Er alt virkelig min feil???

[Anonym bruker]

Jeg orker snart ikke mer..Gråter så ofte nå at jeg snart ikke vet hva jeg skal gjøre!

Mannen min jobber med IT pluss fotograf som en hobby.

Han er den personen som tar med seg jobben hjem å som sitter hele kvelden med pcen på fanget.

Han har også mye foto-oppdrag for tiden å er ofte opptatt i helgene.

 

Vi fikk en datter i September.2008 å hun er nå 19 mnd snart å får knappes nok 15-30 minutter sammen med pappan sin om dagen.

Til og med i helgene.

Hun ber så sårt om oppmerksomhet men han har enten jobbing eller redigering av bilder å ta seg til.

Vi venter vår andre datter nå om 14 dager (termin 17.april) noe jeg virkelig begynner å angre på.

 

Når datteren vår var 1 år begynte han å snakke om at han ville ha 1 til så det ble 2 tette...Han greide til slutt å overtale meg.

Jeg begyndte å jobbe igjen i 60% siden vi ikke fikk full barnehage til datteren vår(hun er hjemme 2 dager i uken).

Jeg økte til 80% etter 2 mnd men ble fort sykmeldt pga blødningene jeg har hatt hele svangerskapet.

Har nå vært sykmeldt siden midten av desember å bra har det vært siden datteren vår har vært konstant syk av barnehagebakterier siden.

Jeg derimot er sliten å har omtrent ikke sovet en natt siden desember.

 

Mannen min kommer ofte med kommentarer som sårer veldig som har ikke tenker videre over..Jeg tørr aldri si imot han fordi jeg vet han blir alt for fort sint.

Forrige helg fotograferte han i et bryllup å presterte å ødelegge ene "blitsen" sin til 12.000 kr(pga feil spenning i en stikk-kontakt i lokale BRUDEPARET brukte). Dette var visstnok min feil at denne ble ødelagt å også min feil at han ikke er forsikret utstyret sitt siden jeg også tjener for lite i mnd siden jeg bare er en butikkansatt.

Dette sa han høyt og tydelig forann veldig mange folk(dette var vel å merke bryllupet til mitt søekenbarn med hele min familie tilstede)

I går var vi på besøk hos mine foreldre der han plutslig begyndte å prate om at det er min feil at han ikke tjener mer som fotograf.

Dette fordi jeg har en prinsippsak om å være med på hans fotograferinger når det gjelder jenter under 18 år og med kvinner over 18 år generelt når det er snakk om undertøysbilder.

(han har løyet for meg 1 gang før der han har tatt undertøysbilder av en jente å sagt han var på jobb en annen plass å derfor stoler jeg rett å slett ikke på han enkelte ganger, men dette er noe jeg prøver å forandre meg på)

Han nevnte også at jeg må etterutdanne meg siden jeg kun har hatt 5 år på videregående skole å fordi jeg tjener for lite om vi engang skal ha hus.Å helst skal jeg vel etterudanne meg veldig fort.

Å da skal jeg i tillegg være 2 barns-mamma å takle barnehagebakterier å en pappa som ikke er mye tilstede hjemme???

Jeg er den som handler for mye(han handler aldri siden han ikke liker å gå i butikker)

Jeg er den som rydder leiligheten vår hver dag å gjør alt hjemme siden han ALDRI løfter så mye som en finger.

 

Om dette er livet jeg skal ha å livet mitt som 2-barns mamma å høre på dette hver gang diskusjonen om hus eller penger kommer opp.

 

Jeg gjør mitt beste..Jeg har planer om å etterutdanne meg men ikke med det første. Jeg vet jeg tjener lite men jeg tjener nok. Jeg trivs i jobben min men har store planer om å søke nye jobber så fort jeg får tid til å faktisk gjøre dette.

Siden mannen min faktisk ALDRI har hatt datteren vår mer enn et par timer alene siden hun ble født så har jeg ALDRI til til meg selv annet enn de dagene hun er på barnehagen å jeg faktisk får sove 2 timer ekstra å rydde leiligheta før de kommer hjem.

 

Sorry for langt innlegg å jeg håper noen gidder å lese.

Hilsen en veldig deprimert kone.

[Anonym bruker]

Nei alt er ikke din feil og jeg synes du skal sette deg ned å tenke godt over livet ditt, er det verdt å ha det slik? Tenk over om du er den du pleide å være.. Sprudlende/blid/positiv osv. eller om du har mista livsggnisten. Etter å ha tenkt nøye gjennom ditt liv og funnet ut hva som er viktig for deg for at du skal ha det bra så setter du deg ned med mannen og tar en skikkelig alvorsprat..

 

Enten skjønner han problemet, dere klarer å ordne opp og livet blir igjen bra eller så skjønner han det ikke, du starter på nytt og livet blir igjen bra. Selvfølgelig ikke så enkelt, men dog...

 

Lykke til...

[Cat.68]

For å svare på overskriften din. Du vet at det ikke bare er din feil. Det skal to til for å danse Tango. Når det kommer til resten av det du skriver er det vanskelig å si noe konkret siden man her bare har ene bildet. Men hvis det er slik du fremstiller det kan jeg ikke engang skjønne hvorfor du ØNSKER å leve med denne mannen? En man som gir deg skylden når ting går galt, og som dessuten gjør det i plenum med hans familje som vitner!! Det er mangel på respekt for deg. Hvis du først skal leve aleina sammen med ham, kan du vel like gjerne gjøre det uten ham. Men hvis du ønsker dette skal gå seg til har jeg tru på at dere trenger en tur på fmiljerådgiving for å lære dere å respektere hverandre.. Klem!

[Anonym bruker]

Når jeg leser slike innlegg så tenker jeg at alenemamma tilværelsen er mye bedre enn i å være i et dårlig forhold!

 

Hva vil du egentlig med dennne mannen? Elsker du ham??

 

Kanskje du, hamog barna ville hatt det bedre om dere ikke bodde sammeen? Da måtte han ha tatt segtid til ungene? (antar han ikke ville motsatt seg samvær?)

 

Svarer slik utelukkende fordi du høres rett og slett ulykklig ut...

 

Om det er uaktuelt å i det hele tatt er vudere skillsmisse ville jeg ihvertfall satt meg ned å snakket med ham. Tilogmed printet ut innlegget ditt og vist det til ham, kanskje han ikke ser hva prioteringene hans gjør med familien han?

 

Uansett,lykke til!

 

[Anonym bruker]

Uff, syns synd på deg om det er slik som du beskriver

 

Som andre skriver her så virker det nesten som du og barna hadde fått det bedre alene, der han må ha barna hos seg feks annenhver helg eller 50%. Da kunne du hatt litt tid til deg selv også..

Men det er jo du må tenke godt gjennom.. Jeg ville tatt en alvorsprat med han å sagt at slik kan det ikke fortsette.

 

Om du trives i jobben din så vær i den jobben, han valgte deg jo ikke pga jobben så om det plager han så la det plage han !

 

Masse lykke til, håper det ordner seg for dere

 

[Anonym bruker]

Du lever jo som alenemamma allerede, så hvorfor ikke ta hele steget videre? Han gubbefaen din er ikke verdt 5 flate øre! At han skylder på deg og blir sint er ikke et godt tegn, ei heller på hva som kanskje kan komme :-s Nei, dra deg løs for din og ungenes del! Lykke til! Klem.

[Anonym bruker]

jeg er fotograf selv og kjenner igjen det å ha mye å gjøre, må jobbe lange dager, sene kvelder og hver helg pga brudepar. Men ikke det å være urimelig til min omgivelser, det er ikke deres skyld jeg velger å jobbe med min lidenskap. Normalt sett takker man sin partner for at man er så heldig å få lov til å jobbe med det, siden det tar så mye tid. Men når det er sagt, så har jeg jobbet med mange mannlige fotografer som ikke takler dette like godt. Like mange fotografer som andre kunstnere/musikere har ofte en bipolar lidelse. På samme måte som de kan virke egosentriske og ha flere narsissistiske trekk. Vær obs på dette og pass på deg selv/barna!! Les litt om det osv. og se om du blir klokere.

Husk på at kanskje du også er sliten og litt lei deg for behandlingen du har fått. Da vil dine tanker ofte være farget av de siste hendelsene. Det kan kanskje være greit å legge dette litt til siden før du kan se nøytralt på dette. Kanskje du er/har vært urimelig selv noen ganger og dette er produktet av dårlig kommunikasjon mellom dere? Tenk deg nøye om og handle når du er sterkest i deg selv lykke til

[Gjest MMJ]

Okei, nå synes jeg du skal sette deg ned å tenkte litt kjære deg.

 

Er det slikt liv du ønsker deg?

 

Om din mann gjør disse tingene som sårer deg så får du det vondt, du sier selv du føler deg deprimert... hva tror du det gjør med ditt (snart dine) barn å se deg slik?

 

Hadde dette vært min mann hadde jeg krevd familie terapi. Om han ikke hadde ville det, nei... da hadde jeg kastet han på DØR! BASTA!

 

Ikke la deg tråkke på mere! Stå opp for deg selv, og stå opp for dine barn! De fortjener en mamma som er lykkelig!