I mangel av noen å prate med...

[mortil3søtesmå]

....så skriver jeg et innlegg her.

Føler meg så tom for tiden... Har egentlig ingenting å klage over. Har verdens snilleste mann, 3 flotte barn, jobb, hus og bil. Syns bare alt er så travelt, alle forventer at jeg stiller opp. Mannen min sliter litt med sosial angst, dermed blir det jeg som må gå på foreldremøter og arrangement på skole og i barnehage. Det er jeg som stiller opp på fritidsaktiviteter, loddsalg o.l. Er ikke det at jeg ikke liker å hjelpe, men syns bare det kan bli litt mye til tider (er altså ikke flink å si nei...)

Har jeg en fridag, er det alltid noe som må gjøres. Mannen min er egentlig flink å hjelpe til i huset, men helgevasken er det alltid jeg som tar.

I perioder er jeg veldig fornøyd med livet mitt, men andre perioder (som nå) føles alt bare tungt... Har konstant dårlig samvittighet, og er i grunnen lei av å være mamma hele tiden. Ikke misforstå, jeg elsker barna mine, men det hadde vært deilig å kunne gjøre noe annet innimellom. Føler bare ikke at tiden strekker til...

Vet at jeg bør bli flinkere til å si nei, men det forventes faktisk veldig mye i dagens samfunn. Vil jo ikke at vi skal bli sett på som late foreldre som aldri stiller opp...

Uff, bare et lite utbrudd fra meg...

 

[Mammaen til Isak]

Først: Du må trene deg på å si nei, og klarer du ikke det så be noen om hjelp.

Får mannen din noen form for behandling mot sine problemer? Det er jo en god øvelse for han å delta _noe_ i alle de oppgavene du gjør rundt barna.

Kanskje vil det også hjelpe deg, om du er mer åpen om det (jeg vet ikke hva du er ) til de du har rundt deg, så vil folk få en annen forståelse.

 

Jeg har egentlig ikke så mange gode råd. Be mannen ta mer del i helgevasken, prat med han om hvordan dere best kan løse de huslige oppgavene sammen?

Prioriter deg selv en gang i uka, hvor du lar mannen være hjemme med barna og tar deg en tur ut. Enten til ei venninne, på cafe,bibliokteket,trene alt etter som hva du liker:)

[Marbella]

Skjønner akkurat hva du mener......har det sånn inni mellom jeg og...synes aldri jeg får tid til noe annet en hus og unger, en evig rundans med rydding- klesvask- kjøring hit og dit osv

Denne uken har jeg bestemt meg får og gå på trening 2 dager også skal jeg spise lunch med noen venniner på fredag- jeg bare med ha noen andre inputt....

Jeg er blitt mye flinkere til og si nei og ikke påta oss for mye ekstra arbeid - jeg gikk på en smell for noen år siden og JA jeg har faktisk lært av det:)

 

Klem:)

[Ugl@]

Du må sette litt krav til at mannen din også bidrar med å stille opp, sosialangst er ingen god grunn for å få "fri-pass" for å slippe unna foreldremøter o.l. Jeg har selv fått sosialangst i senere tid, men jeg utfordrer denne og stiller opp. Joda, hender jeg må kaste opp litt før vi reiser hjemmefra av nerver, men heller det enn å svikte barna og mannen.

Det er store krav til foreldre i dag, og kansje litt vel mange krav til at vi skal stille opp på alt tenkerlig også, men slik er det bare, og er man da to foreldre så får man dele på de byrdene det faktisk kan være. Selv om man ikke synes det alltid er like kjekt.

 

Har selv en mann som heller ikke er verdens mest sosiale, men han stiller opp han også.

[mortil3søtesmå]

Takk for svar:) Det hjelper veldig bare det at dere orker å svare på sytingen min;)

Ja, jeg vet at mannen kanskje burde stilt opp mer enn han gjør. Han er med innimellom altså, men da helst hvis vi er der begge to. Men han burde selvfølgelig kunne gjort litt utenom også. Vet ikke helt om jeg når inn til han, men må hvertfall prøve... Han får ingen hjelp mot angsten nei. Men bare jeg nevner et møte som jeg ikke har mulighet å gå på, så begynner han å svette og får hjertebank. Så da har ikke jeg samvittighet til å mase om det....

Har en tung dag i dag, men i morgen er en ny, forhåpentligvis bedre dag.

 

 

[Tøysetipp]

Jeg tror ikke det er så unormalt jeg. Du har tre barn og ergo flere formål enn meg i den forbindelse som bare har ett barn.

 

De fleste jeg kjenner synes av og til at hverdagen er et ork. Meg inkludert. Hvem hadde vel ikke hatt slike dager med tre barn? Jeg føler meg av og til som verdens heldigste som bor og lever i en drøm. Jeg kunne ikke ønsket meg et bedre sted for min datter å vokse opp. Min samboer er flott og ivaretagende, vi har et godt forhold og min familiedrøm ble virkelig igjen, etter bruddet med barnefar. Vi bor i et stort hus med alt vi kan ønske oss. Feriehus, vi har begge gode utdannelser +++ men tid har vi ikke til overs vi heller. Det går i et salig tempo. Huset skal rengjøres, gården skal vedlikeholdes, arvingen skal aktiviseres, dugnader skal opprettholdes og det er da jeg bare har lyst til å dra dyna over hodet. Lyst til å gi fra meg hele det store huset, feriehus og andre områder. Og bosette meg i et kott.

 

Jeg tror det er ganske vanlig slik du beskriver det. Mannen din kan vel kompensere for annet dersom han ikke ønsker å gå på tilstelninger. Han bør ikke presses, men oppmuntres. Sånn er det i forhold. Vi har styrker og vi har svakheter, men det må vi leve med.

 

Lykke til og fatt mot:-) Du er ikke alene.

[Nå er vi seks:)]

Hei. Jeg vet veldig godt hvordan du har det. Har selv 4 barn, de er riktignok små ennå, men alt det som hører med å ha mer enn ett barn er ofte veldig slitsomt. Vi har nok også en del andre ting til felles, som jeg ikke vil legge ut om her. Send meg gjerne en pm om du vil snakke litt:)

[Ugl@]

Det handler om at han bør for sin egen del utfordre seg selv også. Man kan ikke gjøre seg avhengig av andre når man har barn. Han må kunne stille opp på lik linje med deg i forhold til barna. Man vet aldri, plutselig kan feks du bli sjuk, eller skadd.

[Tøysetipp]

Vi kan ikke kreve at vi skal være liketillt på alle områder fordi den ene av oss kan bli syk, falle fra eller noe. Et forhold fungerer ikke slikt. Det handler om å se hverandres styrker og svakheter. Fokusere og bygge oppunder de tingene man kan best og gjør en god jobb til. Forutsatt at arbeidsfordelingen er noen lunde lik. Det er helt klart en svakhet og ikke kunne være med på foreldremøter og lider man av sosial angst synes jeg absolutt at man bør jobbe med seg selv. Likevel må man leve slik man lever best. Og ikke nødvendigvis måtte dele på alt.

[mortil3søtesmå]

Får ikke til å sende pm. Får opp at brukeren har ingen profil...

[erteposen + 4]

Jeg tror det er mange som har det akkurat som som deg, og alle jeg kjenner har det slik i perioder. Ikke at det hjelper, men det er jo kanskje greit å tenke på i perioder der en føler seg tom. Utfordringen er vel å begrense de periodene, og da må en ofte gjøre endringer. Jeg sendte ofte mannen min på alle møter knyttet til barna siden han trives med det og ikke minst er flinkere enn meg - og det ble en sovepute.

 

Kanskje mannen din kan få hjelp slik han kan utfordre seg selv og avlaste deg? I alle fall ta mer husarbeid siden du tar deg av barnas aktiviteter. For meg er det rimelig, og reiser en av oss på cup med barna må den andre vaske huset og planlegge uka. Jeg har fått fire barn på relativt kort tid, og vet at de første åra spesielt kan en ikke regne med å få gjort så mye for seg selv. Min løsning er at jeg hver uke har en aktivitet jeg gjør bare for meg selv, og hver onsdag kl 1930 vet jeg at et er en åpning uten mamma foran. Å øke aktivitetsnivået ønsker du kanskje ikke, men det gir ofte masse energi og litt alenetid.

 

Håper tomheten avtar snart:)