Nå er det f... meg nok!

[Anonym bruker]

Min stedatter på 16 som jeg allerede har et trøblete forhold til har stjålet et veldig viktig smykke fra meg. Det er uerstattelig, og jeg er 90 % sikker på at hun har tatt det. Faren og min kjæreste er sint på meg fordi jeg tror det er henne, og synes synd i henne. Nå gidder jeg bare ikke mer, jeg har resignert. Fremover er alt fokus på meg selv og datteren min, så kan stefamilien seile sin egen sjø. Orker ikke lenger bo i et hus hvor jeg ikke kan stole på enkelte, og hvor jeg blir behandlet som en hushjelp/regnskapsfører. Takk og farvel. Dere som lurer på om dere skal anskaffe dere mann med barn, IKKE GJØR DET!!

[Anonym bruker]

Jeg hadde fått en klokke av mine foreldre, som stedatter stjal. Den kostet over 15.000,-

 

Det er et stort problem med mangel på lojalitet i stefamilien, stebarna kjenner ofte ingen grenser for hva de kan tillate seg mot sine steforeldre.

 

Nå i påska ytret jeg noe litt spydig om min svoger, han er en grei kar, og vi setter egentlig stor pris på han, han er min mann sin bror, men han har noen litt rare ideer av og til, som vi lo litt av. Klart dette skulle fortelles til han direkte. Et biologisk barn hadde aldri sluppet det ut av familien. Grenser og lojalitet eksisterer ikke hos oss.

Oftest er det motsatt, at en skal drite ut, og ødelegge for meg som står på agendaen.

[Anonym bruker]

Hadde det vært din egen datter hadde du taklet det på en voksen måte. Stakkars, stakkars jente som du gjør ansvarlig for enda et "splittet" hjem. Dette er en 16 år gammel jente som trenger oppmerksomhet, og du reagerer med avsky. Jeg blir helt sjokkert jeg.

 

Respekt er noe et stebarn, så vel som andre barn, lærer underveis - hun er ikke et "ferdig" menneske som du enten skal godta eller ikke - du skal være med å veilede henne og takle hennes raseriutbrudd og dumme påfunn på samme måte som du gjør med egne barn. Det er rett og slett en del av "pakken" - ikke la henne få skylden for at du ikke orker å være stemamma - det må du stå for selv.

 

Jeg synes du oppfører deg like barnslig og respektløs som henne, om ikke enda værre.

 

[Anonym bruker]

Nei, nei, nei. Er man 16 år, er man faktisk strafferettslig ansvarlig. Man vet fint forskjellen på rett og galt. Man vet at man ikke skal stjele. Når hun stjeler vet un at dette får konsekvenser og hun vet også at det kan gi uante konsekvenser. Er man 16 år, er man faktisk ansvarlig for sine handlinger. Om man fratar ungene ansvar for egne handlinger og de konsekvenser dette får, da gjør man dem en kjempe bjørnetjeneste.

 

Men grunnen til at hi stikker sin vei, er jo ikke at 16 åringen tok smykket, men at mannen hennes ble sur fordi hun tror at dattera hans tok den. At det skal gå an å stikke hodet i sanden på den måte, hun går jo ikke fordi jenta stjal, hun går jo i fra mannen, fordi han er helt uasnvarlig, og nekter å oppdra barna sine.

[Anonym bruker]

Hei

 

Synes du gjør et riktig valg i å forlate denne mannen.

Uff, blir matt av slike menn jeg

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Men du vet jo ikke sikkert at hun har tatt det? Hva med å si at du vil anmelde til politiet, så får de finne ut av det? man har jo lov til å tenke litt med hodet før man beskylder noen for noe...

 

Jeg har en mann med barn, og det har da gått bra i 5-6 år snart, og det er ingenting som tyder på at det skal gå dårligere. Klart vi har hatt våre feider og problemer, men med god trening i kamelsvelging og evne til å lete etter løsninger, så har det gått greit. Så for all del - ting KAN gå bra!

 

Dersom hun virkelig HAR tatt smykket, så er det jo alvorlig, og når hun er såpass gammel bør man ta skikkelig fatt i det, sånn at hun ikke havner på en kriminell løpebane.

[Anonym bruker]

HI, her.

 

Jentungen har levert tilbake smykket (etter et par dager angret hun seg), så jeg vet at det var henne ja. Vi hadde en alvorlig prat alle tre (jeg, far og jenta) og det viste seg at det var pga sjalusi overfor meg at hun tok det. Har alltid vært ekstrem pappajente.

Så ting er tilbake til det "normale", bortsett fra at jeg aldri kommer til å stole på henne igjen. Alle mine smykker og ting jeg setter pris på har jeg gjemt bort. Og mitt mest dyrebare, sønnen min, skal hun aldri få lov til å være alene sammen med.

Uff, dette er kynisk og en vond situasjon, men hva gjør man vel ikke for å beholde en fantastisk far og partner??

[Anonym bruker]

Faren hennes tok forresten mitt parti etter at det hadde gått en liten stund, og vi var sikre på at jeg ikke bare hadde rotet bort smykket. Han har hele tiden stått ved min side. Heldigvis.

 

Og til deg litt lenger oppe som mener at jeg er en dårlig stemor; da er jeg i så fall en utrolig dårlig mor også, for hadde dette vært mitt barn hadde hun fått gjennomgå MYE mer enn min stedatter. Siden hun er stedatter kan hun gjøre hva som helst og alltid bli unnskyldt av de voksne med at hun har det så vanskelig. Snakk om å få puter under armene i tidlig alder!

[Anonym bruker]

Samme her. Det er ikke greit. Egne barn kjenner man, og man oppdrar dem.

Mine barn er små enda, men de er blitt så store nå at de vet forskjell på rett og galt. Tegning på vegg, gulv, ødelegger ting med vilje tendenser blir slått hardt ned på. De blir formant om å være forsiktige med skitne sko i bilen, mat i sofaen, trasser de rundt og spiser yougurt på teppe i stua etc, får de klar og tydelig beskjed.

Det blir ikke tolerert!

 

Er noen uheldig å knuser et glass, et fat, en leke, søler, eller andre ting, er det null problem, da tørker vi og ordner til.

 

Stebarna de griser og roter og lager skomerker på setene i bilen, lager merker med kniver i møblene, de er "uforsiktige" med vilje, og herper i vei. Helst på ting som je liker, ting som er viktige for meg, Min bil, min jakke, alt som skal kladdes på er stortsett mine ting, og det er alltid liksom "uhell", og de skal aldri ha tilsnakk Må legge til at de er 10-15 år eldre enn våre barn, som har mye strengere regler og forventninger til seg.

 

Vi har også hatt rent hærverk, samt tyveri av mine ting. Det er et stort problem, og far har nok vært for slakk.

[Anonym bruker]

Har ikke opplevd tyveri fra mitt stebarn (såvidt jeg vet...), men stoler IKKE på han.. vil aldri la han være alene med mine barn.

Jeg om sambo kan ikke prate om noe viktig, altså voksenprat (alt fra økonomi til fremtidsplaner osv), for stebarnet plukker opp og forteller alt til mora og hennes familie (mora er nemlig sykt avhengig av sin mor, altså bestemora til stebarnet mitt). Så vi må nærmest snakke i kodespråk eller passe på at han er på rommet sitt/badet mens vi hvisker... kjempehyggelig!!

[Anonym bruker]

Har samme roblmsom deg, ka ikke snakke om noenting, alt går videre til mora. Har også problmer med "tyveri".

Det er null familie lojalitet, null tillitt pga dette, veldig slitsomt, det blir aldri noe familie liv, når et av familiemedlemmene nekter å spille på lag, bruker alt vi snakker om til å mele egen kake, eller til å ødelegge.

[Anonym bruker]

Jeg synes bare det er så inderlig deilig å se at det ikke bare er jeg som sliter med å komme over ens med såkalte "bonusbarn"!! Min nye samboer har to døtre som er på akkurat samme alder som mine to. Den yngste (7 år) av hans barn er en herlig energibunt som alltid er uheldig og klumsete, ukonsenstrert og vimsete, men det er jo bare sånn hun er å hun inrømmer alltid om hun har gjort noe som får følger for seg selv eller andre. Åhar det nå først gått galt er det jo ikke så mye å gjøre med det utenom å rydde opp etter beste evne å bli ferdig med saken.

Hans eldste (9 år) der i mot. Ett arrogant, egoistisk, ufordragelig menneske. Hun bryr seg ikke om hun tråkker over lik, bare hun får mest... Om det er mest is, oppmerksomhet, mat, plass ja hva som helst spiller ingen rolle. Hun tar ingen hensyn til noen av oss 5 andre i familien. Hun kommer å går akkurat som det passer henne, men forventer mat på bordet og rene klær i skpet uten å gi noe tilbake. Jeg føler at hun selv har valgt å melde seg ut og ikke være en del av fellesskapet. Hvis jeg snakker til henne så svarer hun meg ikke, knapt nok ser i min retning. Hun står aldri til ansvar for sine handlinger, men prøver alltid å legge skylden på en av mine eller sin egen lillesøster. Når faren spør hvorfor hun ikke svarer når hun blir snakka til svarer hun alltid at hun ikke hørte meg. Kjøper vi henne noe er det aldri takk å få, med mindre vi minner henne på at det er normalt å si. Hun "husker" aldri noe av det vi gjør som en familie, men går konsekvent å gnager om alt hun får hos mora å alt de gjør der. Dette er noe den yngste ytterst sjeldent snakker om, men heller koser seg hos oss når hun er her.

Oppførselen og holdningene til min samboers eldste datter sliter meg veldig nå når vi venter vårt første felles barn. Og nei, dette er ikke en reaksjon på det for hun har holdt på sånn i snart 2 år...

Er det noen som har noen gode råd eller tips på hva jeg kan gjøre som ikke alt er prøvd for å redde familiefølelsen her???

[attpåklatt på gang]

Syns det virker som om denne niåringen er skikkelig sjalu, og har et stort behov for å bli sett på en positiv måte. Du omtaler henne derimot som om du har voksne forventninger til henne. Dersom du virkelig ønsker å "redde familiefølelsen" som du skriver, må du innse at du er den voksne i relasjonen, og det er alltid den voksne som må forandre atferd dersom en skal kunne forvente endringer.

 

Finnes det en ressurshelsestasjon i nærheten der du bor? Dette er et lavterskeltilbud for familier, og mange av dem kjører en kursrekke som kalles "de utrolige årene". Hvis ikke, kan du jo kjøpe boka ved samme navn. Den har hjulpet meg, både i forhold til egne barn og i jobbsammenheng som lærer.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for tipset om boken:) Den skal kjøpes promte. Jeg vil virkelig prøve å få til en samlet familie her, men det er ikke lett når hun ignorerer meg i ett å alt 100%.

Ressurshelsestasjon har jeg aldri hørt om, men jeg vet her er et ressursteam som kan hjelpe familier i vanskelige situasjoner, men der får vi igjen ett problem med barnets mor. Hun har til dags dato motarbeidet alle våre forsøk på å finne minnelige løsninger før situasjonen går for langt. Men eneste svaret vi får derfra er at hun skjønner dattren godt, siden jeg ikke er en "vettu" person i hennes øyne. Så om der finnes ei bok som kan hjelpe oss så kan vi jo søke hjelp, råd å svar uten innblanding fra mor.

Nok en gang tusen takk hvertfall