Elsker han meg eller ikke? Forvirret :( Ble visst laaangt!

[trollmorssmåtroll]

Jeg har i 7 år vært gift med en herlig mann. Vi har barn sammen og fra tidligere forhold... Jeg har trodd vi har hatt et særdeles lykkelig og godt ekteskap, noe han også sa omtrent daglig før jul. Vi har kunnet prate om alt mellom himmel og jord, kysset og kost.

 

Mannen min både studerer og jobber, og i høst begynte det en ny jente i gruppa hans... Både jobb og studier innebærer tett samarbeid og enkelte sene kvelder og helger.

Denne jenta er mye yngre enn oss, vakker og sprudlene...altså ikke den typen jente jeg i utgangspunktet liker at henger rundt mannen min hehe!

Jeg er litt sjalu, men er klar over det selv og prøver heller å si det høyt for å så le litt av meg selv.

 

Før jenta kom inn i gruppa var jeg innimellom nedom skolen til mannen min, vi tok en lunsj sammen osv... Jeg ble kjent med de han var på gruppe med...Det var han som var ivrig på å la meg hilse på kollegaer og studiekamerater.

I høst ville han plutselig ikke ha meg ned på skolen lenger...Om vi skulle ha lunsj sammen dro vi et annet sted. Han sa ikke direkte at han ikke ville ha meg ned, men det ble alltid et annet sted...noe jeg ikke tenkte over før senere.

 

Litt utpå høsten begynte mannen min å trene veldig ofte...hver dag så og si. Og når han var på trening var det ikke dekning på telefonen slik at de timene nyttet det ikke å få tak i han om det var noe. Dette tenkte jeg heller ikke så mye over før det dukket opp flere ting.

 

En kveld før jul skulle mannen ut med noen kompiser fra skolen, og jeg spurte forsiktig om hun skulle være med og det skulle hun ikke.

Før mannen min dro ut satt vi sammen å kikket på noen bilder på facebooken hans, og da han skulle dra spurte jeg om jeg bare kunne kikke litt mer...og det var i orden.

 

Noen minutter etter han hadde dratt dukket det opp et samtalevindu fra denne jenta hvor hun skrev :

"Du angrer ikke? :p"

Jeg fikk helt sjokk og ringte mannen min. Han sa han ikke hadde noen ide om hva hun mente med det, men når jeg tenker etter virket han litt stille og rar...

Jeg sa at jeg kom til å svare henne for å se hva responsen ble, og da sa han at han skulle ringe henne...og la på.

 

Jeg skyndet meg å skrive et spørsmålstegn som svar til henne, og hun svarte med : " Om jeg skulle hente deg"

 

Da ringte jeg mannen min igjen og han fortalte at han ikke hadde våget å fortelle det, men jenta skulle være med dem ut den kvelden. Hun hadde tilbudt seg å hente han, men han takket nei.

Det som plager meg her er at han KAN ha rukket å ringe henne for å advare henne slik at hun svarte det hun svarte...

 

Mannen min kom hjem tidlig, kysset meg og lo litt over at jeg trodde det var noe galt...for han hadde absolutt ingen følelser for henne sa han.

 

Den vonde magefølelsen hadde plantet seg godt hos meg, og etter noen dager gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før... jeg gikk inn på mailen hans.

Der fant jeg masse flørtemailer mellom mannen min og jenta...ikke seriøs flørting, men laaaange samtaler slik man har når man blir kjent i starten av et forhold, blunkefjes, de hadde laget kjelenavn på hverandre osv..

Jeg tok dettte opp med mannen min på en rolig måte og var innstilt på å prøve å forstå uten å ta helt av.

Mannen min innrømmet at han hadde hatt et slags forhold til henne...men at det ikke hadde skjedd noe fysisk annet enn at de ved en anledning hadde holdt rundt hverandre.

Han sa han var helt i sjokk over seg selv, og over at han hadde havnet i en slik situasjon. Han sa han ikke visste hva han ville...om han elsket meg, om han var forelsket i henne...

I sinne tok jeg telefonen og prøvde å ringe jenta (stoor tabbe, men jeg tenkte ikke akkurat rasjonelt i det øyeblikket) Hun tok selvfølgelig ikke telefonen.

 

Mannen min ble rasende og ville dra ned til henne selv om dette var midt på natta. Jeg ba han om å la være for det ville rive hjertet mitt helt i filler!

Han dro ut for å prate med henne i telefonen i stedet...og det var jammen vondt nok det at det var henne han ville prate med oppi alt som stod på.

 

Han sa han måtte ha noen dager til å tenke hva han ville, men dette skjedde 4 dager før julaften så jeg klarte ikke å godta at han skulle bruke flere dager på å finne ut hva han ville. Jeg orket vel egentlig ikke tanken på at han skulle være i tvil et sekund heller

Dessuten skulle vi to dager etter dra avgårde til familien hans på andre siden av landet..

 

Jeg sa jeg ga han en dag på å finne ut hva han ønsket, for jeg klarte ikke å bli holdt på vent slik.

 

Han ønsket å tilbringe dagen med henne for å finne ut hva han følte...gruuusomt! Hun ville ikke møte han den dagen heldigvis.

 

Da han kom hjem holdt han tett rundt meg og sa han elsket meg uten tvil...han hadde bare fått helt sjokk da han innså hva han holdt på med..

Vi snakket masse sammen de to dagene før vi skulle reise, og var som nyforelsket igjen.

På reisen skulle han kjøre noen timer alene mens jeg og ungene tok fly. Jeg hadde helt vondt i magen, og ba han love meg å ikke kontakte henne...noe han selvfølgelig ikke skulle gjøre.

 

I jula var vi stort sett bare lykkelig forelsket, lite diskusjoner og masse kos.

Eneste diskusjonen vi hadde var da jeg ba han fjerne henne fra facebook fordi det gjorde meg utrolig usikker når han satt med pcen om kveldene.. Jeg spurte virkelig fint om han kunne gjøre det, men han eksploderte av sinne og mente alle ville oppdage at han hadde fjernet henne osv.

Han slettet hele facebooken sin, og da sa jeg at om det var så mye om å gjøre å ha henne der fikk han heller ha det.

Han roet seg, aktiverte facebook igjen...men la ikke henne til igjen.

 

Hun er uansett på msn og diverse andre steder også, men det fikk bare være.

 

Etter nyttår gikk vi på familierådgivning hvor de bla anbefalte han å ha alt av mail og telefon åpent for meg for å vinne tilliten tilbake.

 

Jeg sendet mannen min til en kompis en helg slik at han fikk slappe litt av, noe han gjerne ville.

Mens han var borte kom jeg på at han hadde en mail til han brukte veldig aktivt, og ringte han for å spørre om det var ok at jeg bare tok en rask titt for å roe ned nervene...

Han brukte litt tid på å svare, men sa etterhvert ok.

Inne på mailen var det ikke noe rart ved første øyekast...men da jeg gikk inn på slettede elementer fant jeg masse mail som han og denne jenta hadde sendt til hverandre ETTER jeg hadde oppdaget dem, og etter han hadde lovet meg å ikke ha mere kontakt med henne privat.

Mailene var ikke veldig flørtete bortsett fra et snakkes som ble avsluttet med blunkefjes...men det var mer at de spurte hverandre hvordan det gikk etter den store avsløringen. Og det værste av alt var at i en av mailene skrev mannen min takk for en hyggelig prat igår...og det var den dagen han hadde kjørt noen timer i bil alene, og hvor han hadde lovet meg å ikke kontakte henne.

 

Jeg ble veldig lei meg, og mannen min beklaget og sa han hadde følt for å avslutte forholdet med henne riktig...slik at hun ikke skulle gå rundt å prate ( hmmm...skjønner ikke helt hvorfor hun skulle gjøre det om det hele var så uskyldig som han hadde fortalt)

 

Tiden frem til midten av mars var jeg mye usikker på følelsene hans for meg, og for henne...Jeg hadde behov for mye kjærlighet og prate masse om det som hadde skjedd. Han ville absolutt ikke prate om det, og ga beskjed om at om jeg var så usikker klarte han ikke leve med meg mer... Jeg klarte å dempe meg veldig, men tydligvis ikke nok for for en måned siden hadde vi en diskusjon som ledet frem til at han sa han ikke hadde følelser for meg lenger.

Han ville skilles!

Han dro ut av huset i raseri, men kom tilbake etter noen timer rolig men like bestemt på skilsmisse.

 

Jeg var helt fra meg, men klarte å holde meg såpass rolig at jeg fikk til å snakke ordentlig med han.

Jeg spurte om vi ikke kunne vente litt å se om følelsene kom på plass igjen...men det tvilte han på at gikk.

Han sa seg uansett villig til å prøve.

Etter et par dager begynte han å holde rundt meg om nettene, komme bort å kysse meg og flørte litt.

Vi koste oss sammen til tross for den forferdelige situasjonen, og gikk til familierådgiving.. Han sa han var ganske sikker på at følelsene for meg var der, men at det hadde vært så masse konflikter at han ikke kjente dem akkurat nå.

Etter et par uker startet han å si at han elsket meg igjen...men at han var usikker på om han elsket meg nok..

Jenta dro på ferie rett før påske og er borte enda. Jeg senket skuldrene enda mer, og vi har hatt det veldig bra sammen til tross for alt.

 

For et par dager siden sa jeg til han at jeg fant det ganske uutholdelig å gå rundt å vente på at han skulle bestemme seg... jeg kunne ikke planlegge noe osv...

Han sa han ikke hadde noe klart svar, men at ting gikk vår vei.

Dagen etter spurte jeg enda mer...på en forsiktig måte. Og da sa han at om du så absolutt trenger et svar NÅ er jeg vel så og si sikker på hva jeg ønsker...så JA jeg elsker deg og vil fortsette å være gift med deg!

 

Nå sitter jeg her da...Fått det svaret jeg ønsket meg...men føler meg dønn usikker og redd. Jeg vet at om jeg sier jeg er redd bryter helvetet løs igjen, så jeg får bare ta det.

Jenta kommer tilbake fra ferie om noen dager. Mannen min sier at det ikke er noe som helst mellom dem lenger, men jeg er livredd for at alt faller tilbake når hun er på plass igjen

Jeg elsker mannen min, og vil beholde han og familien min....men hvordan i all verden skal jeg klare å stole på han og kjærligheten igjen?

 

Hadde dere stolt på at mannen virkelig elsket dere etter noe slik?

Tror dere han er ferdig med denne jenta?

 

 

[Anonym bruker]

Hei HI.

 

Synes for det første veldig synd på deg, det må være uvirkelig og veldig ekkel situasjon. Så klem til deg.

 

Jeg vet ikke helt om du kan stole på han. Husk at han har egentlig ALDRI vært ærlig med deg, det er du som har funnet ut ting hele veien og konfontrert han med det, først da har han innrømmet det. Men han har alikevel hele veien løyet for deg med å si han ikke skulle snakke med henne, men det gjorde han alikevel.

 

Så hvis du er rasjonell, så har han ikke gjordt annet enn å løyet til deg om denne jenta. Så nei, jeg hadde langt i fra følt meg trygg. Jeg hadde krevd at han kuttet all kontakt med denne dritt jenta, og kuttet ut de skole klassene han har med henne. Hvorfor ? Fordi han klarer jo ikke å kontrollere seg, han gjør jo hele tiden ting han ikke burde gjøre når han har kone og barn.

 

Vet det er sikkert ikke dette svaret du ønsket deg, men jeg er bare ærlig med deg. Og jeg tror selv du også vet det jeg skriver er det riktige. Men det er selvsagt vanskelig å tro dette om mannen din.

 

På en annen side så burde du prøve å gjøre deg mer spennende for han, det er fort gjordt i en hverdag hvor alt blir en vane og det samme. Hun andre jenta er tydeligvis noe som han finner av interesse, at hun er spennende, annerledes etc. Så du bør kanskje friske opp følelsene hans litt, gjør noe annerledes, mer spennende. Som vil gjøre at han husker hvorfor han ble sammen med deg og hvorfor han skal fortsette å være kun med deg og ingen andre.

 

Dette er jo værre en fysisk utroskap spør du meg, at noen får følelser for noen andre er jo det værste sviket som eksisterer spør du meg. Noen som knuller uten å ha følelser for hverandre er jo bare en fysisk ting som kun betyr sex. Men følelser for noen er mye større svik.

 

Du elsker tydeligvis mannen din og vil være sammen med han. Men da må han jaggu meg ofre endel selv også. Han bør kutte absolutt all kontakt med dette ludderet. Og hva feiler det henne også ? Hun vet han har barn og kone. Hun må jo være helt tett i pappen.

 

Så be han kutte kontakt, og vær mer spennende med mannen din. Sånn at han ikke trenger spenning fra noen andre.

[Anonym bruker]

Huff. Jeg synes skikkeli synd på deg! Klem til deg.

Jeg mener nok uansett at du har hatt det mye bedre uten han! Jeg hadde aldri villet vært sammen med en mann som "tviler" på følelsene sine for meg. Skjønner at dette er kjempetøft for deg. Men jeg tror nok at du til slutt får det best med å være alene/ treffe en annen mann, som får deg til å føle deg mere elsket en noen gang.. Og sist men ikke minst TRYGG!

Stoooor klem fra meg.

[mozongen]

....lùrer du på om du kan stole på han?! ...jeg beklager,og ikke meningen å være atal mot deg,men neei,tviler på det,skjønne deg?! ...får utrolig vondt av deg vennen,utrolig kjipt for deg sikkert...men man blir ofte litt "blind" oppi det hele,når man elsker en mann og har delt mye sammen med en partner,så lenge som du har gjort,og så oppleve dette..men kjære deg,det høres helt tullete ut,om du skal lure på om du kan stole på han..n.e.i,det kan du ikke,dèt har han bevist...gud å dårlig han behandler deg..hva tror han at han er egentlig,som kan be deg vente,og å vimse frem og tilbake og velge og vrake osv...jeeez,han er latterlig...unn deg selv en stor tjeneste,og kast fyren din på dør,gi det litt tid,og finn deg en med riktige verdier,som respekterer deg fult og helt,og som ikke tror han er noe...

[Anonym bruker]

Høres ut som xn min.. han kom plutselig med den at han ikke visste hva han følte for meg lenger. Jeg som trodde vi hadde det "greit".

Han dro til en annen by for å besøke en kompis, og få tenke på det.. i en uke!! At jeg godtok det skjønner jeg enda ikke... Enden på historien var at jeg fant ut at når han noen mnd før bruddet hadde vært i samme byen da, og hadde overnattet med ei jente.. (På sofan bare, som han sa, men den må han lenger ut på landet med)

 

Jeg godtok for mye, og ga han til og med muligheten til å bruke tid på å bli forelsket igjen, mens jeg skulle gå der og være usikker... Hadde aldri skjedd den dag i dag! Så jeg vet dette er vanskelig, men den mannen der elsker deg ikke... han venter på å få den andre jenten, som sikkert er usikker på hva HUN føler for HAN.... Du er bare en trøst i mellomtiden...

Han har løyet for deg hele tiden, selv om han innrømmer ting ETTER du har funnet ut av ting han har holdt skjult....

 

Håper dette ordner seg, og at du innser at han bare vil fortsette med dette til han tilslutt sårer deg enda mer...-

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt, at du vil redde ekteskap og familien. Trodde heller ikke selv at jeg skulle godta at mannen min ikke hadde følelser for meg, og trodde jeg bare skulle reagere som en over skriver, kast han ut etc. Men det har jeg jammen ikke gjort... Det er ikke så lett å bare bryte opp, det er verdt å kjempe for ekteskapet, kjempe for barna. I mye større grad enn noen andre kan forstå, som ikke har vært i samme situasjon. Det er de sterke som blir.. den enkle veien er bare å avslutte der og da.

 

Om du kan stole på han, det er ikke lett å si, men det er et valg du må ta. Jeg håper dere finner ut av det!