Jeg er alene med barna mine nesten hele tiden

[Anonym bruker]

Mannen min har nesten 200 reisedøgn i året. Jeg er så lei av å ha så lite tid sammen, av å ha ansvar for to småbarn hele tiden og ikke minst aldri kunne gjøre noe alene. Hadde gleda meg sånn til at han skulle være hjemme litt i sommer, men så viser det seg at han skal jobbe så mye da også.

Er helt knust, barna er så små at det er vanskelig å finne på så mye med dem enda, iallefall når en er alene.

[Anonym bruker]

Skjønner deg veldig godt, og sender trøsteklem. Kan dessverre ikke komme med noen råd. Jeg er alene (skilt) med 2 små barn, ingen nettverk, og far er ikke inne i bildet. Eneste forskjell er at dere har to inntekter, jeg har nesten ikke råd til barnevakt for å stikke ut et par timer, så blir aldri noe alenetid på meg,

Hva med å ha fast barnevakt 2 ganger i måneden? SATS med barneparkering? Be besteforeldre å passe ungene når du er ute og går tur/trener/sover?

Er det forresten mulig å be mannen være mer hjemme, eller tillater ikke jobben det?

[Anonym bruker]

Har du sagt fra til mannen din at dette virkelig plager deg? Kan han få en ny jobb der han ikke trenger å reise så mye?

 

Jeg skjønner veldig godt at du blir sliten av å bære mesteparten av ansvaret alene, samt å føle at du mangler alenetid.

 

Her i huset regelrett krever jeg at far tar halvparten av ansvaret. Han har valgt en jobb som gjør at dette kan gjennomføres (og dermed satt karrieren på vent). Så lenge man er gift skal man jo dele på oppgaven det er å ha barn...

[Anonym bruker]

Han vet at det plager meg ja, minstemann er bare baby og jeg har grått og klagd min nød over alle våkenettene. Har vært så sliten at jeg ikke har visst opp ned på meg selv. Selvom ting går lettere nå som han ikke er bitteliten lenger og storesøster har begynt i barnehage, er det fortsatt slitsomt. Jeg savner å være familie og gjøre famileting. Savner å stikke ut en tur for å savne barna og glede meg til å komme hjem til dem. Og jeg savner han.

Vi har nok pr i dag en fordeling på 75-25 av barna. Penger betyr mye, vi har greit med penger, men det betyr jaggu ikke alt.

[trollmamma]

Skjønner deg godt.

Tidligere hadde mine mann ein jobb som gjorde at han var borte gjerne 2-3 mnd i slengen, heime ei veke eller to for så å være borte i mange mnd igjen. Og eg var aleine heime med 4 barn og jobb, og gård, hus og heim. Det var tøfft. Men ein blir ein kløpper til å få ting gjort og finne på løysinger.

Til slutt sa mann min opp jobben, og fekk seg (ein dårligere betalt) jobb lokalt. For han syntes sjølv han var alt for mykje borte frå barna, gjekk glipp av masse. Det er noko å tenke på det og, barna veks fort opp.

 

Og for ein forandring. Det er super deilig.

 

Så viss det plager deg, så ville eg tatt det opp med han og funnet ein løsning

[Anonym bruker]

oj, det hørtes tøft ut trollmamma! jeg har bare to barn, ikke er jeg i jobb enda (i perm) og gård har jeg heller ikke.

Min mann skal egentlig ikke jobbe så mye, men det baller på seg. Alltid. Han skulle egentlig være mer hjemme en periode, og er så dum at jeg trodde, selvom jeg har erfaring med at det sjelden blir sånn, at nå skulle vi endelig ha litt tid i sommer. Karrieremuligheter, ekstra penger, alltid noe som gjør at han bør eller må.

[Anonym bruker]

Synes ikke synd i deg. Dette handler faktisk om de valgene dere har gjort!!

[Anonym bruker]

er ikke interessert i at du skal synes synd på meg heller.

[Anonym bruker]

Så hva var innlegget for da?

 

Det er mange av oss som er aleneforeldre med flere barn og som IKKE har noe form for avlastning.

 

Synes sytingen din rett og slett er latterlig.

[Anonym bruker]

Synes du er selvmedlidende. Har også en mann som er mye borte men tjenere godt. Noe som gjør at vi kan kvitte oss med gjeld tidlig i livet. Klart vi savner ham og det kan være slitsomt, men alt går. For oss er det et valg vi har tatt! Han kan når som helst bytte til en jobb der han er hjemme hver dag, men til laverere lønn.

Synes mer synd i de som er virkelig er alene.

Slutt å syt, og bestem i fellesskap hvordan dere vil ha det!

[trollmamma]

Men har man ikkje lov til å "klage" litt da ein gong i blant?

Er det berre forbeholdt "aleinemødre uten hjelp?"

 

Sjølv om ein har valgt ting sjølv, så kan det jo være tungt av og til. Greit å få lufte ut litt da. Aleinemødre har også valgt sjølv, på eit eller anna vis.

[Anonym bruker]

Hæ? Så de aleneforeldrene som sitter igjen etter at partneren har dødd, eller valgt å forlate dem - har valgt det selv?

 

Er du helt blåst?

[Anonym bruker]

Selvsagt må hvem som helst få klage på hva som helst. Synes ikke alenemødre er de som klager mest. Saken er vel at HI med ektefelle har gjort valg som hun tydeligvis er misfornøyd med. Da må man endre på ting, i dette tilfelle få en jobb hvor han er mer hjemme.

[trollmamma]

Nei, men man har valget om å få hjelp.

Man treng ikkje ta alt aleine.

 

Desuten, så er det vell ikkje vits i å være så frekk, anonym?

[Anonym bruker]

What?? forsiktig nå, med hva du sier..

[trollmamma]

Var den til meg eller?

[Anonym bruker]

anonym 12:53 var altså til HI. Det er faktisk ikke alle aleneforeldre som kan velge å få hjelp.. Jeezes....

[trollmamma]

Nei vell?

Kvifor ikkje det?

[Anonym bruker]

og hva vet du om at jeg som alenemor ikke må ta alt alene?

[Anonym bruker]

Mine foreldre lever ikke lenger, pappaen til snuppa er ikke interessert.. Ingen annen familie i nærheten.. Har venner selvsagt, men det har sikkert du også.. Shit, jeg blir så provosert av deg..

[Anonym bruker]

Alenemødre har valgt selv?! Hallo! Tror du alle alenemødre har valgt å være alene?

Jeg ble forlatt da babyen var 3 uker, fordi han hadde forelsket seg i en annen. På hvilken måte valgte jeg dette selv?

 

Etter noen år fant jeg en ny mann og vi er idag samboere, og forskjellen er stor selv om han er mye borte(han jobber i Forsvaret)

For det første så er økonomien tredoblet og for det andre så er jeg ikke 100% alene lenger.

 

Jeg forstår alikevel H.I veldig godt og føler med henne. Det er absolutt ingen drøm å være mye alene selv om man har en mann. Da har man jo visse forventinger til familielivet. Man er to men alikevel bare en i store perioder.

[trollmamma]

Du har fortsatt eit valg om å søke etter hjelp om du trenger det.

 

Mi svigerinne mista mann sin i ei tragisk ulykke. Får avlastning kvar 3. helg.

 

Sjølv har eg foreldre som aldri har tid, svigerfar som er dårlig og svigermor som passer svigerfar. Så har ikkje så mykje hjelp utenom. Ingen nærmere familie i nærheten her heller.

Men for meg funker det greit. Men ikkje sikkert det hadde gjort det om eg var heilt aleine. Da måtte eg funnet hjelp på anna vis.

[OhMyGod!!!]

enn å lage krangletråd utav dette da? unødvendig....

[trollmamma]

har eg gjort det?

Trudde me berre diskuterte eg?

 

[Anonym bruker]

Så hyggelig enkelte er. Hva får dere til å skrive om syting, selvmedlidenhet osv? Hvorfor? Blir dere glade av det- å være nedlatende med andre? Det var kanskje ikke så mye mer enn støtte Hi ville ha, men jaggu må ikke folk lire av seg både det ene og det andre (er jo ikke så ille dette i forskjell fra menge andre innlegg).

Blir så lei av folk som må komme med at de har det så mye værre- det er da ingen konkurranse. Hvem vet hvordan folk virkelig har det. Vær snille med hverandre da!!