I know I'm looking for trouble now, but....

[Anonym bruker]

.... jeg må bare få det ut! Så da tar jeg det her, på Anonymforumet, hvor det ser ut til at man kan skrive hva som helst, uansett, bare fordi man er anonym. Så da fyrer jeg løs.

 

Samboern og jeg har en unge på ett år sammen. Vi er altså to. Men jeg føler meg som en alenemamma, og jeg begynner å bli så drittlei å føle meg alene om ansvaret!!! På dette året, har han ikke stått opp med ungen vår EN ENESTE MORGEN, selv ikke da han hadde 9 uker pappapermisjon. Med én gang ungen er noe annet enn blid og fornøyd, sukker og stønner han, blir dritsur, og overlater ungen til meg. Han følger aldri med på om det ligger farlige ting på gølvet, eller om ungen klatrer på hue først ut av sofaen eller noe som helst. Han tenker ikke tanken at ungen kan være tørst eller sulten etc etc. Nå har ungen vært sjuk en stund, mye nattevåking og lite søvn. Han har ikke gått oppe en eneste natt. Ei natt sto han opp og kom ut i stua til oss fordi ungen skreik så han ikke fikk sove. Men bare derfor. Han er bare pappa akkurat når det passer ham, og så lenge det ikke er krevende. Ellers er det jeg som må ta ansvar. Jeg kunne selvsagt gitt f***, men det er jo ungen det ville gått utover, minst like mye som faren som blir sur og sint. Det får meg til å tenke at jeg faktisk nesten skulle ønske jeg VAR alenemor. Jeg sier ikke at det er lett å være alenemor. Men da VET man iallfall at man må fikse alt selv, og ikke kan forvente at noen andre tar litt av jobben (og ikke bare kosen). Man slipper å føle at den som egentlig skulle hjulpet deg, gjør det hele bare enda mer slitsomt, når det er slitsomt. Jeg blir så lei!!!!!!!! Og forbanna sur!! På han assa, ikke på ungen. Og jeg lar det ikke gå utover ungen, for det ække ungens feil. Det er gubben. Argh! Og min, som ikke setter ham på plass og ber ham til helvete ta litt ansvar han også. Som jeg så ei annen ei hadde sagt til gubben sin - noe om at han kunne kanskje tenke seg å være litt forelder AV og til han også, hehe ;-)

 

Anyways - nå har jeg blåst ut, og det var det jeg trengte. Til alle alenemødre der ute; jeg har enorm respekt for dere og jobben dere gjør. Å være alenemor er faen meg tøft...!

[Anonym bruker]

Ja - Det kan være tøft til tider - spesielt når en hører om lykkelige småbarnsforeldre som sover lenge annenhver dag i helgene. Det er det jeg savner mest. Å kunne våkne fordi en er uthvilt, ikke fordi noen trenger deg.

 

Men når det er sagt. Heller alenemor enn å være alene i et forhold.

 

Be han ta seg sammen.

[Anonym bruker]

Ah.... tenk å få sove lenge bare én eneste morgen... sukk.... Kjenner følelsen, siden jeg også har det sånn, selv om jeg ikke er alene.

 

Ja, ikke sant? Jeg var redd alenemødre ville bli fornærmet, jeg. Så takk til deg, for at du forstår meg!

 

Lettere sagt enn gjort. Må komme til et punkt hvor jeg orker den krangelen som vil oppstå. Eller evt, og faktisk mye verre, at han evt blir såra...

[Adele Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ]

Signerer 18:03, heller alenemor enn alene i et forhold.

 

Skjønner deg kjempegodt jeg! Jeg kjenner ei som gjør ALT i hus og hjem, passer barn, er på jobb, og mannen gjør ikke noe. Annet enn å sitte med føttene på bordet og pc'n i fanget. Jeg blir forbanna bare jeg kommer inn døra i det huset! Jeg er alene med en baby, og kjempeglad for at jeg slipper å irritere meg over enda et menneske som ikke hjelper til når søvnmangelen når kritiske høyder og huset flyter over av rot. Jeg har det nok mye lettere enn deg til tider.

 

Anbefaler deg ikke å gå fra mannen din altså, men ta en alvorsprat med, han, dette kan du da virkelig ikke finne deg i! Lykke til!