Bestemor som forskjellsbehandler sine barnabarn VELDIG mye:(

[Anonym bruker]

Min mor har alltid forskjellsbehandlet meg og min bror veldig mye og forskjellsbehandlingen har gått over til våre barn. Jeg kjenner at jeg koker innvendig. Det er mange episoder jeg irriterer meg over. Nå i helge fks. feiret min datter og niese fødselsdag sammen hos min mor. Min datter får nillebarbie til 78kr og min niese fikk en leikehandlekurv med baby og masse lekemat. Forskjellen blir så stor at min datter merker det. Hun er 4 år og gikk bort til bestemor å pirket henne i armen og spurte om hun kunne få en pakke til. Da ler min mor høyt og sier til oss voksene at; mye vil ha mer!

I kjøleskapet var det stappet fult av sjokolade, brus og godis.(dette ble ikke lagt frem i bursdagen).. Dette har min mor kjøpt inn siden min bror og hans barn sover der i påsken. De gangene jeg har sovet der med barn, kjøper hun ikke inn noenting og gidder ikke lage middag en gang. Dere syntes vel jeg sutrer litt nå, men det er veldig sårt og oppleve dette. Helt fra jeg var lita til nå og til mine barn.

 

Jeg og min mann har nesten ikke noe familie. Og for at mine barn skal kunne ha noen andre familiemedlemer i livet sitt, pluss at jeg pussig nok er glad i min mor gjør at jeg må svelge en del kameler. Jeg snakket ikke med min mor på 6mnd sist jeg fikk nok. Jeg skrev et langt brev til henne om hvordan jeg følte det. Hun lovet bot og bedring, men det stakk ikke så dypt virker det som...Er så rådløs på hva jeg skal gjøre med denne situasjonen.

[Anonym bruker]

Ingen andre som har det litt likt eller kanskje har noen råd?

[Anonym bruker]

Fyfaen så dårlig oppførsel. Det virker ikke som hun har lært så mye av det brevet du skrev.

 

Ondsinnede mennesker (og det er hun når hun gjør forskjell) trenger man ikke i livet sitt.

Ikke bra for datteren din og vokse opp og føle seg mindreverdig.

[Anonym bruker]

Vel, dette er sikkert ikke det svaret du ønsker deg, men here goes:

 

Du vil aldri kunne klare å endre moren din. I tillegg vet du hvordan hun er. For meg er det derfor helt ubegripelig at du velger å eksponere datteren din for situasjoner som du beskriver.

 

Forstår at det er vanskelig når du har lite familie, men du legger tross alt opp til endel av dette selv, så lenge du tilgir og tilgir og tilgir og tilgir...

 

Greit nok at hun har lovet bot og bedring, men hun klarer jo ikke å følge det opp. For meg hadde det da bare vært en ting å gjøre; minimal kontakt til hun faktisk klarte å bevise at hun hadde endret seg.

 

Jeg hadde som sagt aldri eksponert barnet mitt for en slik person, men hver sin lyst...

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Har mammen din en mann hun bor sammen med?

 

Isåfall, dette gjorde en venninne av meg.

Moren var forskjellsbehandlende ovenfor barnebarna.

Så i bursdager når de kom dit, så kjøpte de deeeeeeeeeen gaven til far i huset. Og en ussel liten dritt gave til mor.

dette ble gjort opptil flere ganger. helt til hun skjønte det selv.

Genialt Og det ble jaggu bedring..

[Anonym bruker]

Jeg foestår hvordan du har det! Moren min er helt lik... Forskjellsbehandler barna til meg og min søster utrolig mye. Er hun på besøk her, eller vi der, leker hun ikke med barna mine, bare kjefter på de, bryr seg ikke om de... Involverer seg minimalt i livet deres. Menst min søster og barna hennes er livets midtpunkt for henne. De er OFTE på besøk hos de, leker og koser seg med barna og kjøper mye leker,klær osv til de.

Når jeg prøver å fortelle moren min litt om barna mine, feks noe som eldstemann har sagt etc, så begynner hun bare å prate om de to andre barnebarna sine. Er ikke intr i mine barn! Det er veldig sårt, og jeg merker at eldstemann her på snart 4år ikke har noe til overs for mormoren sin. Synest ikke det er kjekt å være på besøk der, synest heller ikke det er kjekt om hun en skjelden gang kommer på besøk til oss. For hun driter jo i han... Småa er bare 1år enda, så hun skjønner ikke så mye. Heldigvis er svigers helt motsatt, og er verdens beste besteforeldre!!)

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar:) Jeg blir litt glad for det du skriver jeg anonym 14:27. Det er tydelig at du tenker på barna sine følelser her. Noe som er en helt riktig tankegang. Ja, jeg får bare minimalisere møtene enda mer. Stakkars barna mine.

[Anonym bruker]

Hahaha...ja det var jo en kjempefin ide. Kjøpe noe kjempefint og dyrt til kjæresten hennes og en liten filleting til henne:) Synd det er flere som har det som oss. Skjønner ikke at det er mulig. Stakkars barn. Men en ting er jo bra. Jeg vet at jeg aldri kommer til å bli slik en grusom mor og bestemor til mine barn og barnebarn.

[Anonym bruker]

Sånn er det i vår familie også. Ikke når det gjelder gaver, men oppmerksomhet. Svigermor inviterer barna til søsteren til mannen min på overnattinger, teater, tivoli osv, og hele familien er der på middag rett som det er. Våre barn har aldri sovet der, og om de har passt dem en gang i blandt så har det alltid vært hjemme hos oss og med sukk og stønn om vi ikke var hjemme innen en halvtime etter at teaterforestillingen var over.

 

Det toppet seg for oss etter at de to eldste barnebarna hennes sto til konfirmasjon med en ukes mellomrom i fjor. Da hadde hun skrevet en liten sang til eldste vår, som er det første barnebarnet hennes, som handlet om hvor han liker å dra på ferie, men til detandre barnebarnet holdt hun en lang, varm og rørende tale om at det å bli mormor var det største som hadde skjedd henne, og om hvor viktig han var i livet hennes.Hadde det ikke vært for at jeg er godt oppdratt så hadde jeg tatt med meg ungene og gått!

 

Vi har løst det med å snakke om det hjemme, og si til ungene at det er den som forskjellsbehandler det er noe "i veien" med, og i tillegg så har vi minimalisert kontakten. Til syvende og sist så trøster jeg meg ved tanken på at det er hun som taper mest på det, for hun blir ikke kjent med de flotte menneskene som barnebarna hennes er.

[Lemonia]

Jeg har heldigvis ikke opplevd dette selv, men dette må du snakke med moren din om. For at datteren din skal kunne ha mulighet for et godt forhold til din mor, samt niesen (det er ikke utenkelig at hun er misunnelig på henne fordi bestemor tydelig liker henne bedre og vil kanskje etterhvert ikke ønske å være med henne) må du forklare henne hvor sårt det er for deg og datteren din at hun forskjellsbehandler. Spør henne gjerne rett ut hvorfor hun gjør dette. Ser du har skrevet et brev, men jeg tror det er vanskeligere for henne å vri seg unna eller unnskylde seg hvis du konfronterer henne ansikt til ansikt.

Ellers skjønner jeg dilemmaet ditt. Jeg har selv liten familie og det hadde vært fryktelig vanskelig om jeg skulle stå overfor valget om å kutte ut en del av den fordi jeg føler barna mine ikke blir behandlet riktig hos dem. Jeg tror kanskje jeg ville tenkt at så lenge datteren din selv ønsker å være sammen med moren din så er det greit, men ha i mente at det kan komme til et punkt hvor det gjør henne mer vondt å være eksponert for denne behandlingen enn å ikke ha særlig kontakt i det hele tatt.

[Sunnybeach4gull :)]

Fikk helt ondt i magen av innlegget ditt Ikke bare har du måtte oppleve d, men i tillegg lar mora di det gå utover uskyldige barnebarn også!

 

Håpe dåkker finne en løsning på d hær, man kan jo ikke forandre menneska og nån gang e d kanskje best å holde sæ borte fra dm - om dm gjør mer skade enn gagn

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Kjenner situasjonen, rett nok som barnebarn av ei bestemor som tydeleg forskjellsbehandlar. Ho favoriserar tydeleg, og drog oss helst med på ting då me var små dersom det var for å vise andre kor fantastisk flink bestemor ho var. Var det snakk om å passe oss, når foreldra mine verkeleg trong barnevakt, td. begravelse ol, var det ikkje få gongar ho var for sliten, fordi ho hadde passa andre barnebarn så lenge. Kunne nemnt fleire eksempel, men det skal eg ikkje gjere.

 

Fleire gongar har eg syns dette var tungt, leit og dumt, men etter kvart har eg berre lært meg å leva med det. Jattar med henne når eg treff ho, men set heller mykje større pris på besteforeldrene på den andre sida, dei som verkeleg bryr seg. Kor mykje mor mi prøvde seg med skikkelege samtalar med henne om dette er eg usikker på, men du har jo prøvd. Eg trur rett og slett nokre menneske ikkje kan forandrast, gud bedre meg kor mykje dumme folk det fins i verda, synd men sant.. Ein får setje pris på dei som verkeleg er der for ein, og prøve å ha minst mogleg kontakt med dei andre. Kutte ut heilt kontakten er ikkje berre berre, og det er nok ikkje ei veldig god løysning heller, men ein treng jo ikkje vere for mykje saman med folk som oppfører seg slik.

 

Dersom de har lite familie og slikt, er det kanskje ein ide å verte kjende med nokon hyggelege gamle menneske som kan fungere som reservebesteforeldre for ungane dykkar? Røde Kors har jo besøksvennteneste ganske mange plassar rundt om i Noreg, kanskje dei har det der de bur? Du kan jo ta kontakt å seie at du ynskjer nokon som gjerne vil ha litt kontakt med ungane dine og? Kan jo hende det vert positivt for alle partar? Lykke til i alle fall!

[Elina]

Jeg hadde aldri latt mine barn bli behandlet slik. Nei, kutt kontakten...og slutt med fellesbursdager. Bedre enn at dine barn skal få dårlig selvfølelse osv... Ikke lett å forandre henne heller, og det høres jo ut som om du har prøvd og da er det jo ikke noe hun liksom ikke tenkte ordentlig over. Du trenger ikke en bestemor som er sånn mot deg, da ville jeg vært foruten. Synd å si det.

 

Hva med din far da? kanskje treffe han alene?

 

Hun over nevner reservebesteforeldre, det synes jeg faktisk er en god ide. Tenk hvor mange der ute som kanskje er ensom og har mye glede av et lite barnebarn

 

Jeg hadde en bestemor som forskjellsbehandlet. Da var jeg den som ble satt "høyest" av meg og min kusine. Min kusine var sjalu og pleide å banke meg i skjul. Jeg selv synes det var veldig ekkelt å bli behandlet anneledes og at min kusine altid ble oversett. De fikk aldri noe godt forhold heller.

[Anonym bruker]

Hadde kuttet kontakten tvert!

[Anonym bruker]

Vet du hva, du beskriver min situasjon på en prikk!

Har det på akkuratt samme måte.

 

Men jeg har bestemt meg for å kutte henne ut. Hun sårer oss mer enn noe annet. Vi orker ikke den stygge behandlingen mer.

 

Så kan hu bli gammel å skrøpelig og lure på hvorfor ingen kommer!

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar og råd. Min far er dessverre død han. Men jeg har heldigvis en veldig god venninde som er mer glad i barna mine enn noen i familien vår: Må prøve å fokusere på de menneskene som bringer oss godhet og glede:) Livet er jo så kort at man må prøve å gjøre det beste ut av det man har så lenge det er mulig:) Igjen, tusen takk for at dere tok dere tid til å svare...mange fine tankevekkene svar. klem-klem

[Anonym bruker]

Jeg forstår ikke hvorfor ikke du tar det opp der og da når situasjonen oppstår.

 

hadde det vært meg og hun sa mye vil ha mer ville jeg sagt at det er jo ikke rart siden hun fikk så mye mindere i gave. Og hadde hun ikke svart ville jeg spurt hvorfor hun forskjellsbehandler slik og til og med når begge er til stede slik at de ser det så tydelig.

 

Hvorfor skal alle være så redde for å ta opp ting? til og med med familie?

[Anonym bruker]

Vi har en tilsvarende situasjon med en av våre barns besteforelder. Vi sa ifra flere ganger at situasjonen var uakseptabel og at ting måtte endre seg. Når det ikke skjedde - valgte vi å fjerne barna fra situasjonen, ved å kutte kontakten med besteforelderen. Vi tror det er det beste for barna på lang sikt.

[Anonym bruker]

Jeg blir sint og lei meg av å lese innlegget ditt.

 

Du må snakke med henne, og forklare henne hvordan det er. Hvis dette fortsetter, ville jeg vurdert å bryte kontakten.