Curlingforeldre?

[Anonym bruker]

Hvorfor blir det fler og fler av de? Spesielt her inne? Innser ikke folk at man gjør barna sine en bjørnetjeneste?

[Anonym bruker]

De føler seg vel flinke da, når de gjør alt for barna sine, og skjønner tydeligis ikke at de frarøver barna den viktige mestringsfølelsen som kommer med å klare litt selv. Som om det er livsfarlig å dette på ræva et par ganger. (fysisk og mentalt, mener jeg:) )

[Anonym bruker]

Fordi man ikke vil la babyen skrike seg i søvn da eller? Ungen min har sluppet den mishandlingen, men han er en god trygg og fornøyd 2 åring. Ikke dermed sagt han får viljen sin alltid. Jeg, i likhet med flere av mine likesinnede, har erfart at trassen ikke blir så himla hard når ungne har sluppet å føle seg utrygge under legging.

 

Men det som slår meg her inne på dib, er at det er om å gjøre å få ungen ut fortest mulig, gjerne fra uke 32. Når ungen er ute skal man skaffe seg barnevakt fortest mulig for å drikke. Det er kjempeviktig. Så skal foreldrene pleie forholdet sitt, og prøve å glemme at de har en hverdag med små barn som også trenger kjærlighet omsorg og nærhet fra foreldrene sine.

 

Man er hverken hysterisk eller curligforeldre fordi man velger å leve for ungen sin! Snarere tvert imot.

[Gjest]

22:00 Det uttrykket Curlingforeldre går på endel mer enn søvnmetode. Det er ikke snilt å aldri la barna sine få prøve seg fram selv. Kjøre de hit og dit, skaffe venner for de, omtrent leke for de..... Klart man skal gi barna kjærlighet og oppmerksomhet, men det er mye mer positivt for barna at foreldrene noen ganger trekker seg litt tilbake og lar de få prøve seg fram selv.

 

Du har forresten motsatt inntrykk av mødrene her enn meg:)

[Anonym bruker]

Når jeg hører uttrykket curlingforeldre, tenker jeg på foreldre som ikke lar barna gjøre noe selv, de rydder etter dem, serverer mat og drikke, lar dem velge bort det de ikke vil spise, sitter hos dem til de sovner (selv om de er 5/6 år), barna sitter foran tv-skjermen og sier: "mamma, jeg vil ha 'ditt' eller pappa jeg vil ha 'datt'.Barna dusjer ikke alene eller vasker seg selv selv om de har begynt på skolen, de får hjelp til påkledning. De opplever aldri konsekvensene av sine handlinger, kanskje bare en irettesettelse.

 

Opplever at det er veldig få barn som spør om å få noe i dag, det er alltid 'jeg er sulten, jeg vil', aldri 'kan jeg få' eller 'tusen takk'. Håper virkelig at jeg tar feil, at dette kun gjelder mine barns venner (og at mine barn ikke oppfører seg slik når de er borte), men er ganske lei av å ha besøk av kresne, utakknemlige, bortskjemte unger.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke det. Jenta mi fikk gråte litt når hun var trassen og ikke ville sove (enda klokka var masse). Men det er ikke det er det som kjennetegner en curlingmamma. Det er en del folk som maser for mye om Ferber her. Drit i Ferber, det er ikke den metoden som står i fokus under begrepet Curlingforeldre. Det er vel et begrep for de som koster vei for barna sine på alle mulige måter, og det er HELT uaktuelt for meg å koste vei for henne på alle måter.

Barn har godt av å falle på rumpa av og til. Jeg passer jo på at hun ikke skader seg kraftig, men å skli på isen å slå stumpen ser jeg ikke det helt store problemet med...

Unger har ikke vondt av å finne venner selv og å lære og leke selv.

Å sy puter under armene på ungene er skjeldent smart, og ender med at ungene går på en skikkelig smell når de en eller annen gang ut i 30-åra møter motgang i livet for første gang.