik kommentar kommer så er det kanskje en eller 2 ganger i året, men det vil være noe som treffer slike såre punkt hos meg at eg gjerne går og tenker på det i ukesvis etterpå og føler meg misslykket før eg tar det opp. Men det blir sagt så tilfeldig at det kan være eg blåser det opp til en stor betydning. Et eksempel var at eg ikkje var flink nok til å studere det som var førstevalget mitt når eg skulle begynne å studere.

 

 

Samtidig er eg redd, han vil nok bare gå for 50-50 og da har eg ikkje nok til å forsørge oss siden eg har 3 år igjen på skole.

 

Tusen takk for svar, eg skal tenke grundig igjennom dette litt til, selv eg egentlig veit eg må gå for å kunne bli "meg" igjen.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Det er ingenting igjen for deg i forholdet lengere. Husk at barna får med seg det som skjer i hjemmet uansett om de ikke fysisk er tilstede. De kjenner stemningen og det er ikke godt.

 

Dessuten vil han ikke søke 50/50, men han vil nok skremme først og si at han vil ha de. Grunnen til at jeg ikke har noen tro for at han kommer til å gjennomføre det å ha barna 50% er med tanke på at han faktisk ikke en gang gidder å fikse forholdet deres.

 

Så nei, kom deg ut av dette manipulerende og farlige "forholdet". Det økonomiske kommer av seg selv. Jeg har selv vært i en lignende situasjon (flytta ut for ca 1,5 mnd siden) og jeg sleit mye de siste månedene før jeg faktisk dro, men til syvende og sist satte jeg datra mi foran pingle-meg og bestemte meg for at hun skulle se at man ALDRI skal finne seg i drit fra NOEN.

 

"En som er verdt å gråte for vil aldri gi deg en grunn til å gråte", og det er noe en bør tenke på.

 

Ok? Det er vell egentlig ikke så mye å tenke over. Hvis du ønsker å snakke med noen (meg) så kan vi mailes privat:)