Jeg begynner seriøst å grue meg til amming nå!

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Nå vil jeg nesten ikke ha ut ungen mer, er så redd for hvordan denne ammingen kommer til å bli.

Ikke fordi jeg er redd for å måtte bruke mme - men fordi jeg er virkelig redd for om jeg kommer til å bli hørt på sykehuset, om de drar meg i puppen og om motsier meg.

Jeg fikk brystbetennelse 1.5dg etter Daniel ble født, men de på sykehuset sa nei. Jeg ammet og prøvde - men det ble bare verre. Jeg satt og gråt under ammingen tilslutt - prøvde å ikke stramme en eneste muskel i kroppen..

 

Tilslutt gikk moren min opp til HS og helsesøsteren kom den dagen. (ca 13dg etter fødsel..) Etter en prat med henne bestemte jeg meg for å slutte.

 

Har aldri angret.

Å se lille babyen min kvikne til og ikke bare sove hele tiden var fantastisk. Jeg fikk etterhvert kontakt med han og jeg fikk se han smile.

Før det sov han bare, våknet og gråt. Sovnet like etterpå, siden han ikke fikk mat - sovnet av utmattelse.

 

Åh, jeg vil ikke ha det samme igjen.

Følelsen av å ikke klare å gi barnet mitt mat, prøve å pumpe - men det kommer bare blod ut. Alle mulige midler for å prøve å få igang melken, stå i dusjen om dagen og ha på varme omslag om natten..

*grøss og gru*

 

Hvordan er Ahus ifh til amming og lign?

Sist BLE jeg ikke hørt, fikk ikke noe info eller hjelp. De bare dro i puppen og gikk. Eller sa at jeg gjorde feil, gjør slik. Så gikk de.

Når jeg spurte om noe eller sa noe avfeide de det.

Dette var på St. Olavs.

 

Er det noe jeg kan forberede meg på/til før han kommer?

Jeg har ikke noe problem i å verken prøve å amme eller slutte. MME er godt nok alternativ. Men jeg vil så gjerne prøve - men allikevel ha andre forutsetninger for å klare det.

[Lovemelikeyoudo]

Ikke fortvil! Det kommer nok til å gå kjempebra!! Men husk å skifte ammeinnlegg ofte, og sprit gjerne hendene om du tar på puppen. Dette for å hindre at bakteriene gror. Lykke til;)

[Fjerteberte]

Da jeg fødte på Ahus for 18 mnd siden var det ikke noe mas om amming i det hele tatt. De spurte, jeg svarte og det var det. Slet litt med førstemann jeg også, men sa at jeg ihvertfall skulle prøve denne gangen.

Da vesla var født var det ingen som dro meg i puppen, og det var heller ikke noe mas på barsel om dette. I motsetning til hva det var på Ullevål....

Kan hende de er mindre masete når det er barn nr 2?!?

 

Uansett, syns du skal gi beskjed om dette til JM når du føder. Har du en allright JM skjønner hun dette.

[Venja]

Kan ikke si noe om hvordan det er på Ahus, men vil likevel svare deg..

 

Med førstemann slet jeg veldig med ammingen. Gikk mange dager før melken kom og guttungen tok av MYE. Følte jeg fikk dårlig hjelp i starten, men etter en kronglete start så kom vi tilslutt i gang med ammingen og delammet i 8 mnd. Fikk god hjelp på ammepoliklinikk når gutten var noen uker gammel.

 

Når nr 2 kom var jeg forberedt på at ammingen kunne bli problematisk og hadde på forhånd bestemt meg for at å bruke så mye tid og energi på å få ammingen til å fungere ikke var aktuelt. Hadde til tross en liten til å ta vare på. Overraskelsen var stor da ammingen gikk problemfritt i starten. Minsten tok tak og sugde som han aldri hadde gjort noe annet. Førstemann bare kavet, det var en helt ny opplevelse. De første ukene gikk fint, men da kolikken kom begynte ammeproblemene også.... Så ble tilslutt bare delamming i 5 mnd.

 

Du har erfaringen fra forrige gang med deg. Bestem deg på forhånd for hvor mye du ønsker å legge inn i det å få ammingen til å fungere. Be om hjelp, og for all del gi mme så barnet er fornøyd.

 

Med førstemann fikk jeg et tips på ammepoliklinikken om å ta leicitin-kapsler. Jeg følte det hjalp mot mine tette melkeganger. Med nr 2 startet jeg med dem noen uker før fødselen og hadde ikke problemer med tette melkeganger som sist. Kan ha vært tilfeldig, men jeg velger å tro at de hjalp. (Du kan lese om det her: http://www.ammehjelpen.no/asp/default.asp?ID=33#forebygging_tettemelkeganger)

 

Lykke til!

 

 

 

 

[lille sprelle]

Av alle h. det er å føde på ahus, var faktisk det en av de få tingene som var helt greie der. Når du skal spørre om råd - bare spør en av de ansatte du har tillit til!

[Grigri m/3 gutter]

Jeg har nesten lik historie som deg, men jeg hadde ikke brystbetennelse, babyen min fikk bare ikke til å ta pupp.

 

Han var min første og jeg ville så gjerne amme og alle på hele sykehuset var innom og "hjalp". Hjemme fortsatte problemene, vi prøvde og prøvde, men han fikk ikke tak og dermed ikke mat i seg, det endte med mating med skje eller kopp osv. Etter et par uker ga jeg opp, mating var et mareritt for både han og meg. Gikk over til pumping og flaske og etterhvert mme.

 

Neste fødsel var jeg også nervøs for hvor nazi de på sykehuset kom til å være, men jeg bestemte meg for å være bestemt og ta styringen og ikke la de bestemme noe som helst. Første gangen er man jo uerfaren og hører lettere på andre, mens andre gangen har man erfaring selv og kan ta et valg. Jeg skulle raskt slutte med amming hvis tvillingene hadde samme problem som broren, men det hadde de ikke og alt gikk fint.

 

Bare si fra om hva du vil, hvis ammingen går greit uten betennelse kan du jo likevel behøve hjelp for å legge ungen riktig osv, de kan jo mange knep! Hvis du vil avslutte ammingen eller pumpe og gi flaske sier du fra og så må de følge det.

 

Jeg fødte på samme sykehus med 2,4 års mellomrom og kjente igjen mange som jobbet der, men hadde en helt annen opplevelse der andre gangen. Bedre altså.

[Gulosten™]

Jeg skjønner at du faktisk går og gruer deg, det er trist å høre! Jeg vil gjerne få gi deg noen råd, om jeg får?

 

Først må du bestemme deg for om du VIL amme, eller ikke. Så lenge du er frisk og ikke bruker medisiner, så KAN du. Hvis du forteller hodet ditt "ååå så skummel, åå det kommer til å gå så dårlig, og HUFFAMEG og isj og æsj, jeg er redd, og alt kommer til å gå til helvete", så kommer ikke den ammingen til å gå noe bra! Hvis DU bestemmer deg NÅ for at du virkelig vil amme, og starter prosessen i hodet ditt, er sjansen mye større for at det går bra.

 

Når dere er på sykehuset er det veldig, veldig viktig at du er rolig. Som i fødsel er kroppen avhengig av å produsere oxytocin for å amme (ikke varmt vann , og det du gjør når du er så nervøs som du er, stresset, bekymret, redd og engstelig, er å produsere adrenalin. Det er oxytocinets verste fiende.

 

Hvis du vil kan du få nummeret til min Doulastudentvenninne, som også er ammehjelper. Hun brenner veldig for dette, og vil nok fortelle deg det samme som jeg gjør, vær rolig! Ikke ta i mot besøk før ammingen er på plass, drikk masse, masse vann. Som man sier om mye annet, planlegging er halve jobben, tror det har mye med saken å gjøre når det gjelder amming og. Husk at det er DU som bestemmer over din kropp, enten det er hvordan du går, sitter, spiser, kysser, tar på deg skoene, hva du har på deg, hvordan du snakker med folk, tar telefonen, kysser og har sex, hvorfor skal noen andre plutselig bestemme når det kommer til fødsel og amming?

 

Ønsker deg veldig lykke til uansett hva du bestemmer deg for, husk at vi er her for deg om du ønsker å snakke med noen. Jeg gjentar det en siste gang: Forbered hodet ditt, og ta et valg!

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Takk for svar dere!

Det er jo ikke det at jeg ikke VIL amme, det er heller frykten for hvor mye jeg kommer til å slite og om det vil gå utover babyen.

Daniel ble virkelig helt apatisk tilslutt, han var borte. Han sov hele tiden.

 

Jeg vil ikke oppleve det igjen.

Jeg er innstilt på å prøve. Veldig innstilt!

 

Prøver jo å tenke positivt også, er bare redd for å oppleve det samme som sist.

Men, samtidig er jeg andregangs og vet MYE mer enn sist. Det er min fordel denne gang.

 

Jaja, jeg SKAL amme ;o)

[AO3]

Gi klar beskjed om dette til sykehuset FØR fødsel, slik at det står i journalen din! Du må også snakke med mannen din, slik at han kan stille opp for deg hvis det blir ammetrøbbel igjen, og du ikke får hjelp/støtte fra sykehuset, evt blir utsatt for altfor sterkt ammepress. Det er ikke sikkert man klarer å si fra selv, man er jo utrolig sårbar etter en fødsel.

 

Lykke til - husk at det kan gå bra også, da! Uansett lærte du vel en dyrekjøpt lekse forrige gang, slik at du er bedre rustet denne gangen.

[mamman til to gutter]

Jeg har født to ganger på A-hus og har vært fornøyd med den hjelpen jeg har fått til amming. Det viktigste er at du spør om hjelp (det gjelder nok alle barselavdelinger), de kan ikke vite at du trenger hjelp og når du trenger hjelp hvis ikke du sier fra. Trekk i snora hver gang du skal legge til og ikke får det til selv! Da kommer de og hjelper deg. Det er dessverre sånn at hvis de skal hjelpe deg med å få til ammingen, så er de nødt til å "dra i puppen din", men det er klart at de kan gjøre det på en hensynsfull måte og det syns jeg de gjorde når jeg trengte hjelp.

 

Så er barn veldig forskjellige når det gjelder hvor flinke de er til å få tak og suge. Min første sugde ikke i det hele tatt det første døgnet selvom jeg prøvde å legge han til flere ganger, både alene og med hjelp. Han gulpet en del fostervann og antagelig var det noe av årsaken til at han ikke sugde, fordi han var kvalm av fostervannet. Jeg strevde også mye med å få han til å få ordentlig tak når han begynte å suge. Nr 2, som nå er 8 dager, hang seg på puppen med en gang jeg la han til! Han hadde ikke helt riktig tak, men bortimot.

 

De er flinke til å følge med på om barnet går for mye ned i vekt på A-hus. Hun jeg delte rom med ble vekt hver 3.time hele natta for at babyen hennes først skulle veies, så skulle hun amme før babyen ble veid på nytt og etterhvert fikk den mme etter andre veiing. Det var fordi den hadde gått ned for mye i vekt. Veldig plagsomt for meg som våknet hver gang de kom inn på rommet vårt;-) men veldig bra for babyen som ble fulgt godt opp.

 

Såre brystvorter har jeg fått begge gangene og det tror jeg man må regne med, men hos meg begynner det å bli mye bedre. Jeg har brukt ammeskjold på den ene siden fordi jeg har sprukket så jeg har blødd mye (han kastet opp masse blod et par ganger etter amming) og med det så har det ikke gjort vondt når han har spist og sprekken har snart grodd, så nå driver jeg og lurer på om jeg snart skal prøve uten skjold igjen.

 

Amming er vanskelig og vondt i begynnelsen, så noen problemer må man regne med, men den eneste som bestemmer hvor mye du skal holde ut, det er deg, så prøv så lenge du føler det er fornuftig og gi deg når du syns det er nok.

[Stratos med 3 barn]

Neimen Vålerenga da! Nå er du eraren og vet best hvordan det der fungerer for deg. Kjøp inn det du trenger hjemme i tilfelle det går til helvete, allier det men venner/familie for eventuelt hjelp, avtal med helsestasjonen din om tidlig hjemreise og forlat sykehuset etter ei natt om du ikke føler du kan gjøre som passer deg best. Vel hjemme er du jaffal sjefe og gjør så barnet dit får mat, ingen drar deg i puppa osv osv For meg er det genial løsning!