Helt ærlig nå. Var dine foreldre gode foreldre?

[Gjest]

De må ha vært veldig gode foreldre. Jeg ble jo så perfekt ;P

[Gjest Nordavind fra sør]

Nei langt i fra desverre.

[Anonym bruker]

Veldig gode småbarnsforeldre. Hadde forferdelig dårlig råd, men hadde alltid klær, mat, leker og et varmt, kjærlig hjem. Vi barna merket ikke noe til det før tenårene og vi masa om "merkeklær".

 

Eneste jeg må påpeke er deres fanatiske syn på hvordan de fremstår for andre. Da jeg som person bryr meg fint lite hva naboen tenker om meg, så lenge jeg er snill og respekterer dem, gikk det dårlig med en mor som ikke gjorde annet enn å tenke "hva tenker de om meg/oss nå da!". Det sliter jeg med den dag i dag. Har desverre, p.g.a. psykiske problemer havnet litt utenfor familien. De to brødrene mine drar på ferier sammen med familiene sine.. min mor prøver så godt hun kan å holde det hemmelig at jeg sliter/har slitt. Er desverre fremdeles bitter over at de ikke gjorde noe når jeg gikk ned 15 kg. på 5-6 uker, stadig fikk kutt og sår som veldig tydelig var gjort med vilje og jeg sluttet omtrent og sove. Jeg prøve å snakke med min mor, men hun bare avfeide meg og snakket om ting som passet seg istedenfor.

 

De er veldig flinke å oppmuntre og være der når ting går bra, men når hverdagen blir tung og slitsom, så er de omtrent borte vekk. Plent umulig å snakke med de når jeg så sårt trenger en mamma eller pappa.

 

Men fra 0-13 år, var de helt fantastiske. Det er ihvertfall det intrykket jeg sitter igjen med i dag, så jeg tar det meste med meg, men jeg skal være åpen med barna mine! Tørre å si det som er hardt å si. La dem få vite at de kan fortelle meg alt! Og jeg vil være der! Jeg skal aldri, aldri overse mine egne barn!! Selv når tenårene setter inn, og hormonene herjer. Aldri!

[Anonym bruker]

Joda, mine foreldre var gode foreldre på mange punkter men det er også en god del jeg ikke kommer til å gjøre likt.

 

Mamma hadde støv på hjernen.

Hun vasket HELE huset hver eneste dag, så det var alltid strøkent hos oss.

Men vi kunne jo ikke leke inne eller ta med venner hjem, for hun hadde jo nettop vasket!

 

Pappa var mye på reisejobb, og var i fengsel 1 års tid.

 

Jeg var midtpunktet til min vakre søster ble født, jeg ble sjalu og dette taklet foreldrene mine med å stenge meg totalt ute. Jeg fikk kjeft for alt, var ikke god nok, var bare slem osv.

Når jeg ble fjorttis var jeg i skikkelig opprør, og det ble bare værre.

Når jeg var 16 år flyttet jeg.

 

Det var først når jeg fikk barn selv, at jeg har fått god kontakt med min mor.

Nå er hun verdens beste ) Og jeg forstår henne veldig godt. med hvordan hun hadde det når jeg var liten. Det var ikke bare lette dager.

 

Min far har jeg lite kontakt med. Han har blitt en sint, sint mann med en kone som er mye yngre enn meg.

Pappa er kjempe snill laaaangt inne, noenganger glimter han til men som regel kan jeg bli skjelt ut for det meste han mener går galt i livet hans.

 

 

[Anonym bruker]

Ja.

[Anonym bruker]

Nei.

 

Har ikke hatt det direkte vondt, ikke vært utsatt for overgrep eller rusmisbruk. Men jeg har vokst opp med en alenemor med svakt nettverk, dårlig sosial funksjon og ustabil emosjonelt, og hissig. Hun var svært upedagogisk i måten å oppdra på, behandlet meg ofte som en voksen, tok aldri ansvar for de feilene hun selv gjorde (hun kunne f.eks. skjelle meg ut på åpen gate dersom jeg gjorde noe galt, og ved et par anledninger slo hun til meg fordi jeg var frekk mot henne).

 

Har i dag et avklart forhold, men hun er ikke en ressursperson i mitt liv.

[*dobbeltopp*]

Nei, jeg vil påstå at det er et under at jeg lever et normalt liv med tanke på de to idiotene som "oppdro" meg...

[Anonym bruker]

Både ja og nei.

 

Min mor var alenemor med elendig økonomi. Jeg tror det påvirket humøret hennes, så det var mye negativ stemning og hun var alltid sliten og lite engasjert.. Jeg mener at hun burde ha vært mer positiv for oss barna, for jeg ble også bekymret når hun var så negativ. Jeg husker også at jeg alltid hadde en uggen følelse i kroppen som jeg ikke kunne begrunne. Jeg hadde det jo ikke fælt på noen måte. Opplevde ikke alkoholisme eller mishandling på noen måte, men i ettertid ser jeg at det var mangel på glede hjemme hos oss. jeg kjente ikke ordentlig glede før jeg kom i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene.

Jeg er så takknemlig for at jeg hadde de besteforeldrene jeg hadde. De var engasjerte og tok meg med på masse rart og var alltid snille og gode.

 

Samtidig har moren min oppdratt meg til den jeg er, og jeg er veldig bevisst på hvordan vi skal ha det hjemme hos oss. Det skal være mye humor og glede, selv om hverdagen også byr på utfordringer.

 

Faren min bodde på en annen kant av landet. Han er veldig snill, men utrolig dårlig til å opprettholde jevnlig kontakt, glemte bursdager og denslags.

 

Jeg har heldigvis et bedre forhold til mine foreldre idag, men jeg synes de kunne vært flinkere vi var små.