Min søsters barn er noen terrorister...

[Anonym bruker]

Kjenner jeg er litt oppgitt her... Min søster har to barn som jeg er veldig glad i.. (ja, det er det jeg sier til folk, men det er ikke sant) Det er kun fordi jeg synes jeg "må". Hun har ei jente på 9 og en gutt på 15. I mine øyne er de noen ufordragelige snørrunger.

De sitter ved bordet (når de er på besøk) og uffer og akker seg over at de ikke liker maten. De avbryter når voksne snakker hele tia, og de roper og skriker og herjer uten hensyn til at det sitter andre folk i rommet. Jenta på 9 har det med å bryte ut i hysterisk gråt hvis hun ikke får det som hun vil (noe jeg kansje hadde forventet av en 3 åring) og når hun snakker til oss voksne er det i en sytende og klagende tone, alltid!!!! Ber du dem om å skru ned lyden på TVn, er det bare et kontant "nei" til svar. Etter det overser de deg.

Når de er på besøk hos min far, terroriserer de hunden hans. Men vokter seg vel så de ikke blir tatt. (overhørte jenta en gang da hun sa til en veninne at hunden var så søt at hun ikke klarte å la være å plage den. Er det noe som feiler ungen???) Virker som det er greit å gjøre hva som helst når ingen ser dem, og yngste bryter ut med en gang "det var ikke meg" enda det er ganske opplagt at det ikke kunne være noen andre. Og hun slipper alltid unna med det.

 

Når de er på besøk hos meg, er sånn oppførsel helt uakseptabel, og jeg har derfor blitt den sure tanta... Ferska jentungen engang da hun sparket katten min, og ble rasende på henne. Jeg tør ikke la dem være alene med sønnen min på snart 2 i et eneste sekund. Søsteren min spør stadig om de skal sitte barnevakt o.l. men det tør jeg ikke. Lot jentungen se etter han EN gang da han lå og sov (var ca 1 år gammel da) mens jeg skulle ut og henge opp noen klær. Da jeg kom inn hadde hu tatt han opp pg han hylskreik. Er ganske sikker på at han ikke hadde våkna av seg selv. Broren hennes sa hun hadde holdt han etter armene og svingt han fram og tilbake (!!!) hvorpå hun kjapt svarte "nehei, det var ikke meg" Søsteren min bedyrer hver gang de er her at ungene hennes savner fetteren sin og de har så lyst til å passe han. Hun ser overhode ikke hvordan de oppfører seg, og bagatelliserer det meste.

Hva ville dere ha gjort i en sånn situasjon. Jeg kan jo ikke kutte kontakten med familien. I det siste har jeg funnet på undskyldninger for å slippe å få dem på besøk, men det kan jeg jo ikke fortsette med.

[Anonym bruker]

Huff... Jeg tror jeg ville ha snakket med søsteren din hadde jeg vært deg.

Gi henne eksemplene - Det er slett ikke sikkert det blir godt mottatt, men da har du i alle fall gjort det som jeg synes er mest rett fremgangsmåte. Det kan nesten høres ut som hun jenta mangler empati..

 

[Anonym bruker]

Ja, jeg lurer på om det kan være noe galt med henne.. Småjenter pleier da å ha omsorg for dyr og babyer, men etter den kommentaren hennes er jeg litt bekymra altså. Man har jo hørt om at barn som plager dyr, ofte vokser opp til å bli voldelige mot mennesker..

 

HI

[Anonym bruker]

Ja - massemorderene startet i barndommen med å plage dyr,

så det stemmer nok det.

 

Det som er så trist er at mange foreldre er blinde når det gjelder egne barn. Om du sier noe til henne om dette, vil det i alle fall kanskje føre til at hun blir mer oppmerksom - og kanskje starte å legge merke til selv, slik hun kan prøve å styre oppdragelsen på rett vei.

Empati kan læres om det ikke er noe medfødt i hjernen som forhindrer dette.

Du kan risikere at hun ikke vil ha mer kontakt med deg - så får du spørre deg selv om det er verdt det.

 

Lykke til.

 

 

 

 

[Gjest]

Trist at du ikke tar dette opp med henne i stede for å legge det ut her. Har du tenkt på at søsteren din kanskje leser dette en dag og blir veldig lei seg?

[Gjest]

Siden hun ikke ser hvordan barna oppfører seg selv eller prøver å oppdra de er det lite sannsynlig at hun er motagelig for kritikk av de, konstruktiv eller ei. Så det eneste du risikerer er forholdet ditt til søsteren din. Er det verd det?

[Anonym bruker]

Stebarna mine er likedann, og alt jeg sier faller på døve ører, så jeg har slutta å si noe. Jeg lser problemet med å ar ladem være alene med fellesbarna våre, jeg reiser ofte bort når det er samvær, og passer veldig på. De er ALDRI alene med de minste, ikke engang i nabo rommet, jeg tar som regel ikke blikket fra dem.

[Gjest sug lut]

Kanskje det er like greit, om søsteren er komplett blind for det som skjer foran øynene hennes kan det jo være mer virkningsfullt å lese det.

[Gjest sug lut]

Du bestemmer i ditt hus. Ikke i søsterens eller faren din sitt, men i ditt er du eneveldig. Det ville kosta meg svært lite å ta tantebarn hardt og kontant om ikke foreldrene gjorde det - i beste fall får du også vekket søsteren din.

[Anne-B.]

Jeg hadde ikke nølt med å si hardt fra. Å være den sure tanta hadde ikke gjort meg noen verdens ting. De trenger motstand fra noen, når de tydeligvis ikke får det hjemme.

[Anonym bruker]

Ikke non grunn til at hu skulle lese her inne siden hennes yngste er 9 år gammel og hu har sterilisert seg.. Så ingen trenger føle seg truffet her.

Har jo prøvd å ta det opp, men det går ikke inn. Men neste gang de spør om å få passe gutten min skal jeg si hvorfor de ikke kan det...

HI