Jeg har fått meg en aha-opplevelse...

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri trodd at barneoppdragelse skulle være så vanskelig! Men her sitter jeg med min ett år gamle og særdeles viljesterke datter, og aner ikke mine arme råd. Hun er rå på å klore, bite og sparke, og INGENTING jeg gjør hjelper! Jeg snakker strengt til henne med streng stemme og strengt blikk. Hun bare ler og fortsetter. Jeg skyver hendene/føttene hennes bestemt unna og snakker strengt til henne. Hun bare ler og blir enda mer ivrig på å fortsette. Hun blir satt i lekegrinda som time-out - da roper, skriker og gråter hun til hun nesten kaster opp. Når jeg så etterhvert tar henne ut igjen (etter ca 5 minutter), tar det ikke lange tiden før hun er i gang igjen. Jeg blir så fortvilet! Hvordan i all verden skal jeg få henne til å slutte? Avledning fungerer heller ikke forresten - det er forsøkt gang på gang.

 

Jeg er imot fysisk avstraffelse og "ta igjen med samme mynt", som ser ut til å være min foreldregenerasjons råd og løsning på problemet... Noen som har gode råd?

[Anonym bruker]

Du får sette henne tilbake i lekegrinden da, og forklare henne at hun kan ikke sitte å kose når hun klorer/biter, for da får du vondt.

Om du hver eneste gang setter henne tilbake dit, vil hun tilslutt forstå at det har en sammenheng.

[Anonym bruker]

Ta på henne votter for kloringen, ha den skrelte sitronen klar så hun kan bite i den eller smør hendene dine med sitronsaft eller go'negl, sparkingen ... hun er et år, så ta på henne en sovepose ...

 

En et år gammel jente oppdager verden, time-out er for tidlig. Gi henne noe hun trygt kan tygge på, er det så farligt at hun klorer? At hun sparker, men herregud, det er jo litt gøy å bruke kroppen sin, hun gjør det ikke for å være slem. Men, med den oppmerksomheten hun får av deg, er dere på vei inn i en ond sirkel.

[Anonym bruker]

Jeg har samme dilemma med min sønn. Setter ham opp i senga (da vi ikke har lekegrind, og han klatrer ut av stolen) og han hyler slik som din datter. Han er nå 16 mnd og skjønner det nå, og slutter når han får komme opp igjen.

Hang in there! Det blir bedre!

[Gjest]

Hi hi, det er alderen kjære deg. Jenta di er nok bare ikke gammel nok til å ha noe særlig forståelse for at andre får au-au enda. Men fortsett å vise at du får vondt når hun biter/klorer og at det ikke er akseptabelt så forstår hun det nok en dag.

 

Hold ut, barna blir eldre og mer fornuftige etter hvert

[Gjest]

Jeg er forresten av den formening at time-out passer best for barn som er store nok til å forstå hvorfor de får time-out og vil anbefale deg å lese litt om "metoden" du bruker slik at du føler deg trygg på at du bruker den riktig

[sånn ca]

uff den alderen der er så vansklig, hun er så liten ennå men samtidig begynner hun å bli et lite småbarn:)

 

Jenta mi hadde en periode hun var ivrig på å slå og bite meg når hun var på samme alder som din, og tru meg jeg syns det var en vansklig "kode" å knekke^^

 

Når jenta mi begynte å slå eller bite fjernet jeg enten henne eller meg. Jeg ga henne ikke noe annen oppmerksomhet enn at jeg sa at hvis du gjør sånn og slikt så vil ikke mamma være sammen med deg når du er slem.

F.eks. Når hun satt på fanget og slo/beit så ble hun satt på gulvet med engang.

Når hun slo/beit når vi lekte eller gjorde noe annet, snudde jeg meg vekk fra henne og gjorde andre ting.

Jeg "straffer" henne rett og slett med å ikke gi henne min oppmerksomhet (heller ikke den negative oppmerksomheten man gjerne gir når barn går deg på nervene). Men så fort hun prøver gjør ting riktig og er snill så får hun masse positiv oppmerksomhet.

Dette har i hvertfall hjulpet for oss:)

 

 

 

[Anonym bruker]

Dette går da over. Jeg tar bare hånda og sier nei, auau. Og så viser jeg kose, kose. Suss og suss og klem og klem. Det var ved slag. Spark har jeg aldri opplevd fra så små.

 

Bitt er litt verre med, men da er det auauaaaaaaa og nei. Og kose forsiktig med mamma. Men som regel er det tenner på gang når det bites, så da er det lurt å ikke la seg bite rett og slett.

 

Den type barneoppdragelse du skisserer virker feil på meg. Det viktigste barnet opplever de første tre årene er kjærlighet, å sette henne i grinda mens hun hyler i 5 minutter bidrar ikke.

 

En treåring får strengt beskjed om at ingen slår mamma. INGEN. Og så blir det hele så trist at mamma må kose og trøste litt, og si jeg elsker deg uansett. Og så skal jeg ha en god klem og en ordentlig unnskyldning.

 

En femåring mister umiddelbart dagens belønningsstjerne, og må sitte på en stol i mammas nærhet, til alvoret har sunket inn. Og så er det unnskyldning og klem. Det med femåringen er hypotetisk, for det ser ut til at læringen sitter.

 

 

[Anonym bruker]

Hvordan i alle dager mener du en ett-åring skal forstå time-out!?

Nei, du får holde på med å hindre henne i å gjøre seg selv og andre vondt til hun er stor nok til å forstå at nei betyr nei!

[Anonym bruker]

Jo, men hvor mye forstår hun av det å bli satt i lekegrinda som "straff"/timeout, når hun bare er ett år gammel? Det er jeg veldig usikker på. Jeg forklarer henne at jeg får vondt når hun biter, klorer og sparker. Det har hendt hun har sparket så hardt, eller klort så kraftig at tårene bare spruter hos meg fordi det gjør så vondt. Men hun forstår det allikevel ikke. Jeg tror ikke hun bevisst er "slem", jeg tror bare ikke hun klarer å forstå konsekvenser ennå, og ikke vet hvor sterk hun er (kraften i kloringen, bitingen og sparkingen). Men jeg kan selvsagt ta feil...

[Anonym bruker]

Takk for svar, jeg håper du har rett! :-)

[Anonym bruker]

Hun er ett år. Tar jeg på henne votter, drar hun dem bare av igjen ;-) Det med sitron er sikkert ikke så dumt, iallfall verdt et forsøk! Sovepose mot sparkingen? Hvordan skal hun da klare å bevege seg rundt? Misforstår jeg deg nå?

 

Hun har MASSE å tygge på, tro meg. Ja, det kan være farlig at hun klorer. Vi voksne klarer oss stort sett, så lenge vi klarer å vri ansiktet unna når hun prøver å klore der. Men hva med andre barn, og dyr? Hun kan jo faktisk skade noen med kloringen sin. Jeg klipper neglene hennes hele tiden, men de er jo allikevel skarpe. Hun traff meg på øyet en gang når hun klorte, og jeg så uklart på det øyet i mange dager etterpå. Så ja, kloring er, om ikke direkte farlig, så iallfall ikke helt ufarlig heller.

 

Ja, selvsagt er det gøy å bruke kroppen sin. Men når hun bevisst setter seg bak meg, for å sparke meg i lårene og i korsryggen, så er det ikke gøy. Ikke for meg iallfall. Og jeg kan ikke ignorere det - igjen, hva hvis hun gjør dette mot andre?

 

Det med en ond sirkel, er jo det jeg er redd for. Men jeg tror heller ikke på å ignorere uønsket oppførsel. Hun må jo på et eller annet vis lære at sparking, kloring og biting av andre ikke er akseptabelt. Eller mener du at dette vil gå over av seg selv hvis jeg bare overser det?

 

HI

[Anonym bruker]

Hehe, jeg måtte smile litt nå :-) Av en eller annen grunn ble jeg i godt humør av svaret ditt, kanskje fordi det startet med en liten latter ;-)

 

Hehe, forhåpentligvis har du rett ;-)

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg gjør jo alt det du sier her også, men det hjelper jo ikke. Bitingen handler ikke om tenner. Når hun klør pga tenner, biter hun ikke oss, da biter hun på leker etc. Hun biter oss for å oppnå reaksjon. Som hun selvsagt får, for det gjør jo vondt. Det samme med kloring og sparking.

 

Datteren vår for masse masse masse kjærlighet. Jeg tror IKKE hun føler seg uelsket fordi jeg setter henne i lekegrinda i 5 minutter. Og når jeg tar henne opp, får hun masse kos, og jeg sier at jeg er glad i henne, og at jeg bare vil hun skal forstå at hun ikke skal klore (eller bite eller sparke, alt ettersom hva hun gjorde). Det skjer dessuten UTROLIG sjelden at jeg gjør det. Jeg tror jeg har gjort det toppen 3 ganger - siste gang i dag, før jeg skrev innlegget fordi jeg ble så fortvilet. Jeg ØNSKER jo ikke å sette henne der. Jeg ønsker jo å finne en løsning på hvordan jeg kan få henne til å innse alvoret, på en ok måte. Jeg har brukt det som siste utvei, når jeg har snakket til henne mange ganger, og hun bare fortsetter og fortsetter og tydeligvis syns det hele bare er morsomt.

 

Når hun er tre år, eller fem år, håper og tror jeg at det "automatisk" er enklere, fordi hun da FORSTÅR hva jeg sier, og FORSTÅR at det gjør vondt. Det er jo DET som er utfordringen nå - hun forstår det jo ikke.

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, det gjør jeg også. Det er jo der jeg begynner. Med å sette henne ned på gulvet, ned fra fanget. Eller jeg går vekk. Slik som du sier. Men det har ingen virkning det heller... Og som du sier, når hun er snill får hun jo masse ros og positiv oppmerksomhet.

 

Vi får bare fortsette som i dag, minus timeouten som tydeligvis er skikkelig fy-fy, og håpe det bedrer seg på sikt...

 

HI

[Anonym bruker]

Ren fortvilelse, rett og slett... Men der har du kanskje aldri vært, at du har prøvd alle de "riktige" tingene, og ingenting hjelper, og du prøver noe annet i håp om at det skal hjelpe? Og hvorfor kaller alle det for "time-out"? Ikke at det spiller noen rolle, bare lurer.

 

Ja, jeg forsøker jo selvsagt å hindre henne, men jeg kan jo ikke vokte over henne hvert eneste sekund hele døgnet. Det jeg er mest redd for, er at hun skal komme til å skade et annet barn for eksempel, hvis hun klorer i øyet (som hun har gjort på meg en gang).

 

HI