hormonene som renner over pga lille 1,5åringen min..

[Bamse&baby+spire*fødeklar*]

Huff, jammen ikke lett med blandingen av hormoner og småbarn...

Har slitt så fælt de siste ukene med at han slår hodet mot ting når han blir lei/sint/ikke får viljen sin.. Han slår seg også med knytteneven i hodet..

Fra han ble født har han vært vår lille solstråle, og det er han fortsatt. Lykkelig og herlig gutt. Det er bare i det siste han har begynt med disse dumme tingene når ting ikke går helt hans vei..

 

Jeg prøver å holde av fast/stoppe ham fra å slå hodet, forklare rolig at han ikke får lov fordi han kan få vondt i hodet sitt.. Hjelper sjeldent.. Blir bare en lang og fæl kamp mellom oss.. Det som hjelper best, er om han kan få lov til å hjelpe meg med noe.. Han elsker å få bære ting og sånn..

 

Men det er så mange kamper hver dag, og jeg får mye harde kynnere av det, og når kvelden kommer er jeg bare utslitt og griner.. Føler det ikke er noen ende på det.. Sukk.. Vet snart ikke hva mer jeg skal gjøre..

 

Dagens hjertesukk fra meg..

[Tjukkemagen *m/jente 1.mai*]

Ja disse 1 1/2 åringene er på full fart inn i trassalderen. Hvorfor tenkte jeg ikke på det da jeg valgte å få to tette!!!?? Det er tøffe dager med mye trass og mye hodestanging. Min er nå snart 21 mnd, og det begynner å bli litt bedre med det at han skjønner at om han slenger hodet i gulvet så blir det "AU,AU...." Men han er veldig opptatt av å bestemme over mamma, bestemme hva slags mat han skal ha, bestemme over kjøkkenskuffer, over bleieskift, over å kle av og på, bestemme at han skal leke ute hele dagen og aldri gå inn.... Jeg kunne fortsatt i det uendelige. De sier det samme i barnehagen: Vi har en bestemt gutt. Sukk.Men han skjønner nei. Han blir bare så usigelig sinna! Jeg føler virkelig med deg, og kan ikke annet nn å gi deg en trøsteklem. Man blir utslitt og lengter bare til de skal legges for kvelden og det blir ro i huset. Jeg lever for disse timene alene!

Håper det blir bedre med all "selvskadingen" for dere også etterhvert. Lykke til!

 

[♥Koseklumpen-3 barnsmor♥]

Vi har ei på 1,5 år og ei på 3,5 år og det er to meget bestemte unge "damer" vi har med å gjøre til tider. Så nå kommer den tredje tette og vi er selvsagt spent på vår egen tålmodighet. Hormonene spiller meg et puss hver dag, men alt i alt så har jeg lært meg å holde hodet kaldt når det står på som verst. Man må bare prøve å lære de rett fra galt og behersket sinnet og stemmen sin, for det blir sjelden bedre av at man kjefter. Jeg ser på begge jentene min hvor mange ulike faser de har vært gjennom i sine korte liv og det er nok bare en del av den naturlige utviklingen. De søte små babyene som går inn i en trassende oppførsel kan være en overgang vanskeligere å takle en noe annet. Nå som hun på 3,5 år vokser seg til ser jeg hvor gøy det er at hun mer og mer klarer seg selv og blir en selvstendig liten jente som snakker om mye rart og hele tiden skal hjelpe mammaen sin. Så bare trøst deg med at en periode kan oppleves som uutholdelig, men snart vil du oppleve en utrolig fin periode igjen og da vil alt det vonde være glemt. Jeg tror vi opplever det alle sammen som har barn. Klem!

[Bamse&baby+spire*fødeklar*]

Huff, ja.. Har jo prøvd å trøste meg med at det er en fase.. Men det er jammen ikke lett når ryggen nesten ikke vil holde meg oppe, og så skal jeg i tillegg tåle vekten av en illsint 1,5åring på 12 kg.. Hele kroppen rister og skjelver etterpå og jeg blir helt grålig på hendene av det..

 

Nå kom snuppa i magen litt sånn "ikke planlagt"(men selvfølgelig VELDIG ønsket).. Hadde nok tenkt meg litt lengre tid mellom ungene, både pga "trassaldrer" og den fysiske formen min(kroppen tåler egentlig ikke graviditeten), men sånn ble det jo bare ikke..

 

Godt det ikke er så lenge igjen av graviditeten, selv om jeg synes det er deilig at det er LITT tid igjen enda:)