Helt ærlig nå. Var dine foreldre gode foreldre?

[Anonym bruker]

.

[Anonym bruker]

Ja,det synes jeg. Men de gjorde jo sine feil de også,kanskje spesielt med meg som var eldstemann. Men har hatt en fin oppvekst:)

[Anonym bruker]

Nei. Ikke i nærheten heller. Men fosterforeldrene mine er fantastiske

[Anonym bruker]

Nja, litt for selvopptatte og burde strengt tatt fjernadoptert en katt i stedet. Men takket være flotte besteforeldre fikk vi en ok oppvekst likevel :-)

[Anonym bruker]

Ja, mine foreldre var/er veldig gode foreldre. De klarte å balansere det å være ganske strenge foreldre med å gi oss frihet og selvtillit. Jeg har insett i voksen alder hvor heldige vi var/er :-)

[Anonym bruker]

Nei.

 

Mor: Ressurssvak, alene med 5, ikke evne til å se barnas behov hverken økonomisk, fysisk eller mentalt. Store problemer fra egen barndom. Feildisponering av penger. levde som grever i begynnelsen av måneden og uten mat på slutten.

 

Bebreider ikke mor, hun visste ikke bedre / kunne ikke bedre.

 

 

Far: Middelklasse, reiste fra mor (forståelig) når de yngste var 3-4 år, flyttet til annen kant av landet (helt uforståelig). Hadde oss på besøk 2 ganger i året. Jobbet selv mens vi var der, for ferien måtte han og den nye kona kunne reise vekk i. Ved spørsmål om omsorgsovertakeles for 2 av barna, nektet han. Ville ikke ha barn i hverdagen, fordi den nye kona og han ønsket friheten de hadde.

 

Bebreider far. han kunne absolutt hjulpet til om han hadde prøvd.

[Anonym bruker]

8.56

For et grusomt eksempel på en stemor og ikke minst tøffelen som

var gift med henne.

[Sjaman]

Ja mine foreldre var rolige og lyttende. Kan ikke huske en eneste gang at stemmene i huset ble hevet.

 

Vi fikk være med på sport og mamma og pappa kjørte oss overalt på håndballturneringer, svømmestevner og dansekonkurranser.

 

mamma var alltid hjemme og vi kom alltid hjem til et hus fylt av kjærlighet og mat ( kaker) etter skoletid. Husker jeg var så glad for at hun alltid var hjemme da vi kom hjem

 

Støttet opp på skolen og gjorde mye bra.

 

Har ikke klart å være så flink som de har vært så jeg har gode forbilder i dem og mamma og pappa er nok heltene mine ja!

[AS3*]

Ja - veldig. Nå har jeg status prøver, og har ikke forsøkt meg som forelder selv, men om vi klarer det samme som mine foreldre blir jeg stolt!

 

De hadde fulle jobber begge to (40-50 timer i uka), tre barn med to år i mellom, mye reising i jobben begge to. Vi fikk varm middag hver dag (av og til tilberedt av besteforeldre), hadde alt vi trengte og mere til, fikk masse bekreftelse på at de var glade i oss og at vi betydde alt for dem.

 

Hver helg/kveld en eller begge hadde fri, var all oppmerksomhet viet oss. Vi dro på soppturer, skiturer, bærturer, ekspedisjoner, alt etter hva vær og føre tillot. Vi hadde supre barnebursdager og reiste rundt i verden (Europa).

 

I tillegg var de begge godt voksne da de fikk barn, og hadde et bredt perspektiv og mye livserfaring som det var godt å få med seg i bagasjen. Og de var veldig bevisste i sin barneoppdragelse. Vi skulle bli frie, selvstendige individer som tok hensyn til andre. Vi har blitt veldig forskjellige alle tre, men alle har nådd sine mål.

 

Vi hadde våre feider mens jeg var fjortis, men det tror jeg er helt normalt. Og såklart kan man finne ting de kunne gjort bedre (jobbet mindre osv), men med sitt utgangspunkt gjorde de en fantastisk jobb.

[Anonym bruker]

08:56 her.

 

Ja, har et anstrengt forhold til henne. Hun framstår som "perfekt" utad. Hadde mye eldre barn selv som hadde flyttet, og de forguder henne - forståelig nok.

 

Faren min lever et godt liv (uten kontakt med barna). Kona duller og steller etter alle kunstens regler. Dessuten har han et godt forhold til hennes familie. Tror faktisk ikke han er tøffel siden han gjorde det som passet seg best også. Han vedkjenner ikke noe ansvar for vår oppvekst og manglende kontakt. Vi måtte selv ta ansvar for halvparten av kontakten (annen hver gang-prinsippet) fra vi var ca. 10 år gamle :-/

[Anonym bruker]

mamma er det nydeligste mennesket jeg vet om!! Den beste mamma'n! Og pappa er også bra... men taklet ikke det at barn begynte å bli voksne med egne meninger og vilje...så det ble mye vondt i den perioden. Men er over nå og alt er bare godt:)

[Anonym bruker]

Nei, syne vel ikke det.

 

 

Husker jo ikke årene frem til jeg var 6, men i den tid begynnte de å krangle. jeg gjemte ofte knivene om kvelden for jeg var redd for de skulle skade hverandre. Mamma sa en gang til pappa, når jeg var tilstede"Bare hent kniven så kan du drepe meg, for det er vel det du vil", det gjore jo meg på 6 livredd.

De gikk fra hverandre når jeg var 7år, fikk høre masse stygt om andre part av beggee, mamma sa etter enkrangel i telefon med pappa, " Pappa er ikke glad i deg lenger, han vil ikke ha deg hos seg lenger" Var vist krangel om hvilken dager jeg skulle være der forklarte bestemor i ettertid.

 

Pappa var vel grei, men etter han fikk ny familie har jeg nok kjent meg litt som en andreprioritet,ikke blitt inkludert helt.

 

Mamma er et kapitel for seg selv. Alltid vært redd henne, hadde nok et sinne som hun ikke klarte å styre. Første gang jeg husker hun klapset til meg var fordi jeg ikke husket telefon nr vårt, var 7 og vi hadde fått nytt nr.

Hun ga også meg skyld i at jeg ikke hadde så mange venner, en gang truet hun med husarrest om jeg ikke fant 3nye venner iløpet av en mnd.

 

Da stefaren min var syk da jeg var 12 sa hun når hun var sint at det var min feil.

 

Var myetøv, men vi hadde fine stunder også. Men gir henne skyld i ennå dårlig selvbilde og selvtilitt

[Miztery]

Ja, så absolutt! Men kanskje ikke etter dagens pedagogiske standard, men jeg følte meg alltid trygg og elsket, selv når de gikk fra hverandre gjorde de alt for at vi skulle få en smooth overgang. Mamma er fmin beste venninne nå, pappa har jeg dessverre mistet mye av kontakten med etter at han giftet seg.

[Anonym bruker]

Ja, min mor var en god mor. Hun hadde noen år der jeg husker henne som sint, stresset, oppfarende og bisk. Husker jeg følte mye utrygghet i den perioden. Var vel årene frem til jeg var 10 år. Da gikk foreldrene mine fra hverandre. Da ble alt mye bedre..

Mamma har dessverre brukt meg til å fortelle om voksenproblemene sine, og det er ikke godt for ei lita jente..

Men idag er hun verdens beste mamma og mormor og det har hun vært i mange år...

 

Pappa er alkoholiker. Han har skuffet meg så mange ganger i livet.

Har noen gode minner fra ferieturer sammen med ham, men ellers lite godt å si... Han tenker stort sett på seg selv...Har knapt kontakt med ham.

[Anonym bruker]

Ja, veldig gode foreldre =)

Selv om pappa bråstoppet en gang på tur hjem fra harryhandel å truet med å hive ut meg å broren min. Noe som sikkert ikke hadde vært dumt, siden de røyka i bilen

 

Da mamma døde i fjor sommer (46 år, helt uventet...hjertet stoppet bare), ble det mye prating såklart. Å pappa fortalte at bare dager før det skjedde hadde de pratet om når de kranglet sist, og fant ut at det var 12 år siden. Så de hadde sagt at de måtte vel ta en runde snart, sånn for syns skyld

 

Økonomisk har vi alltid slitt, å jeg torde nesten aldri spørre om f.eks. kino eller bassengbilletter. Men på mystisk vis fant de alltid ut av det og klarte å ordne det på noe vis. Å vi dro ikke på utenlandsferier, men hver sommer kjørte vi til et eller annet sted i landet hvor vi har slekt (spredd fra Bodø til Kristiansand) å benyttet oss av lokale tilbud. Jeg har bare fantastiske ferieminner!!

Så de fikk det til og gå irundt, og ga meg og broren min en kjempeflott oppvekst!

 

PS: vil gjerne understreke at grunnen til at jeg ikke torde spørre om penger til "unødvendige" IKKE var fordi de ble sinte eller fortalte oss mye om hvordan situasjonen var. Men heller fordi jeg merket det godt, særlig på mamma, at de hadde dårlig samvittighet for at de ikke kunne gi oss alt vi ønsket.

 

Den dag i dag vet både jeg og min bror at vi fikk alt vi kunne ønsket oss på en helt annen måte enn vi trodde

[LillaGorilla♥♥]

Ja, absolutt.

 

De hadde- og har- sine feil, og gjorde nok endel ting jeg ikke satte pris på eller har lyst å gjenta med mine egne barn.

 

Jeg har likevel aldri noengang vært i tvil om at de elsker meg og ville gjort alt de kunne for meg. Jeg VET at de aldri ville sviktet meg, uansett hva jeg hadde funnet på, og de stilte alltid opp, viste at de var stolte av meg og ga meg trygghet.

Materielt sett fikk jeg også alt jeg trengte.

 

Og sånn er det enda, de er der alltid for meg om jeg har behov for det og hjelper til med det de kan. I tillegg vet de omtrent ikke hva godt de skal gjøre for barnebarnet sitt.

 

 

[Anonym bruker]

Nei, ikke på langt nær.

[Anonym bruker]

fra en skala fra 1 til 10:

 

mor: 10

far: 4

[Anonym bruker]

De var ganske mindt på treet, gjorde mye riktig, men en del feil også..

 

Jeg sitter igjen med følelsen av å ha hatt en god oppvekst hos foreldre som var glad i meg, mye av det de gjorde har jeg tatt med meg videre til oppdragelsen av egne barn.

 

Men det er noen ting jeg absolutt ikke har tatt med meg i oppdragelsen av egne barn også.

 

Tror de var temmelig normale

[Ugl@]

De har vært og er fortsatt gode foreldre. De er mennesker de som alle andre, så de har gjort sine feil, slik som vi gjør våre feil. :-) Men har had en trygg og god oppvekst, og det vil vi også gi barna våre.

[Sommerfugl82]

Veldig fornøyd:)

[Anonym bruker]

Nei, det var de ikke, selvom mamma nok gjorde det hun klarte.

 

Mamma var alene med meg og min bror, og vi har begge fedre som gir faen. Makan til god dømmekraft skal du lete lenger etter.

 

Mamma jobba, festa og var mye egoistisk. Men jeg ser i ettertid at det nok er en grunn til det...desverre

[Anonym bruker]

Mine foreldre er veldig gode foreldre, og jeg håper jeg kan bli like god som mine var mot meg. De har gitt meg kjærlighet, trygghet, grenser og frihet. De har tatt meg for den jeg er, og ikke sammenlignet meg med min søster. De har tatt våre ulikebehov på alvor.

 

Jeg har sluppet å komme hjem til ett tomt hus, jeg har hatt noen rundt meg hele tiden. selv om de har vært rundt meg hele tiden, så har vi aldri gått oppå hverandre. De er noen jeg kan komme til med alt, ingen ting er for teit eller vanskelig. Ikke alt de kan hjelpe til med, men de har kommet med råd om hvem jeg da kan gå til.

 

De har ikke vært rike, men jeg har aldri manglet noe. De har aldri prøvd å sjule at økonomien har vært dårlig, men jeg har aldri følt at det har vært ett hinder. Min mor syns det er rart at maten jeg liker best som hun laget, er maten hun laget når lommeboka var veldig tom før lønninga kom. Vi har aldri reist på ferier slik mine venner ofte snakket om, men jeg har heller ikke hatt lyst til å dra til syden eller andre steder, for meg så er ferie å være på hytta.

Min far fulgte masse opp med skole og fritidsaktiviteter, mens min far såvidt viste hvem klasse jeg gikk i. Men min far stilte opp på dugnader, og gledet seg faktisk til slikt. Slikt har han alltid syntes har vært gøy, Han er den som har hatt sykkeverksted midt i gata for nabolaget, laga olabiler med andre pappaer i gata.

 

En av de beste minnene mine er når min mor laget en kjempe røre med vaffler, satte seg på ute i hagen og stekte. Da kom en unge, noen til og så kom mange foreldre. Og dagen endte med hele nabolaget i hagen der vi spiste vaffler, som etterhvert som ble til grilling. barn som lekte, foreldre som koste seg med øl/vin ut i de sene natterstimer.

Jeg er nok mye mer sjenert enn hva mine foreldre er til å tørre slikt, men er nok ganske lik. Hagen er full av unger støtt og stadig, jeg bryr meg like mye om det er mine egene unger eller nabounger som har skadet seg.

 

Jeg føler jeg er på god vei til å oppdra mine barn som mine foreldre gjorde med meg, men jeg har mye strekke meg etter. De er superbesteforeldre også. Jeg trodde og kanskje håpet de skulle skille seg før jeg fikk barn, da hadde de vokst litt fra seg og hadde ikke så mye feller lenger. men så kom første barnebarn, og da kom gnisten tilbake til de også. Som nesten to nyforelskede.

[Anonym bruker]

Nei. Virkelig ikke.

[Anonym bruker]

Nei.

 

De var sikkert snille personer begge to, sånn i utgangspunktet, men de ødela hverandre ved å tviholde på et gjennområttent ekteskap i altfor mange år. Tror pappa i utgangspunktet var mer normal enn mamma, men mamma hadde STORE psykiske problemer, var utrolig irrasjonell, totalt antipedagogisk og veldig lite moden. Hun lente seg på meg hele tiden, kalte meg bestevennen sin, og jeg måtte sverge på at jeg aldri skulle krangle med henne. Hun gråt hele tiden, og forventet at jeg skulle trøste henne. Hvis hun var sur på meg, snakket hun ikke til meg på flere dager. Men jeg kunne få henne til å "tilgi" meg igjen hvis jeg ga henne gaver, så jeg brukte ofte sparepengene mine på kjempedyre gaver som hun kunne få når hun ble sur. Jeg vet ikke hva hun ble sur for, for det var sjelden jeg gjorde noe veldig galt.

 

Hun ga meg spiseforstyrrelser, fordi hun løp etter meg med "kaloritabellen" og målebånd fra den dagen jeg kom i pubertenen og begynte å utvikle former, og sa det var fordi pappa ikke likte tjukke mennesker, så jeg måtte ikke bli tjukk. Hun spydde også åpenlyst fordi "hun hadde spist for mye og ikke ville bli tjukk", noe jeg også begynte med, siden jeg trodde pappa ville hate meg hvis jeg la på meg. Hun brukte også å overdosere med avføringstabletter, noe jeg også lærte meg. Den dag i dag er jeg veldig takknemlig for at jeg fremdeles har et fungerende tarmsystem.

 

Hun hadde perioder hvor hun klikka totalt, skrek i fistel og kastet ting rundt seg når de knuste, brydde seg ikke om at det var andre mennesker tilstede. Hun hadde veldig dårlig selvtillit, og mens jeg var liten tok hun flere plastiske operasjoner fordi hun "var så stygg". Hun sa også at jeg hadde stygge tær, stygge negler og for stor nese (dette husker jeg helt fra første klasse av, for jeg fikk ikke ha midtskill, som alle de andre jentene, siden nesa mi var stygg). Men hun vekslet mellom denne negative kritikken og å si at jeg var HELT NYYYDELIIIIG (med totale overdrivelser), noe som bare gjorde meg forvirret.

 

Hun terroriserte også søskenbarnet mitt i et halvt år, fordi hun hadde "sett i et syn" at ungen hennes kom til å dø. Ringte, skrev brev, kontaktet alle naboer etc. Søskenbarnet mitt var så psykisk nedbrutt av terroren at hun nesten måtte på sykehus. Da jeg selv ble gravid, klikket hun først totalt og kalte meg forbanna idiot og jeg var så jævla tett og jeg måtte jo bare ta abort (jeg var faktisk 27 år gammel og hadde alt på stell), hun skrek så høyt i røret at jeg måtte holde telefonen langt fra øret, og til slutt la jeg bare på. Så angret hun seg dagen etterpå. Sånn var det alltid, maks sinnsyke reaksjoner først, og så angre etterpå. Man blir veldig sliten av det. Mens jeg gikk gravid fikk jeg flere meldinger om at i den uka/måneden som jeg var i nå, hadde hun mistet søsteren/broren min i spontanabort etc. Det var jævlig slitsomt.

 

Jeg har ikke kontakt med henne mer, for å si det sånn.

 

Faren min er død. Han hata meg faktisk ikke, men mamma fikk meg til å tro at han gjorde det. Hun manipulerte meg i alle år, og pappa var for veik til å gjøre noe med det. Da han ble dødssyk, kom det frem fra andre hvordan ting hadde vært, men da var det for sent å rette på det. Men han var ikke alltid så snill, han heller, i perioder kalte han meg mye stygt, og han drakk seg full flere ganger når han hadde ansvar for meg, spydde ned hele leiligheten vår da vi var på ferie sammen, og sa jeg ikke kunne bo der lenger hvis han fant seg en dame etc, da måtte jeg bo på gata. Husker godt at ingen på feriestedet ville leke med meg, fordi faren min var så full. Foreldrene trakk ungene sine unna.

 

Jeg hater barndommen min.