Trenger sårt noen gode råd :( Har ei livredd jente :(

[Gjest]

Hei hei alle erfarne kloke mødre

 

Håper noen her har noen GODE råd til førstegangsmamma !!

 

Vi har ei lita tulle på 1 år som er SÅÅÅ livredd alle andre mennesker enn mamma og pappaen sin. Dette er litt slitsomt... Feks, er vi på besøk skal hun kun sitte på fanget og helst bli "gynget" på da hun ikke har ro i rumpa Må jeg feks på toalettet, vaske hender, hente en kopp (etc) så hyler barnet til de grader og da mener jeg ikke litt men EKSTREMT. Selvfølgelig kan jeg ta henne med, men av og til må jeg gå 1 m eller 2 uten å ta henne med. Hun var med besteforeldre på trilletur en gang i blant frem til hun va 8 mnd. Men så kom fremmedfrykten for fullt å dette gjør ting vanskelig Er vi i feks selskap å jeg går 1 sekund bort ber nesten folk oss komme en annen dag da hun reagerer med å hyle såååå myyyye

Hun er tilogmed redd å hyler sier noen hei til henne ute på tur i vogna

 

Starter i BHG til høsten, å det hjelper nok litt på sikt men trenger litt "frihet" nå å muligheten til å kunne få barnevakt en sjeeeelden gang

 

Trenger så sårt hjelp, håper på mange gode råd.

 

Takk på forhånd

[Ulldott]

Har vært gjennom noe lignende. Jenta mi var veldig redd når jeg gikk fra henne. Jenta mi har ikke vært redd fremmede bare separasjonsangst.

Det viktigste tror jeg er forutsigbarhet. Si i fra at du skal gå og si hade, ikke la deg påvirke hvis hun gråter. Vi øvde mye på å si hade, hvis jeg skulle på do alene hadde vi en avskjedssermoni (pappa var selvsagt tilstede, hun ble ikke forlatt alene) og dette gjentok vi flere ganger til dagen og tilslutt godtok hun å si hade til meg uten å få sammenbrudd.

 

Bestem deg for hvor mye du vil la henne styre. Jeg har feks vært hos henne til hun sovnet, hun har sovet i reiseseng på vårt rom, hun har alltid fått være med meg på do og jeg forlot aldri rommet uten å tilby henne å være med (om jeg skulle på kjøkkenet og hente meg et glass vann var hun med..) Aldri snik deg bort, da føler hun at hun må passe på deg hele tiden, og det er veldig slitsomt for en liten kropp.

 

Litt etter litt ble hun mer og mer trygg på at jeg ikke kom til å forlate henne for alltid selv om jeg ble borte en liten stund. Nå er hun to år og jeg kan gå fra henne uten at hun reagerer, kan tilogmed gå ut med søppelet uten at hun blir hysterisk.

 

Det er slitsomt når det står på men det går over.

 

 

[Gjest]

Takk for svar ulldott

 

Da er det ikke bare min tulle som er slik, å at det går over håper jeg inderlig

Hun har komt seg litt da, nå kan jeg av og til gå på toalettet, sier til henne at mamma må på toalettet, enten leker hun videre eller så krabber hun etter.

Jeg har lest og hørt at man aldri skal snike seg bort fra barnet, så jeg sier klart i fra at mamma må gå en liten tur ut men kommer snart tilbake. Prøvde det hos besteforeldre sist uke. De skulle se etter henne da jeg skulle ut å ta en..... (røyk hmm).... Hun hyyyyylte å krabbet etter meg, hørte henne utenfor huset stakars.. Va max borte 5 min

Da jeg gikk inn igjen sto jeg 1 min på gangen, da gikk svigermor med henne på armen og hylinga hadde gitt seg litt. men hun higstet og jobbet fælt med pusten stakars..

Men jeg har behov for at besteforeldre kan passe henne i ny og ne 1-2 timer av og til da feks jeg må gjøre ærend, møter osv.. Pappaen jobber borte et par uker om gangen..

 

Skal jeg la henne gråte hos besteforeldre å håpe hun faller til ro etter jeg har gått? Uff

 

Å hvordan skal dette gå med GBH il høsten ?

 

Men på natten derimot så har hun ALDRI våknet en eneste natt siden hun flyttet på eget rom da hun var 6 uker. Ikke fått mat eller noe, legges 19, MÅ vekkes 07.30. Fått masse tenner, hatt feber osv men ikke et knyst på nettene. Utroligt men faktisk sant. Men det var disse dagtidene

[*Bluberrypai*og 3 prinsesser=)]

Hei, har dessverre ikke noen gode råd å komme med. Men tror nok det er fler barn enn hva man aner som er redde folk. Mamma har fortalt at jeg ble livredd mennesker(andre enn nærmeste familien) når jeg var ca 1 år. Og frem til jeg var 3 så gjemte jeg meg bak bena til mamma. Selvfølgelig mer og mer sjelden og for færre og færre mennesker. Så den eneste trøsten min er at hun vokser det av seg. Jeg gikk ikke i bhg

[Gjest]

Takk takk Bluberrypai og 3 prinsesser

 

Ja jeg er nok ikke alene, men føler meg veldig alene når jeg er med venner med barn på samme alder, der barna leker og styrer på rundt i stua mens mi holder meg så og si fast. Tenk å kunne nyte en kopp kaffe uten å være redd for å søle på mini Drømmer

 

Krysser fingre og tær for at hun okser det av seg!! For her har vi ikke planlagt flere barn.. Går ikke så lenge trollet er slik

[trollmamma]

Min nr 3 var sånn, og det kom som eit sjokk på meg etter å ha to unger som kunne gå med kven som helst og knapt enset meg når me hadde eller var på besøk og kunne overnatte hjå besteforeldre frå tidleg alder.

 

Eg fant ut at han måtte få ta det i sin fart. Eg unngjekk bhg til han var nesten 3 år pga ville ikkje utsette han for enda meire stress.

Det gjekk gradvis over, sakte men sikkert så vart han tryggere. No er han 5 og er akuratt som alle andre. Skjedde noko då han nærma seg 3 årsalderen, plutseleg kunne han overnatte hjå besteforeldre og være uten meg. Da var alt greit.

Men må sei at han er usedvanleg flink til å sette ord på følelsene sine og er veldig trygg på kva han sjølv meiner og føler, seier det i bhg også. Og eg er ganske sikker på at det er fordi eg ikkje pusha og stressa han.

[Ranveig R]

Jenta vår har alltid vore redd av seg. Som baby begynte ho å grine av plutselege/skarpe lydar, ved ca 9 mnd blei ho redd folk. Då ho ikkje hadde sett besteforeldra på ei veke var ho HYSTERISK då ho såg dei igjen. Ho kunne ikkje overlatast til andre, sjølv i korte øyeblikk.

 

Det vi valgte å gjere var å gje ungen trygghet. Vi prøvde aldri å tvinge ho til å sitte på fanget til f.eks. tante dersom ho ikkje ville. Om farmor klistra seg heilt opp i ansiktet på ho og ville leike når jenta ikkje ville, lot vi ho trekke seg unna.

 

Og det blei bedre etter kvart.

 

Men det kom ein ny (og verre) topp ved ca 20 mnd. Då begynte ho å grine berre framande menneske (f.eks. naboar, folk bak oss i køen på butikken, osv) snakka til ho, eller i dei mest ekstreme tilfellene; berre dei SÅG på ho. Ho begynte å grine, og prøvde bokstaveleg talt å klatre oppover beina mine for å komme seg i trygghet. Legeundersøkelser var ikkje noko særleg i denne perioden, jenta blei stiv av skrekk og grein mykje.

 

Igjen kjørte vi same taktikk, og lot ho sjølv bestemme kven ho ville snakke med og ikkje (i dei situasjonar det er mulig - skal ho undersøkast av lege MÅ ho det..). Kanskje vi har latt ho få bestemme for mykje, eg veit ikkje. Men med ein bakomliggande historie med div. utredningar pga allergi, mulige smerter og dårleg søvn, samt mulige epileptiske anfall, ville vi ikkje presse ho inn i ein utrygg situasjon.

 

Igjen blei dette bedre, men det tok/tar tid. Utan at eg hugsar det nøyaktig meiner eg at det verste var over før ho fylte to. No er ho 2 år og 5 mnd, og er framleis skeptisk til framande. Og ukjente plassar situasjonar. Men ho leser og oss foreldre veldig bra. F.eks. var eg og ho på besøk hos tanta mi ei veke her i begynnelsen av mars. Vi møtte folk (for det meste slektningar) som det er så lenge sidan ho har sett at ho ikkje kunne huske. Men ho skjønte tydelegvis at det ikkje var noko å vere redd for, og gjekk (etter litt oppvarmingstid) frivillig til dei med boka si for å bli lest for. Men mannen som kom innom for å ordne telefonen var skummel - kanskje fordi eg sjølv ikkje kjente han og derfor var litt vaktsom?

 

Framleis har ho sine merkelege, små ting ho er redd for (utanom folk), f.eks. fjær. Ho begynner å hyle viss ho finn ein liten fjær (f.eks. frå duntøflar osv) på golvet. Det same med bomull "Eir e HEDD a mulmul!" (Eir er redd for bomull) seier ho, og ber oss fjerne det om ho ser det. Togtur var og veeeldig skummelt, ho grein kvar gong eg måtte sette ho ned, enten på golvet, i setet eller når ho skulle på do. Men så lenge ho kunne sitte på fanget var alt bra.

 

Så ja, ho er litt sart. Men ho har blitt mykje tryggare etter kvart, sjølv om det har tatt tid.

 

Mitt råd er å fortelle jenta at folk ikkje er farlege (ein bør derimot ikkje fortelle at det ikkje er noko å vere redd for, då gir ein uttrykk for at det ikkje er ok å ha dei følelsene jenta har), og la ho bestemme ein del sjølv i forhold til kven ho vil ta kontakt med og korleis. Det er klart ein kan "presse" litt forsiktig, men pass på så ho ikkje blir skremt. Då er det lett for at problema blir verre.

 

Lykke til, eg trur barnehagestart vil gå bra, berre rekn med at dåke må bruke litt ektra tid på tilvenning (sjølv om ho truleg vil vere over det verste før ho begynner).

[Gjest]

Takk for svar Ranveig R

 

Din jente hørtes jo ut som min i starten av innlegget Hehe...

Klatrer seg fast i meg også

 

"Eir e HEDD a mulmul!" ÅÅÅÅÅ så søt da.. Gleder meg til mi begynner å prate

 

Håper det går over til BHG start, er da 16 mnd.. Vi får gi henne den tiden hun trenger Det e slitsomt når det står på men trenger hun tiden får hun selvfølgelig få det, vil jo ikke skremme henne på noen måte

 

Tusen takk for hjelp damer