Hvilket utfall hadde Fylkesnemd-saka til Trollbundet?

[Anonym bruker]

Mistet hun omsorgen for barna? Hva med et hun hadde i magen?

[Gjest sug lut]

Drit i å grave i møkk som ikke er din egen.

[Anonym bruker]

Kikk inne på adhd debatten. Hun har skrevet mye om det selv der.

[Anonym bruker]

Det er da hun selv som legger det ut!

[Anonym bruker]

Vi tapte:( Men det skjønte dere sikkert..

B.vernet kom hjem til oss 6.7 og fortalte det til oss.Da var sønnen min på 12 på helgetur hos min mor som bor et stykke herfra.Vi hentet han på ferga den dagen.Først fortalte vi ingenting.Vi tok han med på kinarestaurant for det hadde han hatt så lyst til lenge.Vi prøvde å late som ingenting..Helt til vi kom inn døra hjemme.Da så vi bare på han og sa bare "det gikk ikke.Du får ikke bo hjemme mer.." Det var som om han visste det på forhånd! At han hadde gått på bært på klumpen i halsen..Han begynte å gråte med en gang..Og han gråt HELE kvelden.. Stakkars gutt! Dere skulle hørt hvor han gråt..Han hikstet..

Faren min,dama hans og sønnen hennes kom en liten stund etter,ville jo ta farvel med han..Og være hos han i denne vanskelige stunden! De gråt selvfølgelig også!

 

Dagen etter måtte han og søsteren som da var 3 1/2 flytte..Allerede.. B.vernet sa til og med at han ikke fikk dra på den siste timen sin på Bup! Men jeg sa at han SKAL dit! Han har det svært vanskelig og må på den timen,sa jeg! Og det kan bli lenge til neste gang! Det ble jo sommerferie på Bup også da og da ble det jo stengt!

Heldigvis ringte faren min til b.vernet mandagskvelden og sa hvordan han hadde vært,hvordan han gråt! Og at han kunne følge han på Bup,for det var veldig viktig! Og DA hørte de etter! Heldigvis!

Og faren min og dama fikk også kjøre han til fosterfamilien! Og sitte sammen med han en stund der så det ble tryggere for han.Vi fikk jo ikke lov..

Og heldigvis greide faren min og ordne det slik at om det skulle bli veldig vanskelig for sønnen min dette så skulle han få bli med dem hjem til dem og heller prøve igjen noen dager etter! Og slik ble det,han ble med dem hjem! Faren min snakket en god del i tlf med b.vernet.Og en gang sa b.vernet noe som fikk både faren min og meg til å bli lyn forbannet! Det var bare MIDLERTIDIG det fosterhjemmet! Det sa de ingenting om verken til oss eller til sønnen min! De sa bare at de hadde funnet en familie til han! De hadde altså tenkt å sende han hit og dit,til forskjellige familier! Drittfolk! Får ikke ødelegge min sønn!

Og HELDIGVIS ble det en ordning oppi dette! Sønnen min fikk være hos min far og dama inntil videre! De har enda ikke sagt at det blir varig,men det ser jo slik ut! Det er jo ikke enkelt å finne en fosterfamilie til en 12 åring!

Vi fortalte ingenting til datteren vår på 3 1/2..Hun er jo så liten..Vanskelig å vite hva man skal si.Men hun hadde tydeligvis fanget det opp likevel..Da b.vernet kom og skulle hente henne stilte hun seg opp og var helt stiv i ansiktet.."Nei"sa hun."Vil ikke!" Enda de bare stod der og pratet..Hadde ikke løftet henne opp!

Da hun måtte dra (sønnen min dro før henne så han skulle slippe å se henne dra!) bærte samboeren min henne inn i bilen! FAREN hennes! Og det synes jeg var jævlig gjort av b.vernet! De burde ha tatt henne inn i bilen selv! Men de vil vel bare forsvare seg selv..

Og datteren min var helt hysterisk.. Skulle tro det var kidnapping.. Hun holdte seg fast i bildøra og nektet inn i bilen,hylskrek..Å herregud,jeg ser det for meg enda..( Det var helt GRUSOMT!

 

Da min lille GUTT ble født i midten av september kom b.vernet på sykehuset DAGEN ETTER og sa de ville at han også skulle flytte.. Jeg fikk totalt sjokk! Var jo helt uforberedt..De hadde ikke sagt noenting på forhånd! De burde ha forberedt oss! Vi hadde kjøpt inn alt vi trengte og trodde han skulle bli med hjem..Og jeg fikk ikke engang være alene med han.. Det var JÆVLIG,det kan jeg love dere! De trodde jeg skulle gjøre han noe vondt sa de! Var visst helt vanlig rutine dette sa de..Ja,sikkert! Men det var ei jordmor som var så god at hun lot meg amme han i fred:)."Bare dra i snora du om du trenger hjelp"sa hun.Og hun visste at jeg ikke fikk være alene med han..Jeg ringte på etter en liten stund.Var ferdig å amme da,ville jo være mere alene med han,men ville jo samarbeide også..Ikke noe morsomt å gi han fra meg igjen..Hadde snakket mye både med henne og de andre jordmødrene om dette,og de var utrolig gode å prate med!

Han dro fra sykehuset bare 2 dager etter fødselen og rett til fosterforeldrene.. Jeg hadde det fryktelig vanskelig i tiden etter! Tenkte på barna hele tiden..Og ekstra stor belastning var det når de tok babyen også..Fikk så store nakkeproblem at det slo på hodet mitt også! All den smertestillende jeg tok i 2 mnd ca har jeg aldri tatt! Måtte til en dame som maserer i tillegg!

 

Nå kjemper vi mer enn noen gang for barna våre! Samboeren min har vært VELDIG flink å ta antabust! Har tatt det hver dag siden jeg kom hjem fra sykehuset! Det kommer damer fra hjemmesykepleien og ser at han tar den og skriver det da opp på et skjema for hver gang han har tatt! Må ha bevis på dette,for b.vernet nekter å tro oss når vi sier han har tatt! Dessuten skal vi legge det frem under rettsakene som bevis! Han har nå tatt den i 4 mnd og jeg vet han vil ta dem videre! Jeg stoler såpass på han nå! Og det var han som ønsket at hjemmesykepleier skulle komme og se at han tok den,for det gikk ikke å få operert den inn,det har de sluttet med i Norge! Jeg var med han til legen da legen sa det! Og vi har snakket MYE om dette med alkohol/barn,og jeg vet han mener alvor! Han har slitt mye med tankene og depresjonen har kommet tilbake etter at vi også mistet lillegutt! Det betyr mye for han å få hjem barna!

Jeg har også fakset ut fra internett der det står hva sosial angst er! For de sier at jeg har EKSTREM sosial angst! Hva de har det fra vet jeg ikke! jeg sa det under rettsaken i sommer at jeg ikke har det,og nå vil jeg bevise det! Viktig med bevis! På disse sidene står det at "det er helt vanlig å ha prestasjonsangst ved eksamener eller når en må snakke i store forsamlinger.Det kalles derfor ikke "sosial angst"før angsten er så stor at den hindrer deg i enkle dagligdagse ting som å spørre om hjelp i butikken,ta bussen,delta i selskaper eller gå på jobben"Alt det der gjør jeg ofte! Unntatt å gå på jobben,jeg har ingen jobb,er ufør! Nå har jeg lyst å begynne på helsestudio! Både for å komme i bedre form og bevise at jeg ikke har sosial angst! Legger bare fram medlemskortet som bevis! Og så har jeg lyst å begynne på barneskolen igjen! Ikke de første årene da,men de siste 3-4 årene! Jeg har så lyst å hjelpe barna med leksene selv,og jeg tror jeg kommer et steg videre mot og vinne dem tilbake vis jeg gjør det! Blir vel enklere skolen også nå,regner med det er mindre elever og derfor lettere og konsentrere seg! Og på denne måte for jeg OGSÅ bevist at jeg ikke har sosial angst!

Vi skal også begynne på familievernkontoret! Ikke fordi vi krangler "så busta fyker"som b.vernet tror men fordi vi trenger å prate med en 3djeperson! Dessuten ønsker b.vernet dette! Og jeg ønsker samarbeide med dem!

Vi har begge samarbeidet godt med b.vernet! Aldri vært hysterisk eller grått når vi har truffet barna (ikke da de flyttet heller),de trenger ikke se alt! D er ikke bra for dem!

 

Sønnen min har hatt det veldig vanskelig etter at han har flyttet fra oss! Han har det bra hos bestefaren altså,men med SEG SELV! Gråter veldig lett..Dere skulle sett som han gråt da han ble med på besøk for å se hvor søsteren bor..Han ville ikke ha noe,ikke brus,ikke is som søsteren ville hente til han..Han bare gråt og gråt..Etter en stund ble han roligere,og da ble han med opp for å se soverommet til søsteren.Og da begynte han å gråte på nytt.. Stakkar..Jeg tenker så mye på han.Vil så gjerne at han skal ha det bra.Jeg sier til b.vernet at han trenger flere timer på Bup.Han han gikk med på Bup er i permisjon 1 år! Og de vil han skal vente til han er tilbake!!! Det kan jo være for sent! Men slik er b.vernet! Jeg sier "da må han gå med noen andre!".Først sa hun ene b.verndama til meg at hun skulle ringe bup.Senere,noen uker etter spurte jeg henne om hun har ringt.Nei da,det hadde hun ikke fått gjort enda! Men herregud,det er jo bare å ta en tlf! Sa jeg.Vis dere ikke gjør det,så gjør jeg det! Sa jeg.For det er viktig! "Eeeh..han må gjennom lege"sa hun da..Hun var altså redd jeg skulle ringe! Det hadde vært negativt overfor dem det når det gjelder rettsaken vet dere! Og dette her er lenge siden altså! Før jul! De kommer jo ikke igang med noe!

Og ikke lar de søsknene treffes så ofte heller! Skal de virkelig straffes fordi vi ikke får ha dem???? Dette skal ikke gå utover dem!

De har treftes altså! Men ikke så ofte nei..Selv om vi ikke får treffe dem så ofte vi vil,synes jeg at de skal få treffe hverandre likevel! Og b.vernet trenger ikke bli med dem heller! De trenger vel ikke tilsyn da! Dette kan vel gå igjennom fosterforeldrene vel! At de kjører barna selv så de får treffes!

Datteren min fikk se sin lillebror etter hele 6 uker og 2 dager! Og Sønnen min fikk ikke se sin lillebror før lillebroren var 13 uker,eller 3 mnd+ 1 dag da.Og hadde det ikke vært for oss så lurer jeg veldig på når han i det hele tatt skulle få se han! Et par uker før,så spurte vi når vi var hos lillegutt på samvær om storebroren kunne være med neste gang.Det skulle hun og den andre b.verndama snakke om sa hun.Heldigvis gikk det!

Neste rettsak blir den 12-14 januar! Og jeg gruer meg slik! Men skal forberede meg mye mer enn de andre rettsakene! Det blir da rettsak for lillegutt! Var sånn midlertidig rettsak for han 16 oktober! Om hvor han skulle være frem til den egentlige rettsaken i januar!

Jeg skal skrive opp ting jeg skal snakke om,og ta det med frem når jeg skal bli spurt,da glemmer jeg ikke hva jeg skal si! Det er jo så grusomt med rettsaker! Får hjernteppe..Men dette SKAL jeg greie! Jeg vil vinne hjem alle barna! Vi gir oss ikke så lett! Nå har vi fått se lillegutt annenhver uke siden han flyttet,første gangen da han var 8 dager gml! Og vis vi taper rettsaken i januar,og vis b.vernet får viljen sin får vi ikke se han mer enn 2 GANGER i året! Det er helt grusomt! Barnet glemmer jo oss for hver gang vi har hvert der! Han er jo så liten enda..Barnet blir jo nektet å bli kjent med foreldrene sine jo..Og de tenker jo IKKE på barnets beste! Jeg spurte ei av b.verndamene om hvorfor tenkte 2 ganger i året.Er vi farlige for han? Spurte jeg.Nei da,sier hun.Men det er meningen at det er der han skal være! Det er jo rart de sier,for er det ikke meningen at de andre skal være der de er da??Får jo treffe dem mye mer enn det! Eldstesønnen min da,fikk jo til og med lov for b.vernet å være hos han julaften:).Og får lov å stikke en tur bortom dem en gang i blant etter byturer f.eks..

 

Og så blir det rettsak for de andre barna til sommeren! Vet ikke når enda!

Trollbundet

 

 

[Anonym bruker]

Oisann! Jeg anbefaler en god dose selvinnsikt.

[bitthen]

Å miste omsorgen for det kjæreste man har her i livet er helt foreldelig, og som regel er det ingen foreldre som greier å ha et nøytralt og realistisk syn på hvorfor dette skjer. Om barneverntjenesten har vunnet saken i FN, er det hold i bevisene som legges frem og avgjørelsen den rette. Foreldrene anker gjerne både til tingrett og lagmannsrett, som regel oprettholdes dommen fra FN. Sorgen og tapet over å ha mistet sine barn må uansett være forferdelige. Selv om det er til barnets beste at barna får en alternativ omsorgsbase, er det kjempevanskelig for foreldrene å kunne godta at slik blir det.

Dette er en naturlig reaksjon. Det er umulig å ha et rasjonelt syn på slike ting.

 

Men Trollbundet:

Husk på å ikke la barna dine lide i kampen du velger å ta opp med barneverntjenesten. Husk at samværsspørsmålet vil bli tatt opp igjen om en liten stund, og om det har blitt skjerpings fra deres side, vil det bli rom for mer samvær. Det begrensede samværet i begynnelsen er fordi barna trenger tid å roe seg å bli kjent med fosterfamilien. Man erfarer at barna blir forvirret og usikre om det åpnes med mye samvær med foreldrene til å begynne med.

 

Ikke sett barna i en situasjon der de blir nødt til å velge side. Ikke prat dem fulle med hvor dumme barnevernet er som ikke lar de bo hjemme, eller snakk negativt om fosterforeldrene. Barn er svært lojale vet du, dette kan skape lojalitetskonflikter for barna, og fører aldri noe godt med seg.

Sørg for at samværet med barna blir så positivt som mulig, ikke la bitterheten skygge over samværet.

 

Samtidig som dette er en avgjørelse som er gjort med hjemmel i lov og som har fått medhold i Fylkesnemda, er det alltid vanskelig for foreldre å godta. Avgjørelsen er gjort helt og holdent med fokus på barna og deres beste både på kort så vel som på lang sikt. Det er skjelden en slik avgjørelse ikke bekreftes videre i rettsystemet. Husk i kampens hete at avgjørelsen er gjort fordi det er til det beste bor barna dine - og som mor øsnker vel du som alle andre det beste for barna dine. I mellomtiden kanskje dere kan sørge for å ta imot og prøve å nyttiggjøre dere de tiltak de offentlige har å tilby for å bedre deres omsorgskompetanse på alle plan. Vis at dere kan endre dere. Det er svært skjelden en avgjørelse om omsorgsovertagelse reverserer, dette av hensyn til barnet. Men der kan bli rom for mye mer positivt samvær med barna dine om dere viser barneverntjenesten og andre instanser at dere har endringspotensiale.

 

Og til slutt: Ikke la det gå prestisje i kampen deres. Det fører ingen ting godt med seg.

 

[Miss Misantrop]

Jeg har tenkt masse på deg, Trollbundet.

For det første er jeg glad for at mannen din har begynt på antabuss og at han tar medisinen sin regelmessig. Det å være alkoholiker er en sykdom og får han hjelp kan han bli helt frisk.

Flott at du tar tak i deg selv, melder deg på helsestudio og prøver å skaffe deg noe å gjøre (behøver ikke være jobb siden du er ufør, men viser at du er aktiv og skaffer deg et godt sosialt nettverk)

Det høres også flott at at den eldste sønnen din får være hos familie medlemmer han er trygg på.

 

Mange når frem i tingretten. Her møter du en jury og ikke en gruppe sakskyndige. Har du en advokat som er flink? Du må sørge for å bli skikkelig representert. Barnevernet er kjent for å ha en god del saksbehandlingsfeil o.l. og dette kan en god advokat gjøre mye ut av.

 

Hvis barnevernet ikke stoler på mannen din og hvis problemet først og fremst ligger der bør dere absolutt skille lag en stund til han har fått full kontroll på seg selv (det tar mye lenger tid en tiden det tar å få alkoholen ut av blodet) for at du skal få hjem barna. Selv om du føler at sånt er urettferdig kan det være eneste måte.

 

Lykke til Trollbundet.

[Anonym bruker]

Hvorfor kvitter du deg ikke med samboern din? Det virker som om det hadde vært lurt. Samtidig lurer jeg på hvorfor de trodde at du ville skade ungen på sykehuset. Vet du hvorfor?

[Anonym bruker]

Hva jobber samboern din med Trollbundet?

[Anonym bruker]

Du må i allefall kjempe for å få tilbake barna dine!!! Har du det ordentlig hjemme hos deg selv? Har samboern din jobb? Har dere fritidsaktiviteter og venner? Hvis ikke er det på tide å ta tak. Du kan helt klart få igjen barna hvis du skjerper deg og dine.

[bitthen]

Nar man mister omsorgen for alle barna sine er det langt større og alvorligere mangler i den daglige omsorgen enn mange her ser ut til å skjønne.

 

Det er alltid en svært god grunn til at man mister omsorgen for barna sine. Og man får dem ikke nødvendigvis tilbake pga saksbehandlingsfeil fra barneverntjenestens side. Men man må helt klart benytte ankemulighetene, men samtidig se hva man utsetter barna for ved å gå igjennom en slik prosess.

[Anonym bruker]

Dama må være tilbakestående, og det er nok absolutt best for ungene å bo andre steder. At hun ikke ser det selv er vel naturlig, men det blir latterlig av folk her inne å påstå at hun bør få de tilbake.

 

Er heldigvis ikke foreldrevernet som har tatt de...

[Anonym bruker]

Trollbundet: Hva var den faktiske grunnen til at de tok barna dine?

[Anonym bruker]

Lurer jeg og på....

[Anonym bruker]

Det å være klinisk tilbakestående er ingen grunn i seg selv til å miste omsorgen for barn.

 

Hilsen jurist.

[Anonym bruker]

Hei Bitthen. Selvfølgelig er det ikke i seg selv slik at man får igjen omsorgen for barna sine for at barnevernet har gjort saksbehandlingsfeil, men det er god mat for en advokat. Du vet sikker også at det er mye lettere å vinne frem i tingretten og hvorfor det er slik. Vil berømme deg for å være så omsorgsfull i innlegget ditt. Jeg vet i allefall hva som skal til for at fylkesmannen tar fra foreldrene omsorgen, men det betyr ikke at foreldre ikke har rettigheter og at svært mange får tilbake omsorgen for sine barn etter noe tid.

[Anonym bruker]

Her syntes jeg trollbunden har fått mange gode tips. Langt innlegg, men verdt å lese syntes jeg. Interessant sak. Personlig syntes jeg det virker som trollbunden vil trenge mye hjelp for å ta var på 3 barn, men det er jo ikke dermed sagt at omsorgsovertagelse er tingen på lang sikt. Lurer også på hvorfor man velger å formere seg ennå en gang når man er midt i en slik prosess.

 

Her kommer innlegget, skrevet av en anonym:

 

Tror den tingen som ikke blir fortalt her rett og slett er at disse barna har vokst opp med ikke bare èn, men TO fedre som ruser seg, og en mor som merkelig nok ikke ser ut til å forstå at det er et KJEMPEPROBLEM!!!!!!

 

Kan være så enkelt som at det er den bakenforliggende årsaken til alle problemene, tror nå jeg. Kanskje barnevernet ikke ber deg få samboeren din til å flytte ut fordi de rett og slett ikke fatter at det går an at du ikke forstår at det er det som trengs her?

 

Ikke vent mer, gjør det! Da viser du endelig vilje til å gjøre noe virkelig drastisk og konkret, og du trenger drastiske virkemidler når du er kommet i en drastisk situasjon. Be kommunen om all den hjelp du kan få, men husk å tenke på at du ikke bør flytte så langt at barna dine mister alle venner o.l. Hvis det er sånn at samboeren din skjerper seg, og dere fortsatt er glade i hverandre (og tross alt har barn sammen) så kan dere jo prøve på nytt etterhvert, men jeg tror ikke man er "kurert" for alkoholisme før etter laang tid (minst et år?). Som du sier, du gjør jo det meste av arbeidet med barna selv likevel, kanskje er det enklere å være konsekvent når du er alene?

 

Det var vel et konkret råd, eller hva?

 

Og hvis du svarer med nye bortforklaringer nå, så bekrefter du bare det veldig mange har påpekt: Du ser ut til å være ute av stand til å se om du selv har noe ansvar for dette.

 

Har du noen mulighet til å prøve å komme deg tilbake i jobb, ta voksenopplæring eller lignende? Tror du ville hatt godt av å omgås andre voksne på en hyggelig måte om dagene, og kanskje oppdaget at du klarer mer enn du tror. Du skriver jo ganske godt, tror ikke skolegang ville vært så utelukket for deg. Husk at du er blitt mer voksen siden sist!

 

Har du tenkt så langt som til hva du gjør hvis barnevernet tar over ansvaret for barna dine? Da vil du få veldig god tid, og det er ikke alltid "psykisk sunt".

 

Vil ellers legge til at jeg har jobbet sammen med en som selv ble plassert i fosterhjem ca 12 år gammel. Vedkommende hadde en forelder med alkoholproblemer, mens den andre (delvis pga helseproblem) egentlig hadde nok med seg selv. Det endte etterhvert med adopsjon, og vedkommende sa i voksen alder at det å havne i fosterhjem nok var det beste som kunne skjedd, selv om det hadde føltes fælt med det samme. Hun husket hvor overrasket hun stadig hadde blitt over hvor mye tryggere, enklere og bedre alt var i den nye familien, hvor godt det var å få hjelp med lekser, skikkelig mat og klær. ol (vet det siste ikke er ditt problem). Hun holdt fortsatt god kontakt med de virkelige foreldrene sine, men savnet ikke å bo sammen med dem.

 

Det er ikke sikkert du ser slik på det, men jeg synes slike, og lignende historier kanskje kan være en mager trøst? Selv om det verste (for deg) skulle skje, så er det ikke sikkert det er så grusomt for barna dine? Dessuten er det ikke sikkert det blir for alltid, vet du.

 

Selv om du ikke synes barndommen din var så ille, så var den nok langt i fra bra, og milevis i fra det folk flest regner som en normalt god barndom. Det påvirker deg på den måten at sammenligningsgrunnlaget ditt blir helt feil, husk det! Dessuten: Du ble sendt fra mora di til faren din, en form for "frivillig" omsorgsovertakelse. Hvordan syntes du det var? Var det så ille å gå fra kaotiske forhold hos mora di til en forhåpentligvis snillere og mer strukturert far? Kan du forstå at noen kanskje mener at noe lignende også ville vært det beste for barna dine akkurat nå?

 

Nok et konkret forslag fra meg: Har noen nevnt muligheten for at du og barna kunne fått plass på et såkalt "familiesenter"? (også kalt mødrehjem) Kjenner noen som jobber på et slikt sted, og det virker som et supert opplegg. Tanken er at hele familien (for deg: du og barna, personer som ruser seg er utelukket) får bo i en egen liten leilighet på et senter hvor det jobber alt fra personer med utdannelse innen spesialpedagogikk til bare barneglade "tanter". Her får dere kontinuerlig hjelp til å rett og slett lære å fungere som forelder og familie. I tillegg vil man dele fellesarealer, barnehage, skole og sosiale aktiviteter med andre voksne som er i samme situasjon. Ingen som blir fordømt på slike steder!

 

Mange av de voksne har som deg vokst opp i ustabile hjem, og trenger rett og slett å lære hvordan man skal organisere livet som voksen, fordi man aldri har sett sine egne foreldre takle det særlig bra. Man drar f.eks. på felles handletur, etter å ha trent på å skrive oppdatert handleliste, sjekke at økonomien holder ut måneden, sørget for å gitt barna skikkelig lunsj først, osv. Både hyggelig og nyttig. Og så kan den voksne få skikkelig oppfølging, kanskje terapeut-timer, tilbud om kurs eller å ta opp igjen grunnskolefag.

 

Tilbudet finnes noen få steder over hele landet, så man må nok dessverre flytte bort med barna sine for en periode (minimum 3 mnd er vanlig), men man får selv være med! Ungene blir ikke tatt fra deg! Det er forholdsvis kostbart for kommunene, derfor kan man oppleve at de stritter i mot, men da gjelder det gjelder det å argumentere med sparte penger i til barnevernstiltak i framtiden. Du kan prøve å komme inn under gruppen "risiko-gravide".

 

Se f.eks. disse internett-sidene:

http://www.aglo.no/aglo002.htm eller

http://www.rachelgreppheimen.no/

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Det har vært mange innlegg her om barnevernet, dette er kanskje den beste fra brukere fordi det er så mange lange detaljerte forklaringer. Sannheten er aldri objektiv. Den vil altid bli sett gjennom det sette med solbriller vi har fått utdelt. Håper det ordner seg for trollbundet.

[Anonym bruker]

Klokt svar 19.35!

[Anonym bruker]

Trollbundet: Du må jo forstå at barnevernet ikke har tatt barna dine fordi de ikke har hatt noen fritidsaktiviteter og lignende. Eller fordi du har vært for snill med sønnen din som du sier.

 

Det vanskalige temperamentet til sønnen din har mest sannsynlig å gjøre med at han har vokst opp under meget vanskelige forhold, og har blitt traumatisert. Du må jo forstå at hans oppvekst ikke har vært lett. Med en alkoholisert far som har vært voldelig mot ham, og så en alkoholisert stefar.

 

At du ikke forstår dette, og har fjernet ham fra disse mennene er grunn nok til å ta barna dine.

[Anonym bruker]

Det virker som om Fru Bundet ikke forstår at det ikke er nok å jobbe med saken. Av og til er ens beste ikke godt nok. Jeg vet vi er blitt fortalt at hvis vi bare gjør så godt vi kan så holder det, men det er ikke riktig. Barnevernet gjør mange feil, men du har gjort den største av alle... du har latt menn som har skadet barna dine blitt i livet ditt.

[Anonym bruker]

Hadde vært interessant om du kom på banen trollbundet og kommenterte tråden.

[Anonym bruker]

dytt så kanskje hun ser...

[Anonym bruker]

Jeg har fulgt med tråden din på ADHD debatten, og annet du har skrevet her på dib. Og jeg synes det er bra for barna dine at de får kommet seg bort litt fra omgivelsene de har vokst opp i.

 

Ja, det er synd i barna som blir tatt fra sitt hjem og flyttet til noen de ikke kjenner, men de kommer til å få det mye bedre. Ingen barn fortjener å vokse opp med alkoholiserte foreldre(Om det er 1, 2 eller 3) Da har de det bedre hos en fosterfamilie.

 

I mange av innleggene dine viser du at du ikke eier selvinnsikt eller at du skjønner hva som skjer i rundt deg. Du skylder på alle andre, og forventer at barnevernet skal "lære" deg hvordan å være en mor. Det er ikke slik det fungerer, dessverre.

 

Du sier du er en god mor, men man er ikke en god mor når man lar barna sine få oppleve det din eldste sønn har opplevd.

 

For din del håper jeg du ffår en eller annen hjelp av noen. Du må nok forandre deg mye før du kan forvente å "få tilbake" barna dine. Tenk at de har det faktisk bedre der de er nå.

 

Lykke til, få livet ditt på rett kjør nå, før det er for sent!