Ang forhold - MÅ man være "stormende forelsket"?

[Anonym bruker]

Jeg har en ny kjæreste nå...Begge har vært single i lengre tid. Jeg har aldri opplevd den stormende forelskelsen med ham, den typen hvor man nesten blir litt gal, tenker på den andre hele tiden osv. Har vært mer rolig, forsiktig. Og har vokst sakte frem at jeg har blitt veldig glad i ham. har det supert sammen med ham. bare smiler og er glad når vi er sammen. Er ganske så lykkelig rett og slett. Men alikevel lurer jeg - er dette noe å satse på, når jeg aldri har vært stormende forelsket?

 

Sikkert rart spørsmål, men tenker endel på dette....

[Anonym bruker]

Sånn hadde jeg også det. Jeg tok det veldig rolig, og turte ikke slippe ut forelskafølelsen. Men derimot har vi det mye bedre sammen nå flere år etterpå. Jeg elsker han og går ikke lei av han. Det gjorde jeg med x-en, han som jeg var hodestupsforelska i. Ble ikke oss to forevig, slik jeg var sikker på i starten av forholdet.

 

Å være stormende forelsket er ikke det samme som at det er et kjempebra forhold som vil vare livet ut. Når man er forelska er man ofte blind. Når man trår inn i et forhold med større forsiktighet og lar det vokse i takt med at man er sammen, så tror jeg det er større sjans for at varer.

 

Hvor mange ganger har jeg ikke lest på facebook om de som er så hoppende forelska. Skulle tro de svevde på en rosa sky. Som oftest er de forholdene som går i vasken først. Men det trenger ikke være samsvar med det man føler og det man uttrykker på facebook selvsagt.

 

Jeg satset på en jeg ikke var sikker på, og dumpet en som jeg trodde skulle bli mannen i mitt liv. Jeg angrer ikke!

[Anonym bruker]

Man må ikke være stormende forelsket;) Jeg har faktisk mer tro på de forhold der man vokser sammen, ler sammen, er glade i hverandre og glade for å være sammen. Forhold der man snakker om ting og der man ofte smiler. Jeg tror på forhold der man er venner og kjærester.

En forelskelse går som oftest over, men vennskap og gjennsidig kjærlighet som vokser for hver dag er det beste!

 

Lykke til med kjærligheten!

[Anonym bruker]

Er slik jeg og samboeren min opplevde det også, det var ikke den stormende forelskelsen, men heller en mer prøvdene, rolig og forsiktig fremgang. Har aldri følt meg så trygg og glad sammen med noen før. Ikke sånn "joho" glad, men finner meg selv smile i løpet av dagen, det er det lenge siden jeg har opplevd (uten grunn).

Har selv opplevd en del storm forelskelser, men ingen av dem kan måle seg med det jeg har med samboeren min nå!

 

 

[Anonym bruker]

samme her. Med x-en levde jeg bare på forelskelsen og tenkte ikke over hvordan han var. Han var veldig snill, men etterhvert som forelskelsen gikk over og hverdagen kom, merket jeg at han var utrolig kjedelig, uengasjert, nerdete,uinteressert og vi var bare totalt forskjellig.

Med han som jeg ikke var hodestups forelska i, har jeg et mye bedre forhold til. Vi er gode venner som kan prate og diskutere absolutt alt. Det gjør hverdagen mer givende og spennende. Dessuten har jeg oftere blitt positivt overrasket over han.

[Anonym bruker]

Nei, det må man ikke være, men det er fint å føle seg nyforelska inn i mellom. Det som har noe å si, er hvordan det fungerer til vanlig. Om du er jevnt over lykkelig, trygg og fornøyd, så er det absolutt noe å satse på.

[Anonym bruker]

Takk for flotte svar og erfaringer! godt å høre deres historier. Føler meg faktisk litt tryggere, har virkelig lyst til å satse med denne mannen

[Anonym bruker]

Man må vel ikke det:-) Men jeg var helt ekstremt forelsket i samboeren min det første året. Svevde rundt på en rosa sky, og ble helt kvalm og fikk fysisk vondt når han måtte gå på jobb f.eks! Utrolig fantastisk følelse, og samtidig utrolig utmattende og upraktisk! Nå etter 3 1/2 år har det selvfølgelig roet seg litt (heldigvis). Det er vel ikke noe must å være så forelsket i begynnelsen, men JEG synes det var en fantastisk start på forholdet:-)

[bitthen]

Forelskelse er bare noe kjemiske greier! Sats på mannen! Kjærlighet vokser med tiden.

Snakker av erfaring ;-)

[Anonym bruker]

Sånn var jeg med mannen min og. Var aldri forelsket, det var jeg i eksen min....

Når jeg leser voldsomme kjærlighetsromaner kjenner jeg igjen følelsene jeg hadde da, ikke med mannen min.

Men nå er vi gift på 11. året, har fått en god ungeflokk og har gått igjennom gode og vonde dager, men vi klarer nå brasene, og tror nok det skyldes at vi har noe fundamentalt.

Vi er glade i hverandre, så selv om de lidenskapelige følelsene ikke helt er der alltid, er vennskapet der. Og ofte er det det som holder oss gående