Er så sint og skuffet at jeg har ikke ord.

[Anonym bruker]

Far til barnet vårt på 1 år, min samboer i 3 år. Vil ikke ta del i livet vårt som familie.

 

Han legger sjela si i å hjelpe kompiser, dra på turer, osv. Alt som gavner han best. Vi kan ikke gå på tur en gang uten at han må ta med seg fiskestanga. Selv da ser vi ikke snurten av han. Si vi går ti min, så forsvinner han. (kan forresten telle på ei halv hånd hvor mange ganger vi har gått på tur sammen alle tre)

 

Selv i påska. Ferien vår, så prioriterer han kompisene på den eneste dagen det er fint vær. De han skal på den årlige turen med om bare et par dager.

 

Jeg er så lei. Så nå skal jeg bare slutte å bry meg. Kanskje det hjelper bedre enn å prate med han. For det har jeg også prøvd. Om jeg bare overser han. Om han spørr så sier jeg at "kan ikke du bare leve ditt liv, så lever vi vårt"

 

Han er mye hjemme, men vi ser ikke så mye til han da heller. Da sitter han med sitt. Kan liksom ikke sitte med småtten så lenge, for han finner plutselig på ting han "MÅ" gjøre akkurat DA! Dette er ting som virkelig ikke haster.

 

Jeg tror at han ikke har roen i seg. Litt sånn ADHD preget kanskje (?)

 

Jeg kan jo ikke slite meg fullstendig ut på å prøve å nå frem til han. Da bruker jeg jo masse energi som jeg heller kan bruke på barnet vårt.

 

Jeg vet ikke. Føler meg litt maktesløs nå. Skjønner at alder har ingen hindring for modenhet i den forstand.

 

Alternativet er å snakke med en fagperson, sammen. Det er det eneste. Gå fra hverandre kommer ikke på tale.

 

Kan familievernkontoret hjelpe oss med dette? Hjelpe å nå frem til han (og meg om det er noe som plager han)? Han oppfører seg jo som et av barna her. Jeg nekter å la han trumfe gjennom med dette. Så jeg får nesten bare teste ut hva som gir best effekt. Så nå er vi i ignoreringsfasen om man kan kalle det det. Vet han kommer til å bli i fyr og flamme. Skjelle meg ut, kalle meg barnslig osv.

 

Jeg sier ikke at jeg bare er snill, at jeg gjør alt, at jeg er en helgen. Vi har feil og mangler begge to, men jeg føler dette er litt essensielt for å fungere sammen i en familie.. Å han lurer på hvorfor jeg ikke orker nærhet? Neeeii.. Si det. En mann som ligger på sofaen å promper og raper, kaster sokkene sine overalt osv.. (dette har jeg også vært åpen om med han)

[Anonym bruker]

Sånn hadde jeg det også, men så tok jeg affære og flytta ut så snart jeg hadde orientert meg om hva jeg hadde krav på av offentlig støtte (h*n var ikke i barnehagen enda på det tidspunktet) og hva jeg måtte regne med at en leilighet kosta pr. mnd.

 

I dag, 3 og et halvt år senere har jeg det helt perfekt med en fantastisk snill og flott mann som prioriterer familien og faktisk vil bidra og leve slik.

 

Kom deg vekk, jeg vet av erfaring at slike ting ikke endrer seg. Dessverre for deg, men du har faktisk sjansen til å endre på ting.

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Skjønner at du ville ut av forholdet, men det er ikke alternativ her. Ikke enda hvertfall.

 

Vil ikke frarøve barnet vårt sjansen til å vokse opp med mor og far, med hele søsken osv. Vet det bare gjør vondt verre å være i et vondt forhold, men det er ikke sånn her hele tiden.

 

Jeg vet at han er mye bedre enn andre menn på veldig mye annet. Jeg setter veldig pris på han. Det er jo veldig vanskelig å måtte skrive til punkt og prikke hvordan han er som person.

 

Men dette er faktisk den eneste negative tingen med han som faktisk er noe å å bli oppgitt av. Sånne andre småpellting kan en jo ikke bry seg om.

 

HI

[Anonym bruker]

Tydeligvis en mann som ikke er så patetisk at han henger her inne...?

 

Mr. Perfect

[Anonym bruker]

Hæ?

 

HI

[Anonym bruker]

Ville prøvd familevernkontoret, de har reddet mange forhold:-)

[Anonym bruker]

Skal ringe dem til tirsdag. Jeg er ikke villig til å ofre et ellers godt forhold pga sånne ting. Nr står vel på Gulesider?

 

HI

[Anonym bruker]

Hva med utredning på voksenpsykriatisk poliklinikk?? Der kan de jo utføre tester på mannen din som adhd, tourettes syndrom etc...

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tenkte å foreslå det etter vi har vært å snakket et par ganger med familievernkontoret. Kanskje de har noen råd ang det også

 

Tusen takk

 

HI

[Anonym bruker]

Det var egentlig bare en hentydning til tråden "Sitter det virkelig MENN her inne?". Den var ikke rettet mot deg HI

 

Mr.Perfect

 

Lykke til forresten!

[Anonym bruker]

Aha Har ikke lest den tråden

 

Tusen takk

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke ende et forholdet som involverer så masse pga en sånn uenighet? Jeg klarer ikke se på han nå. Han vet jeg er sint på han, men tipper han tror det bare er en "greie" jeg har i dag, som vil gå over ganske fort.

 

Hodet mitt går litt i spinn her.

 

HI

[Anonym bruker]

Finne ut om han har Touretts syndrom?? Håper det var en spøk...

 

Min personlige mening er at barn har det bedre med separerte og lykkelige foreldre, enn misfornøyde. Tipper det er en del dårlig stemning hos dere. Det er lov å håpe, men må dessverre si at jeg ikke tror han kommer til å forandre seg...

[Anonym bruker]

Han må ha fantastiske gode andre egenskaper, hvis de veier opp for at han ikke orker å være sammen med deg eller barn i hverdag eller ferie.

[Anonym bruker]

Klarer bare ikke se en hverdag uten han. Om det kunne gå ann å inngå kompromier? Er jo ikke snakk om at noen skal forandre seg, bare forbedre seg til en viss grad, men tingen er jo at jeg vet ikke åssen jeg skal ordlegge meg.

 

Vet at barn har det bedre med lykkelige skilte foreldre enn foreldre som på død og liv må holde sammen, som bare gjør hverdagen ekkel.

 

Men jeg vil jo kjempe. Finne ut av dette. Andre har jo klart det, så hvorfor skal vi gi opp? Tenker dere bare det? At ingen har forbredringspotensiale? At alt håp er ute om man ikke er enige?

 

Jeg bare spør. Her er vi jo anonyme, så vi kan jo si akkurat det vi mener og føler.

 

HI

[Anonym bruker]

Hvorfor klager du egentlig? Du vil ikke ut av forholdet, greit det. Men tro meg, mennesker endrer seg ikke så mye. Justere på seg kan fungere, men en 180grader forandring kan du glemme.

 

Så, hvis du vil pine deg i 20 år fremover må du bare godta å ha det slik.

[Anonym bruker]

Handler dette ikke om at han heller vil bruke tid på seg selv og kompiser, framfor tid med der som en familie?

Det er litt mer alvorlig enn å "ikke være enige".

 

Det er lov å håpe. Men dette handler jo om at han ikke synes det er spennende nok å være sammen med dere. Hvordan skal dere sammen klare å forbedre det?

[Anonym bruker]

Hvorfor kan ikke jeg klage? Er det en mal for hvordan man kan omtale mennesker man deler livet sitt med? En må da kunne få lov til å spy ut litt eder og galle.

 

Ja, han har fantastiske gode egenskaper ellers. Han tenker litt enkelt (som jeg mistenker de fleste hannkjønn gjør når det kommer til dette) Han mener at så lenge vi er i samme rom, så er vi hvertfall sammen. Om vi ikke finner på ting, så omgås vi. Han setter veldig pris på å ha det sånn, men det gjør ikke jeg til en viss grad, så at jeg trenger at han er litt mer ambisiøs når det kommer til oss som faktisk er familien hans uten at vi faktisk går fra hverandre burde jo være en ting en kan bli enige om?

 

HI

[Anonym bruker]

Du vil bli enig om at han skal finne på ting sammen med dere, som han egentlig ikke ønsker, og synes det er kjempegøy og givende i tillegg?

Høres dødfødt ut.

Synes han det ikke er morsomt å finne på ting sammen med dere, så er det jo litt vanskelig å forandre på det. Og det er litt mer enn å bare bli enig, som du sier.

 

Kanskje du kan få til en mann som later som om han synes det er gøy å finne på aktiviteter sammen med dere?

[Anonym bruker]

Heisann HI,

 

Jeg tror nok ikke familievernkontoret kan hjelpe dere med dette, med mindre mannen din selv ønsker å endre seg.

 

Ettersom du ikke vil ut av forholdet, må DU jobbe med å akseptere at det er slik han er.

 

Holdt på å le meg ihjel av setningen din: "Vil ikke frarøve barnet vårt sjansen til å vokse opp med mor og far". Snakk om fraværende far, da! Du aksepterer - og lærer - barnet deres at far kan være borte!!

 

Jeg har aldri forstått meg på folk som tviholder på dysfunksjonelle familier, men hver sin lyst...

[Anonym bruker]

14.22. Nå gikk du bare inn for å være ekkel. Det kunne du latt være.

 

HI

[Pengetreet]

Hva med å si til han at nå har han prioritert sine ting så lenge at nå er det din tur.

 

Meld deg på kurs som går på kveldstid, reis bort til en venninne en helg, slik at han blir alene med barnet. Da må han stille opp og ta ansvar, enten han liker det eller ikke. Han kan ikke godt nekte deg å gjøre ting for deg selv, når han gjør det stadig vekk?

Mulig at det kan vekke ansvarsfølelsen i han.

 

Ønsker deg lykke til!

[Anonym bruker]

Altså, han har aldri noe i mot at jeg går ut en tur å lar de være alene. Eller at han tar med mini til svigers eller hva det måtte være, men å finne på noe alle tre. Han må liksom få en "premie" for å være med. Om ikke blir det akking og oiing. Slitsomt. Kanskje jeg er kravstor som mener vi skal finne på ting og tang, men da er jeg vel det, men da må nesten han fortelle det til meg.

 

HI

[Pengetreet]

Ok, skjønner..

Vanskelig når han ikke vil det selv. Det vil ikke bli mer lystbetont for han å gjøre familieting at du maser, heller tvert imot..

 

Familievernkontoret er i alle fall verd et forsøk, synes jeg. All ære til deg som ikke vil gi opp i første omgang.

 

Men jeg ville gjort meg noen tanker om hvor langt jeg var villig for å tøye strikken. Hvis det gått på selvrespekten løs, så er det ikke verd det, etter min mening.

[Anonym bruker]

Jeg vet han vil, men han får det bare ikke til. Han får ikke ræva i gir. Han er tiltaksløs.

 

Så jeg vet det er potensiale i han. Jeg må også finne ut av hvordan jeg skal takle denne "kampen" For ikke å overkjøre han fullstendig.

 

Han gjør det han gjør i beste mening. Jeg må bare få formulert meg at det ikke er "godt nok" uten å virke utaknemlig for det at bidrar med.

 

HI