Minn meg på hvorfor jeg ønsket meg barn, please?

[Anonym bruker]

Sliten, nybakt mamma begynner å bli kraftig utslitt av nattevåk, bleieskift, mating og stelling...

Jeg vet at noen synes babyene er fantastiske når de er totalt avhengig av deg til alt, men for meg er det bare veldig slitsomt, og jeg kan ikke se noe givende med det for øyeblikket...

 

Jeg VET at det sikkert er verdt det i det lange løp, men når?

 

Hva er det med det å være mamma dere ikke ville vært foruten?

 

P.S: ikke døm meg som dårlig mor eller utakknemlig, jeg er bare veldig, veldig sliten og litt nedfor....

[Anonym bruker]

Det blir bedre og bedre. Tro meg eller ei, men det vil komme en dag hvor du tenker tilbake på denne tiden og oppriktig savne det. Slik var det ihvertfall for meg. De vokser så altfor fort.

 

Tenk på at det beste er foran deg

[Anonym bruker]

Seriøst; tenkte du gjennom ting før du fikk barn?

 

Ja det er ikke en rosenrød tilværelse etter en fødsel, man ser ut som en dass og føler seg som en. Ungen griner for alt, får gjerne kolikk i tillegg.

Er ikke kult å stå opp før naboen har lagt seg nesten... Men ingenting er som å våkne av en liten tass som ligger i senga og pludrer og smiler. Og alle disse nydelige tingene man hver dag får oppleve.

 

Sønnen min er snart 5 mnd, og jeg elsker hvert minutt med han. Sitter fremdeles i pysjen nå, vært våken siden kl 6 og har sovet max 3 t i natt... men ja jeg elsker å være mamma.

 

Føler du deg veldig nedfor og at du ikke klarer å glede deg over det å være mamma så bør du kanskje snakke med helsesøster. vet ikke hvor gammel babyen din er, men mange mødre sliter veldig i begynnelsen.

[:::) Frøken Velferdsrett]

det blir bedre. jeg lover

[Anonym bruker]

Er som deg, synes første året med barn er et h..... kan ikke forstå de som går opp i babyene og ser ikke noe annet. MEn når de begynner å bli mer selvstendige og ta kontakt selv så elsker jeg de bare enda mer.

Skal ha nr tre nå, og gruer meg til den første tiden, men gleder meg til de blir litt større.

Ville ikke ha vært uten den totale hengivenheten(?) barna gir deg når de kommer i full fart bare får å gi en kos eller å vise frem en mark eller noe annet de har funnet. Når ungene kommer inni i seng om morgenen og krabber godt inntil en og ligger der å koser og snakker og er helt herlige.

 

Jeg elsker ungene mine, men trives best med de når de blir litt større og ikke 100 % avhenig av meg!

[Lillejonas Mekkemikkel]

En dag kommer han/hun til deg med frokost på sengen og forteller at de har ryddet og vasket huset.

 

En dag kan du sitte på skoleoppvisning.

 

En dag kan du ha en som masserer føttene dine og syns at nettopp du er den mest fantastiske personen i verden.

 

Du kommer til å bli verdens beste til å gjøre en hel del, og dette er det ingen andre som legger merke til utenom barnet ditt.

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Jeg føler med deg, og skjønner deg veldig godt! Jeg synes heller ikke den første tida med baby i huset har vært den beste med det å bli mor. Liker det best når ungene runder to år, jeg - og begynner å bli mer og mer selvhjulpne og selvstendige. Da ser du virkelig personligheten komme fram, du kan prate mer og mer med barnet som selvsagt forstår mer og mer da også.

 

Ikke se på deg selv som hverken dårlig mor eller utakknemlig. For det er du ikke! Jeg er sikker på at du elsker barnet ditt over alt på jord, men akkurat nå er du inne i en slitsom periode.

 

Jeg var så oppgitt & overveldet over akkurat det du beskriver du er inne i nå med mitt første barn, at jeg seriøst vurderte å ikke få flere...

Heldigvis forandret jeg mening ettersom årene gikk, så nå er jeg to-barns-mor.

Det gikk mye bedre for meg med spedbarnsperioden med nr. 2, for da var jeg i det minste forberedt på hva jeg gikk til.

 

Det jeg ikke ville vært foruten ved å være mamma, er å se disse to fantastiske personene vokse til og gradvis utvikle seg til å bli selvstendige, tenkende vesner. Se at de får til ting jeg har lært dem, og se at de er glade i meg og pappa'en dems + hverandre. Søskenkjærlighet er en rørende ting å overvære!

 

Så opp med hodet, og se fremover - ting går seg til etterhvert!! Selv om det kan være vanskelig å se når man sitter "midt oppi det"...

Og du er ikke slem eller dårlig mor eller utakknemlig fordet om du kanskje ikke har den helt stormende mors-følelsen ennå. Det kommer!

 

Lykke til, og nyt den flotte vårdage om du kan!! ;-)

 

 

[Anonym bruker]

Er du alenemor, eller er ikke mannen din veldig hjelpsom på denne fronten?

Har du noen i nærheten som kanskje kan hjelpe deg og ha babyen 1 natt slik at du får sovet ordentlig og godt.

Jeg har heldigvis hatt masse energi og synes ikke det har vært noe tungt i det hele tatt. Men jeg kan tenke meg at det må være veldig frustrerende for deg å føle det slik.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Vel. Jenta mi er 5 og det er først nå jeg setter pris på alle tingene ved å være mamma.. Det er mye jeg har satt pris på underveis også men det er ikke livet mitt å ha barn.

 

Babyer er søte å se på men slitsomme. JEg er gravid igjen nå. Har vurdert abort men det orker jeg ikke. Mannen er for glad og innstilt på det til at det er et valg.

 

Så. Ikke mye til oppmuntring men du er ikke alene hvertfall.

[Gjest Sauen og ungene]

Skjønner deg godt, jeg.

Med førstemann ble alt annerledes enn jeg hadde trodd det skulle bli. Alle fortalte meg at "babyer gjør jo ikke annet enn å sove og se søte ut", men der tok de feil! Fikk ei jente med kolikk utav en annen verden, masse ammeproblemer så måtte fullpumpe, og jeg var så sliten at jeg ikke visste opp og ned på mitt eget hode... Jeg var helt desperat etter litt søvn, litt tid for meg selv, en time uten ansvar, der jeg kunne slappe av uten å hele tiden ha øyne i nakken...

Men det ble bedre og bedre etterhvert!

Nå er hun 2,5 år, og jeg syns ting er MYE enklere nå. Hun snakker ganske bra, og kan forklare meg hva som er galt. Hun klarer å gjøre endel ting selv, og hjelper meg med minste, som er 10 mnd. Hun var forøvrig en sånn "snill unge", og det var noe HELT annet!

Syns det blir lettere og lettere, jeg.

Lykke til, det blir bedre etterhvert!

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange fine svar!

 

HI

[Gjest]

Det blir bedre så snart de kan krabbe og klarer litt mer. Nyfødte er jo ikke spesielt morsomme, det er jeg enig i. Og sikkert folk flest

[Anonym bruker]

De jeg har snakket med som har tenåringer, sukker litt oppgitt og lengter nesten tilbake til de var små ... Det er nok slik at bekymringene vokser når barna blir større.

[Anonym bruker]

Enten det, eller så ser alt rosenrødt ut bare man får det på passe avstand.

[Anonym bruker]

Men som foreldre har vi jo mer kontroll på dem før de blir tenåringer. Selvsagt er det en del av hele oppdragelsen at de skal bli selvstendige og greie seg selv, men det kan også gi resultater som foreldrene ikke nødvendigvis blir så begeistret for. Men mye dreier seg nok om unødige bekymringer og katastrofetenkning.

[Gjest]

Joda, heller en treåring enn en tenåring, men for min del tar jeg når som helst en tre - fire treåringer framfor en bitteliten baby som skriker, spiser og fyller bleier døgnet rundt.

 

Tenåringsstadiet er nok utfordrende fordi det er vanskelig for oss foreldre å innse at "barna" må få lov til å gjøre egne feil og lære av det.

 

Det er nok veldig hardt å se ens eget avkom gjøre feil som kunne vært unngått hadde de bare hørt på oss gamlisene, he he.

[Anonym bruker]

For ikke å snakke om ungdom som blir rammet av alvorlig sykdom. Skulle ønske jeg var syk selv i stedet. Blir så bekymret for framtida deres.

[Gjest]

Jeg tror det er ille å oppleve at egne barn er alvorlig syke, uansett alder jeg Det er mitt verste mareritt at et av barne våre skal bli skikkelig sykt.

[Anonym bruker]

Har vi det? Ten-åringer går stort sett og legger seg når man ber dem om det feks. Lage seg mat og spise og gå på do, klarer de også selv. Kontrollen er bedre på ten-åringer enn på babyer sånn sett.

[Anonym bruker]

Jo, selvsagt. Men f.eks. alvorlige psykiske problemer melder seg svært sjelden før de kommer langt opp i tenårene, om ikke seinere.

[Anonym bruker]

Jeg syntes også at det var veldig slitsomt helt i starten! Babyen min er fortsatt liten, bare 2 mnd - men nå begynner jeg å bli vant med lite søvn og er ikke så sliten lenger. Det er også herlig å se at han responderer når jeg snakker til han - smiler, "snakker" og lager søte grimaser.. Man blir også mer kjent med barnet etterhvert og man finner ut hvorfor det gråter, og får derfor til å roe det fortere ved å dekke behovene.

 

Det beste ved å være mamma må være når vi ligger tett inntil hverandre om morningen og bare koser og "prater" ;-) Det er også artig å se babyen herme etter mine ansiktsuttrykk og lyder.

 

Håper du får det bedre snart :-) Husk, de er bare små en liten del av livet!

[2 små og en undulat]

Jeg har hatt noen slike tunge stunder selv. Å ha små barn er hus er som oftest bare kos, men når det blir lite søvn blir man frustrert! Jeg trøster meg da med at "om et år er mye gjort". Da er den verste nattevåken over og barnet er inni faste rutiner. Men..skal jeg gi deg noen gode råd må det være å innimellom "overlate" barnet til andre. Har du foreldre, svigers el som kan passe barnet? Og mannen din bør så absolutt stille opp så mye som mulig! Du har vært gjennom svangerskap, nå er det hans tid til å kunne bidra litt;)

[Anonym bruker]

Det er ikke det å lage mat og gå på do jeg snakker om, men mer komplekse ting som hvor man tilbringer fritida, hvem man er sammen med, hvordan de har det på skolen osv. Der har ikke foreldrene kontrollen, knapt nok oversikten etter hvert.

[Anonym bruker]

Kos deg mens barna ennå er små! Seinere blir det bare verre ...

[Nullstress;)]

hehe, kan kjenne meg igjen. til tider er det slitsomt!!! men bare vent, det er så mye spennende som skjer! veit ikke hvor gammelt barnet ditt er, jeg har en på 6.5 år og ei på snart 8 mnd. som ei over sier, bare vent til de snakker og sier: glad i deg mamman min.

til de har laget gave til deg i bhg eller på skolen.

til morsdagsfeiring

til filmkvelder (litt senere vel og merke) hovr dere ligger å koser dere og ler av filmen sammen.

til de kommer med sine små gullkorn.

til han/hun kommer inn til dere på morgenen, etter en hel natts søvn, og vil kose litt før dere står opp. blir mange slike stunder

 

noen tider er verre enn andre, slik kommer det alltid til å være. de er barna våre til vi er borte, og vi bryr oss (nesten) alltid litt for mye, og bekymrer oss uten grunn. selv når de blir voksne.

 

 

men er ikke farlig å be om litt hjelp