Hva feiler det meg? =(

[Anonym bruker]

Jeg gledet meg som en gal til den ordinære ultralyden, og da dagen endelig kom og jeg fekk se lille gutten min ble jeg så utrolig glad at jeg nesten ikke klare å holde tårene tilbake. Har vert i lykkerus helt siden den dagen. Men nå pluttselig for noen dager siden er jeg pluttselig ikke så glad lenger. Jeg klarer så vidt å gå inn på dette forumet med all babysnakket. Liker ikke når folk spør hvordan det går med lillegutt, og jeg vil bare at alt skal bli som det var før Før tenkte jeg på babyen konstant og var så glad, nå prøver jeg å glemme, og blir lei når jeg kjenner han sparker som en påminnelse om at noe er der inne. Hva er det som feiler meg? Kanskje jeg bare ikke er moden til dette ansvaret ennå. Blir 19 år i mai, og er ikke den beste til å ta vare på meg selv en gang. Og nå skal jeg ta vare på en baby? hvordan skal dette gå?!?!? Håper dette bare er en liten "periode" jeg er inni og at alt kommer til å bedre seg. Jeg kommer ikke til å bli en dårlig mor.. men jeg vil ikke gå rundt og være lei meg hele svangerskapet. Noen råd??

[Anonym bruker]

Uff.. det er nok hormonelt..

Ta en prat med jordmor, eller helsesøster på helsestasjonen.

Du trenger noen å snakke med.

 

Dette skal gå så fint:)

 

God klem til deg!

[Anonym bruker]

Kanskje alvoret ved å skulle bli mor har sunket inn. Som mor slites du jo mellom gleden over barnet, ansvaret og slitet. Det går opp og ned, sånn er det bare. Ingenting i veien med deg!

[Anonym bruker]

Tror nok du er nok så normal, når man først ser den lille ungen sin, så blir det plutserlig mer virkerlig, man starter å tenke på masse rart; Vil dette gå bra? hva om det skjer noe nå? hva om barnet blir sykt under/etter fødsel? Er det for stort ansvar for meg?

Da prøver man å glemme, for ikke å bli mer stressa/lei seg..

 

Er en nok så normal reaksjon dette, la alt sammen synke inn, gi deg selv litt tid til å tenke over det, og bli kjent med den lille på nytt, legg merke til sparkene h*ns, prat til h*n og alt, ta gjerne en samtale med helsestasjonen/jordmora om alt sammen.

Etter en stund vil du nok finne tilbake gleden! :-) så sender deg en god klem og ber deg prøve å ta det rolig, og gi tid til både deg og ungen.

 

hilsen jordmor

[Anonym bruker]

Du er nok helt normal og jeg tror det er helt vanlig å tenke slik du gjør. Jeg blir stadig grepet av litt panikk og jeg er en godt voksen dame.

 

Jeg lurer på om jeg vil klare det, hvordan livet vil bli, tenker på alt jeg ikke kan og alt jeg ikke vet, om jeg vil bli en god mor osv. Men så tenker jeg på gleden over babyen og på at jeg faktisk gleder meg til å skulle bli mamma. Gleder meg til å se hvordan babyen ser ut, de små fingrene, det første smilet, trilleturer osv. Og da er ikke panikk-stundene så ille likevel for jeg vet innerst inne at det gode veier opp når alt kommer til alt og det vet sikkert du også selv om ting kan virke litt overveldende.

 

Så ta deg litt tid til å kjenn på de "vonde følelsene" og ta deg enda bedre tid til å kjenn på de gode følelsene. For du vet at det kommer til å gå bra og at du vil bli en god mor. Det er jeg sikker på :-D

[Anonym bruker]

Tusen takk alle sammen. Det hjelper å høre at det er flere som blir grepet av panikk, men at de finner gleden igjen. Er nåkk bare hormoner ja.

 

sender klemmer tilbake. HI