jeg liker ikke barn:-(

[Anonym bruker]

jeg liker mine egne og andre barn jeg kjenner, men jeg klarer ikke å prate med fremmede barn.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, og opplever somregel at jeg står med et tåpelig glis og glor.

Dessuten er mange barn tungvinde i oppførselen, de maser, sladrer og bråker.

Jeg vet at mine også gjør det, og at ikke mine er bedre enn andre, men de kjenner jeg, vet hvorfor de gjør som de gjør, og jeg kjenner til alle de gode tingene de gjør...

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget, måtte bare få sagt det, jeg føler meg som et usselt menneske. Tør ikke å stå frem med nick her!

[Anonym bruker]

Akkurat samme her Tror det er mange av oss!

[Voilà]

vet du? Sånn føler faktisk jeg også det.

Har aldri likt barn, ikke engang barn i familien.

Men, etter jeg selv fikk barn, så innså jeg at det var fordi jeg var redd. redd for HVORDAN jeg skulle kommunisere med dem.

 

Nå ligger det i bakhodet, og jeg lærer meg hver dag å kommuniserer med min lille pjokk. Han lærer meg å ikke være redd.

[Anonym bruker]

samme her også. liker barn, men vet ikke hva jeg skal si til andre sine barn eller fremmede barn, bare mine egne, så du er ikke alene!

[Anonym bruker]

"Lifeogina.(blogg.no)" Er ikke du innlagt lengre perioder? Er det bf som har barnet deres da?

[Anonym bruker]

Samme føler jeg. At jeg står der med et dumt glis rundt kjeften, og ikke aner hva jeg skal si!

Vet rett og slett ikke hvordan jeg skal kommunisere med barn jeg ikke kjenner. Men så synes jeg det er vanskelig å kommunisere med de fleste jeg ikke kjenner, så når det er et sjenert lite barn blir det enda værre..

[Anonym bruker]

Hva faen, 21:02???????????!!!!!!!!!!

[Voilà]

Jeg er innlagt nå, faktisk. En lang periode blir det vel..

Da er det kjæresten (BF) og mine foreldre(fosterforeldre) som tar vare på barnet mitt:)

[Anonym bruker]

Dere aner ikke hvor letta jeg er over å høre at jeg ikke er alene! Hadde igrunn bare venta meg kjeft, men måtte ta sjansen likevel. Det er jo så lite politisk korrekt å si sånt.

 

Jeg vet også at det er redsel eller hva jeg skal kalle det. Inni hodet mitt kan jeg si masse, men klarer ikke å få det ut, og fremmede barn er jo ofte sjenerte i tillegg og svarer ikke... Det er helt pyton.

 

Når jeg da faktisk klarer å komme gjennom skallet, (mitt OG ungens) er alt så mye bedre, og jeg kan få en slik intens lykkefølelse at jeg nesten begynner å gråte...

[Anonym bruker]

Skjønner deg jeg. Veldig glad i de barna jeg kjenner, men jeg liker ikke alle barn "bare" fordi de er barn. Jeg liker ikke alle voksne heller. Og det er sikkert en del som ikke liker meg. Og det er greit!

Men man skal selvfølgelig omgås med respekt likevel.

[Anonym bruker]

Hva F har det med om å like/kommunisere med barn å gjøre? Skriv PM om du skal henvende deg så personlig til en her inne.

[Anonym bruker]

Samme her. Syns spesielt barn i alderen 7-12 er ufyselige.