sitter her og gråter...

[Anonym bruker]

Skikkelig lei meg nå...

Er så lei av å være hormonell og fæl mot samboeren min...

Syntes det er kjempefælt å oppføre seg sånn mot han når han ikke har gjort noe galt!

Problemet mitt går i at jeg vet ikke om jeg "liker" han lengre...

Dette må jo være hormoner da jeg var veldig gla i han før jeg ble gravid!

Men alt han gjør irriterer meg noe grusomt...å dette gjelder kunn han, ingen andre som er i livet mitt..

Kan dette være en depresjon? vet bare at jeg ikke klarer å ha det slik lengre...Klarer nesten ikke å være sammen med meg selv lengre...

kanskje jeg må ringe legen min å snakke med henne....?

[Anonym bruker]

Stakkar. Er du langt på vei og har kort tid igjen til fødsel og hormon-"normalisering"? Kansje din frustrasjon går ut over han, fordi han rett og slett er tilstede?

[Anonym bruker]

uff, disse hormonene.. anbefaler deg å få mye frisk luft! Kanskje finne på ting sammen med venninner, få han litt på avstand. Kan blir litt intenst hvis man er sammen veldig mye!

 

Klem

[Anonym bruker]

Det er helt normalt å støte fra seg mann (og eldre barn, faktisk) når man er gravid. Kroppen og psyken gjør seg klar til den nye babyen, og konsentrerer seg fullt og helt om den. Alle andre kommer i annen rekke, og man vil ikke bli trått for nære av nærmeste familie, spesielt mannen.

[Anonym bruker]

Huff, det er en vond følelse.

Jeg hadde det slik da jeg var gravid, jeg var i tillegg veldig veldig dårlig så jeg måtte bo hos foreldrene mine, (måtte ha tilsyn hele døgnet). Og jeg nektet han å komme på besøk, og skjelte han ut da han hadde funnet en mer praktisk løsning på plassmangelen i leiligheten min.

Jeg orket ikke tanken på han og drømte om en eks...

Men det gikk over etter noen uker. Så det kommer nok til å endre seg.

Disse hormonene er satan selv.

[Øyboeren med to små <3]

Huff, vet akkurat hvordan du har det...! Jeg var et troll i første svangerskap, tålte IKKE nærhet, klikket på samboeren for ingenting, ble kvalm av parfymen og lukta av han, han kunne ikke være borti meg når vi lå i senga, og for all del ikke puste på meg...!!! Ville helst bare bli kvitt han, og tenkte mye på å bare dumpe han og klare alt alene...

 

Det gikk over, heldigvis..! Med et ekstra sett jentehormoner i kroppen fungerte jeg ikke... Mens med nr 2, som var en gutt, hadde jeg ikke spor etter alle disse hormonene og var meg selv, heldigvis...! Det er helt normalt, bare slapp av