Trenger råd eller meninger

[totem]

Jeg har noen måneder hatt et forhold til en flott jente, det startet ut av vennskap og har vel desverre ikke gått over i forelskelse for hennes del - i alle fall ikke enda. For min del er det og har vært absolutt mulig å ta forholdet videre til et nytt nivå, men jeg har heller ikke "tatt av", sannsynligvis fordi jeg ikke får den responsen jeg trenger for å utvikle "min" forelskelse for henne. Vi har et spesiellt og nært forhold på så mange måter, også seksuellt. Selv om vi har vært forsiktige ble hun gravid for ni uker siden, hun ønsker barnet og jeg ønsker også at barnet skal få komme til verden. Det er hennes første barn, selv har jeg et barn fra et tidligere forhold. Nå er jeg er veldig frustrert og fortvilet fordi graviditeten har gitt henne en følelse av at vårt forhold må "nullstilles", hun ønsker ikke at vi skal ha noe kontakt i en lengre periode og hun sier hun trenger tid for seg selv nå for å i det hele tatt å se muligheten for at vi kan flytte sammen og bli en familie når den lille kommer til verden en gang i november. Vi har kun møttes en kort stund på en hel uke nå, og det var mest fordi hun måtte fortelle meg at hun trenger masse mer tid for seg selv, det er nesten ingen kontakt på andre måter heller, jeg forsøker å holde meg slik at hun får det rommet hun trenger. Jeg innrømmer at jeg savner henne nå, samtidig forstår og respekterer jeg hennes holdning, og ikke minst vil jeg gjøre alt jeg kan for at hun skal ønske og ville at barnet skal ha begge foreldrene sine boende sammen når det vokser opp, og det er hva hun også forteller at hun gjerne vil.Så selv om jeg forstår henne med fornuften min er det en kjempeutfordring å takle følelsene jeg har av å bli utelatt, følelsen av at hun forsøker å fjerne seg fra meg i en situasjon hvor jeg trenger å føle meg nærmere henne;(. (Når jeg skriver dette ser jeg at jeg tenker egoistisk, frykten min for å ikke være god nok for henne og barnet bringer frem kompliserte sider av min personlighet), Vel, hun ønsker å flytte sørover til hjembyen sin nå, og hun selger leiligheten sin her for å kjøpe ny på hjemstedet. Hun forteller meg at hun ønsker at jeg blir med, og at hun håper vi kan forsøke å leve sammen der og se om forholdet mellom oss kan utvikle seg til kjærlighet slik at vi sammen kan være tilstede for barnet vårt - men at hun ikke kan garantere det. Forståelig nok egentlig......men jeg krever ingen garantier og slike utsagn gjør meg usikker. Søren heller, det er frustrerende med så mange tanker og følelser som lever sitt eget liv. Er det noen som kan gi meg et råd eller har erfaring fra noe lignende? Kanskje det hjelper meg bare å skrive litt om det, å lufte det ute i verden.