To eller tre barn...ønsker synspunkter og erfaringer:-)

[Monajenten]

Jeg tenker litt mye for tiden, og trenger noen synspunkter.

 

Tidligere var jeg veldig klar på at jeg ønsket meg to barn. Men så planla livet å gå en annen vei enn jeg hadde tenkt, og det ble slutt mellom meg og faren til største.

 

Da jeg møtte samboeren min, begynte jeg å endre tankene litt. Da tenkte jeg at jeg ville ha to barn med ham, altså tre barn tilsammen, og har egentlig holdt fast ved det.

 

Nå har vi da to, inkl. min jente, og vi trives godt med det. Men jeg tenker HELE tiden på at jeg vil ha en til. Vi har snakket mye om det, og han vil det han også, men samtidig er vi litt delt.

 

Jeg var 19 og 22 år da de to vi har ble født, og nå er minsten 3 år og noen mnd. Jeg er 25 år, og jeg VET at jeg ikke er gammel, bare sånn at ingen kicker på det. Men tingen er at akkurat NÅ passer det ikke med en til. Jeg går på skole, er riktignok ferdig til sommeren, men må komme meg ut i jobb og jobbe en stund før vi evt. kan bli gravid igjen.

Det betyr at jeg da mest sannsynlig er nærmere 27 år når en tredjemann blir født. Jeg vet at det ikke er gammelt, men sånn som situasjonen er pr. i dag er minstemann 18 år når vi er 40. Vi begynte tidlig, og har da sett for oss at det er greit å fortsatt være ung når barna blir voksne.

 

Får vi en til, så er det på´an igjen, og vi er plutselig ikke så unge lengre. Det høres kanskje egoistisk ut, men vær så snill å ikke "ta det sånn". Jeg må bare lufte litt tanker her.

 

Jeg har virkelig lyst på en til, men akkurat det punktet holder meg igjen. Samtidig vet jeg jo at jeg ikke vil angre om vi skulle få en til. Det kjennes merkelig nok ut som et slags savn...

 

Det er godt mulig tankene endrer seg når jeg får meg jobb, og at det da kanskje ikke er i tankene engang, at han/hun da "bare" er 13 år når vi er 40. Men akkurat nå føles det litt vanskelig.

 

Er det andre som er eller har vært i samme situasjon? Fått et par stk relativt tidlig, for så å få en til en god stund etterpå?

 

Takker og bukker til alle som vil lese, og som tar seg tid til å svare.

[Vilja<3]

Jeg har tenkt litt som deg. Har en datter fra et tidligere forhold og et felles barn med min nåværende mann, vi har også snakket tidligere om å få en til. Nå er yngste her snart 4 år, jeg studerer og har igjen 1 år av studiene så må jeg jobbe et par år og vips så er yngste 7 år og eldste 14.

Men jeg har ikke tenkt særlig på det med at jeg må begynne på nytt egentlig, det gjør jo ingenting om du virkelig ønsker et barn til. Jeg tenker heller på om jeg virkelig ønsker flere barn, både jeg og min mann er litt i tvil.

 

Men jeg er fortsatt bare 26 år, så kan jo være det kommer en liten attpåklatt om noen år:)

 

[Twintipp og himmelblå]

Jeg skjønner tankegangen din..

Samtidig vil jo de største barna ta seg mye av "minstemann" også da.

 

Vi får stor aldersforskjell på våre.. Vår er jo 5 år når vi skal starte prøvingen. Og jeg tenker at det er kos at vi får oppleve det å få en ny baby, når vi ikke er slitne på barnestell fra før av. Samtidig som den\de eldste er såpass selvhjulpne at de ikke trenger tilsyn 24\7.

 

Skjønner at dere ønsker å bli ferdig med "barn" når dere er forholdsvis unge, men jeg tenker at det også må være litt deilig å omringe seg med barn, selv når de eldste er flyttet ut.

Deilig med liv og røre i heimen.

 

Vi er jo fhv. 30 og 40 pr når nestemann skal prøves på, så aldersmessig har jeg ingenting å si på, he he.

 

Når det gjelder antall, så er mannen her mer giret på 3. Men, jeg er 110% sikker på at vi stopper på 2. Dette fordi jeg vet at vi skal følge de opp såpass i livet at vår tilstrekkelighet passer best til 2 barn.

 

Masse lykke til med valget. Dette er ihvertfall litt av mine tanker rundt temaet.

 

Klem

[Monajenten]

Tusen takk for svar begge to:-)

 

Jeg har jo tenkt på det du sier med tanke på aldersforskjell, at de to største er såpass store at det sikkert er kjempestas med baby, og vi kan få litt "hjelp" av de. Blir det om f.eks. to år er de jo 5 og 8 år.

 

Nei huff, at det skal være så vanskelig. Jeg har vært en del sliten i det siste, men tenker at det nok kommer seg når jeg ikke har skolepresset hengende over meg konstant. Vil tro det er annerledes når man "bare" har en jobb.

 

Jeg tenker at derfor vil det jo også være lettere at de to andre er litt større, slik at man ikke bare har småbarn. Tror jeg hadde besvimt om jeg skulle hatt tre tette f.eks. som flere her inne har, all ære til dem!

 

Jeg heller jo mer for enn imot egentlig, men det er det med alderen som holder meg igjen, pluss at vi er veldig priviligert med barnevakt. Det er gjerne greit at det går noen år sånn sett, slik at jeg blir mer "voksen" hehe:-) Jeg syns fortsatt det er veldig greit med barnevakt innimellom, og jeg regner med at med tre barn, så blir det særdeles mye mindre av den sorten. Men det er helt greit, jeg må bare innstille meg på det.

 

Det har også endel å si at vi bor i leilighet. Greit nok, den er 100 kvm, men vi ønsker oss sårt et hus, og jeg tror nok at den "storfamiliefølelsen" gjerne kommer mer snikende på meg hvis vi får oss et hus.

Har ingenting i mot de som bor i leilighet, men jeg har selv vokst opp i enebolig, og ønsker det samme for mine barn også. Et helt eget hjem med privat hage osv.

[Twintipp og himmelblå]

Jeg skriver under på dette med "bare" jobb. FOR en befrielse det må være.

Nå har jeg studert i så mange år, så når jeg er ferdig i 2011, så skal jeg bare jobbe med den største glede:-))))

 

Med utdannelse kommer jobb vetdu, og med jobb kommer penger, med penger kommer nytt hus, og med nytt hus kommer lille RaMona, hi hi.

 

Synes du har gode refleksjoner rundt dette jeg, og du virker som en god mor, som samtidig lytter til sine egne behov.

 

Skal se det kommer en liten hjerteknuser som søsknene også får stor glede av..

 

klemmer

[Monajenten]

Tusen takk for svar Twintipp, så søt du er:-)

 

Ja, jeg kan tenke meg at du også gleder deg stort til å komme ut i jobb, helt enig i at det må være en enorm befrielse! Nå er det alltid en oppgave som står i hodet på meg, døgnet rundt, og dette er i tillegg siste semester så jeg kjenner godt at det tar på.

 

Ramona, hehe:-) Det hadde vært noe;-) Nå har jeg en svoger som heter Ramon da, så jeg får oppkalle:-D

 

Nei, jeg kjenner at jeg virkelig har lyst på en til, så jeg føler jo at det er dumt at den ene (fille)tingen skal holde tilbake. Jeg tror nok at om jeg plutselig sitter der i nytt hus med drømmejobben (haha, må jo være positiv!) så *vips* er spiralen ute;-)

 

Klem tilbake!!

[Frk Vims]

Skjønner godt hva du mener - har vært litt der selv, men hele tiden vært eldre enn deg. Fikk nr 1 og 2 da jeg var 23 og 25. Da minste var godt over 3 år fikk jeg lyst på en til - og jeg som absolutt ikke skulle få barn sent - ikke det at det egentlig er det, men føles litt sånn når jeg hadde fått de to første "tidlig". Så begynte jevanaldrende venninner å få nr 1...og jeg begynte å synes det var trist å være ferdig med å få barn... så fikk jeg nr 3 rett før jeg ble 30, og jammen fikk vi ikke også nr 4 i en alder av 34! Og jeg som i hvertfall ikke skulle ha barn etter 30 - uansett....

 

Ang barnevakt. Vi hadde nok mye mer barnevakt når de to største var små, og det var nok fordi vi var yngre og mer ivrig etter å være med på litt. Synes egentlig det var greit å få barnevakt til tre også, etterhvert som da minstemann ikke var helt liten lenger. Nå tenker jeg vel at eldste på 12 etterhvert også kan være litt barnevakt - i hvertfall når vi er helt i nærheten. Må bare vente til lille kråkemannen ikke elsker pupp på natta - og sover stabilt i stedet... (Hvis det skjer da... akkurat nå tror jeg han blir "puppunge" til han blir konfirmert...). Nå er jeg absolutt ferdig med å få barn, og den følelsen har jeg ikke hatt før nå. Så hvis du ønsker deg en til, så er det bare å gå for det - synes jeg da! Lykke til med valget!

[Twintipp og himmelblå]

Siste semester? Så deilig det må være.

 

Ja, ALLTID noe hengende over en. Arbeidskrav, innlevering, eksamen, ferdighetstrening osv.osv. Aldri helt fri!!

 

Jeg jobber 60% natt i tillegg, så når vi har skolefri, føles det ut som en lovely walk in the park å bare jobbe. Det er jo luksus!!

 

Du er jo utrolig kreativ og flink, så drømmejobben dukker garantert opp!! Synes du har vært kjempeflink jeg.

 

Skal se at drømmehuset med egen hage, og lille Ramon(a) kommer når tiden er inne for det.

Dere er jo enda unge, med masse overskudd og mulighet til flere barn.

Kunne ønske vi var yngre også, men sånn er nå ikke engang livet

 

Jeg for min del håper bare ikke alle disse årene med eksamenstress har gjort meg infertil, he he.

[Monajenten]

4 søte troll: Takk for din erfaring:-) Jeg skjønner absolutt tanken med det at venner begynner å få nr. 1 når man selv er "ferdig". Har flere venninner som har tenkt å begynne å prøve på nr. 1 innenfor et års tid, og da blir jeg skikkelig babysyk.

 

Det du sier med å føle seg ferdig er jo et godt poeng. Jeg føler helt klart IKKE at jeg er ferdig, med tanke på at jeg kun var 22 år da andremann ble født. Det føles rart, og også litt sårt, å tenke på at siste gang jeg var/skal være gravid, var da jeg var 22 år. Nei, det blir feil.

 

Jeg tenkte heller ikke da at "nå er det mitt siste svangerskap" så jeg føler på en måte jeg må gjennom det, hehe:-) Jeg vil nok tro at jeg, en evt. neste gang, vil få den følelsen og roen i kroppen som du har etter din fjerde.

 

Takk for svar!!

[Monajenten]

Ja, det er veldig deilig, og tiden har gått vanvittig fort! Jeg er veldig motivert og giret for tiden da, vi hadde skissepresentasjon i dag, og for første gang i historien hørte jeg læreren minbruke ordet "genialt", og det var om MIN oppgave:-O Han sa at jeg hadde fått til det geniale i det enkle, og jeg ble så satt ut at jeg ikke visste hva jeg skulle si:-) Det er så deilig, for jeg har virkelig følt at jeg har fått det til denne gangen, og det fikk jeg så til de grader bekreftelse på:-) Da er det vel lov å være stolt?

 

Tusen takk for alle de flotte svarene dine, av og til er det godt å dele tankene med noen man ikke kjenner, hehe:-)

[a-mamma]

Vi har tre barn på 10 (om noen dager), snart 3 1/2 og en baby på 8mnd.

Da jeg ventet nr 2 tenkte jeg noen ganger "hjelp, orker jeg å starte på nytt". Men det har gått veldig fint! Storesøster er kjempe flink med småbrødrene. Hun har passet 3åringen noen ganger (lagt han også) - da har vi ikke vært langt borte.

 

Jeg sier at et barn må være det siste. Da svarer mannen "Ja, men det er ikke minsten". Kan tenke meg flere barn jeg også, men jeg blir snart 40...

[Twintipp og himmelblå]

WOW, så utrolig bra!! Da har man helt klart lov til å være kjempestolt av seg selv.

 

Superbra!! Og godt å få tilbakemeldingen på noe man har jobbet hardt med.

 

Flink du er!!)

 

Ja, det er godt.. og takk igjen:)

 

Klemmer

[solei]

Jeg var 21 0g 25 da jeg fikk de to første. Jeg brukte lang tid på å overtale han om 3barn. Jeg var 30 da sistemann kom. Jeg har aldri vært så klar og opplagt med babyen som da. Tror det kom av at ønsket om 3mann var så stor og når vi fikk en frisk gutt fikk jeg en ekstrem energi. For det var derfor faren holdt igjen. Han var så redd for at tredjemann skulle være syk og at det gikk utover den flotte familien vi allerede hadde.

Men jeg har en psykisk syk bror som aldri blir frisk. Han bor på institusjon og det er vanskelig å ha kontakt med han. Og så har jeg en bror til som er 23 år. Det betyr så sinnsykt mye. Selv om vi ikke snakkes så ofte. jeg har han ihvertfall. Han er en del av meg. Når vi mister våre foreldere så har vi hverandre. jeg vil en gang bli tante og få en svigerinne...

Samtidig syntes jeg og det var viktig at jentene ikke følte for stort ansvar for hverandre. At de absolutt må ta hensyn til den ene andre.

Det var herlig å få tredjemann. jentene hadde så godt av det. Nå deler de seg opp og skifter på å være med han. De er svært stolte og sier ofte de er så glad vi fikk en til. Føler ikke at han er attpåklatt siden vi er unge enda. Var deilig med så stor forskjell som 5år. Da har jeg store jenter og en baby. Fikk god tid til begge deler. Var ikke stor overgang heller. Merket bare at første året mått vi dele oss opp. Han gikk på kino med de. Han tok de med i båten aleine osv... Mannen min er veldig glad for at vi har tre. Vi har hatt mye sykdom og motgang i familien og har mistet mange unge nære. Føler det er så viktig at ungene har hverandre og ikke er aleine. Men tre barn er nok. Da føler jeg at vi har kontroll og kan følge de opp på en veldig god måte.

[solei]

Innlegget mitt snek seg inn helt oppe på siden...

[*Little Miss Sunshine*]

Jeg har hele tiden tenkt at jeg ville ha 3 eller 4 barn, nå har vi to på 2,5 og 4,5 år og jeg er ikke så sikker mer.

 

For meg er det litt det at jeg trives så godt med at barna er blitt littt større og kan bli med på mer; gå på skitur, med ut å ro kajak på sommeren, de er mer selvstendige til hverdag og jeg synes det er så koselig å finne på ting sammen med de Og hvis vi da får et barn til (noe som først hadde blitt om en god stund, da jeg blir ferdig med studier til sommer og gjerne vil jobbe noen år først) så begynner vi jo forfra med babytid igjen, og ha 3 barn med på alt.

 

Som du sier så vil vi begge nå være 45 når yngste er atten og får vi en til om noen år blir det jo fort over 50

 

Det passer også så fint med to barn her vi bor, det passer fint med to barn i bilen, det er lettere med barnevagt...

 

Og jeg har tatt lang utdanning og vært hjemme med barna i 4 år så nå er jeg snart 30 uten å ha hatt en riktig betalt fulltids jobb, og føler at det er på tide å tenke på pensjon, karriere og den slags

 

I tillegg hadde jeg en vanskelig fødsel (især med nummer en), som dog gikk godt til sist, men jeg føler at jeg har vært heldig som ikke har noen problemer idag og to fine barn, og tenker at kanskje burde jeg bare være tilfreds med det...

 

Men jeg er glad i barn og det hadde jo vært superkoselig med en til, og det føles rart å tenke at jeg kanskje aldrig får holde en helt ny liten baby igjen...

 

 

[meg & to små vampyrer]

Vi har to barn nå, fikk de da jeg var 25 og 28 som da er tidlig i vår vennekrets. Ingen andre som har barn faktisk... Vi skal ikke ha fler. Vi orker ikke flere graviditeter eller år med nattevåk.

 

Men det jeg tenkte jeg skulle si, vi vet at vi er ferdige. Og jeg tror at når du er ferdig så kjenner du det på deg. Så om du ikke er sikker, så er du kanskje ikke ferdig:)

[Gjest]

Vi har to barn og ønsker oss ikke flere. Når man har bare to kan man få barnevakt til begge, gjerne noen dager så man kan reise bort en langhelg. Man har bedre økonomi, bedre plass, mindre krangling, letter å reise på ferie. Alle "pakketilbud" er stort sett rettet mot 2 voksen og 2 barn. I bilen er det mye bedre for barna å ha et tomt sete mellom seg.

 

Men som vampyrene sier, dersom du føler et savn etter en til, så er det sikkert det riktige for dere.

[Monajenten]

Tusen takk for svar, alle sammen:-)

 

Du du sier med det praktiske overlord, er et godt poeng. I mai f.eks. har vi barnevakt i fire dager og skal reise på tur bare oss to. Jeg vet at foreldrene mine liker best å ha dem en og en, fordi da får de 100% tid til de. Men det var greit å ha begge i mai. Men jeg er sikker på at om vi har tre stk blir det helt annerledes.

Samme med det du sier med bil og ferier o.l. Det er jo svindyrt å reise på f.eks. chartertur bare nå, så med en til blir det jo enda mer utgifter.

 

Men jo, jeg føler at jeg ikke er ferdig og har lyst på en til. Men jeg syns det er mye mer å tenke på når det gjelder å få tredjemann fremfor andremann.

[NyttNick]

Vurderer også litt om vi skal ha en til eller ikke. Hadde egentlig slått meg til ro med at vi bare skulle ha to. Vi er ferdig med bleier og nattevåk. (yngste blir 5) Har vel alltid sagt-minst to barn,maks tre.

I det siste har jeg tenkt litt på om vi skal satse på en til. Og hvis vi skal ha en til må det bli i nærmeste fremtid. Føler at jeg begynner å bli gammel :-)

Det som holder meg litt igjen er alle tankene som surre rundt fødselen. Har fått "fødselsskrekk". Så vurderer å snakke enten med en jordmor eller lege om de to tidligere fødslene for å se om det hjelper.