Hva synes dere om dette forholdet?

[Anonym bruker]

Sliter i samlivet med mannen, og har mye problemer. Problemene består i at han er for seg selv hele kvelden, hver kveld både helg og i uka. Han hører musikk på soverommet, er på pcen eller ser tv alene. Jeg driver med mitt, men føler meg jo mye alene også. Har snakket om det mange ganger.

 

I tillegg gjør jeg nesten alt husarbeidet, og har eneansvaret for legging av ungen. Husvask, klesvask og matlaging er kun mitt ansvar, og jeg handler det meste av maten. Han handler litt og tar oppvasken, thats it. Som om det ikke er nok har vi heller ikke noe sex lenger, ikke på flere år. Har også tatt opp det mange ganger, men kommer ingen vei med det.

I tillegg kranger vi mye og han er veldig opp ned i humøret. Han blir veldig lett sur og irritert for bagateller som smuler på bordet etc. etc. Fordi jeg er så lei og frustrert blir jeg også fort sint tilbake. Men oftest er det han som starter kranglene. Det blir mye dårlig stemning etterpå.

 

Jeg har mange ganger foreslått parterapi og å få hjelp på familiekontoret, men han nekter det også. Han vil ikke utlevere seg til andre. Kan legge til at han sliter psykisk og bruker antidepressiva. Men han vil ikke gå i egen behandling eller terapi heller, bare ta tabletter. Nå føler jeg at jeg har kommet til et punkt der jeg ikke orker mer, og jeg vil ut av dette. Et problem er også at jeg er uten jobb dessverre, og har tenkt at jeg må vente iallefall til jeg får meg en jobb, men jeg orker ikke dette lenger. Hva synes dere? Noen med erfaring fra lignende forhold? (Ble langt dette, takk for at du orket å lese!)

[Anonym bruker]

Har ikke erfaring fra lignende forhold, men mitt inntrykk er: Du bor i kollektiv med en sur mann som ikke tar sin del av fellespliktene. Dette minner ikke mye om et forhold.

[Anonym bruker]

Hvis du ikke jobber så er det jo bare rett og rimelig at du tar det meste av husarbeid. Syns jeg.

 

Ellers. dere høres ikke lykkelige ut.

[Gjest]

Dette høres ikke bra ut for noen av dere? Er det i det hele tatt noe som holder dere sammen foruten felles barn?

 

Enten kan det være på tide å ta en pause ellers vil jeg tro at parterapi er eneste løsning når noe har pågått og tæret på dere i mange år.

 

Håper dere finner ut av det!

[Anonym bruker]

Takk for svar! Nei, det er ikke så mye som holder oss sammen uten felles barn. Men parter går jo ikke når han nekter for det.

 

Jeg jobber ikke, men mannen min har hatt lange sykmeldingsperioder, og er nå delvis sykmeldt, jobber bare 30%. Det er derfor jeg mener han bør ta noe mer av husarbeidet også. Hadde han jobbet fullt hadde det vært annerledes.

 

HI

[Anonym bruker]

parterapi går ikke, mente jeg å skrive

 

 

 

 

HI

[Anonym bruker]

Kan føle at jeg er i et lignende forhold selv, om det ikke er helt likt så har det likheter.

Jeg er den parten som melder meg ut (særlig etter en episode/krangel) - dette fordi min mann har vært egoistisk og gjort og sagt mye slemt at det er en slags overlevelsesteknikk jeg bruker. Jeg melder meg helt ut i forhold til han, høflighetsprater med han så lenge ungene er her eller vi gjør noe, men that's it. Jeg føler vel selv at forholdet vårt er slutt og at vi aldri kommer til å finne tilbake til hverandre, men da jeg pga økonomiske og praktiske grunner ikke kan bare flytte fra han, så får det bare være sånn.

Mannen min håper at jeg blir bedre igjen og at vi kan få det fint igjen, fordi han har gått i terapi og skjerpet seg betraktelig, men dessverre er det mye som er ødelagt da "mishandlingen" varte i over ti år, av og på. Jeg føler meg mer en skadeskutt og har ikke noe energi til overs til han...alt går til ungene. Jeg føler ikke at jeg skylder han å ta meg sammen, derfor gidder jeg ikke. Før tenkte jeg alltid på han (og andre) først. Nå er det jeg som teller. Føler jeg meg dårlig og nedfor så gjør jeg det!

 

Jeg tror nok mannen din på en måte har meldt seg helt ut av forholdet. Synes det er dumt at han ikke vil prøve parterapi, men hvis han faktisk er godt ute av forholdet så er det ikke sikkert han ser poenget.

 

Jeg ville, hvis jeg var deg, tatt et skikkelig oppgjør med meg selv og evt. de "feilene" du kan ha gjort underveis. Jeg ville skrevet et brev til han og forklart hvordan du føler deg, og evt. unnskyldt for dumme krangler og mangel på respekt. Legg deg flat, samtidig som du legger fram dine krav om hvordan deres familie kan fungere (krav til husarbeid, fellestid osv). Gi han brevet, og se hans reaksjon. La han få mulighet til å si hva han føler, elsker han deg eller ikke. Hva vil han?

 

Til slutt, hvis du ikke kommer noen vei så har du to muligheter: å leve med dette forholdet slik det er....eller starte på ny frisk og gi deg selv ett verdig liv! Lykke til

[Anonym bruker]

Takk for langt svar 22.08. Tror jeg føler mest for å starte på ny frisk, for jeg orker ikke å leve med dette forholdet slik det er.

 

 

HI

[Anonym bruker]

 

Vanskelig å komme med noen råd, siden jeg ikke vet hva som foregår i hodene deres, og hva som har skjedd i fortiden.

 

Men jeg tror nok jeg ville gitt han et ultimatum. Enten parterapi, eller at du ikke ser noen framtid for forholdet deres.

 

Du bør kanskje vente med dette til du vet at du kan ta vare på deg selv, f.eks etter at du har fått deg en varig jobb.

 

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg! Ønsker deg bare alt godt!

[Anonym bruker]

Hva er grunnen til at du ikke kan jobbe nå? Er du i permisjon?

Du blir spist opp innvendig av å ha det slik, og det kan ikke kalles noe forhold.

Kom deg ut så fort du har fått deg en jobb, du fortjener å være lykkelig!!

Det gjør barna deres også!!

[Anonym bruker]

Takk for mange svar! Nei, jeg jobber ikke fordi jeg går på attføring, og det er en lang prosess. Er vanskelig for meg å finne en passende jobb pga. helseproblemer, men vil så gjerne forsøke å jobbe igjen.

 

Men det vil ta tid for meg å komme i jobb igjen, så jeg vet ikke om jeg orker å vente til da med å gå ut av forholdet. Tenker nesten omvendt at jeg kanskje må ut av dette før jeg kan greie å konsentrere meg om å finne meg en jobb?

 

 

HI