o store påske..

[Anonym bruker]

har lest endel av innleggene deres og må si meg enig i mye her, bortsett fra at hos oss er ting litt annerledes hva min kjære og hans barn og jeg angår. Vi har vært sammen i to år, og han startet ting helt feil i forhold til meg og ungene. Han ville ikke bry meg med noe, og ikke skulle jeg forstyrres osv osv osv. Jeg følte meg så dum, jeg var ikke inkludert i det hele tatt. Følte meg i veien hjemme og turte såvidt puste. tok opp dette med han og han så hvor feil han hadde gått frem, og vi begynte så smått og forandre på ting. så ble jeg gravid for ett år siden, dette steilet han heeeelt på, ungene hans var for unge osv. forholdet var for nytt, og det endte med at jeg "lot meg overtale" til en abort. Dette slet jeg fryktelig med i ettertid, og jeg taklet ikke hverken han eller hans barn, tenkte hvorfor i all verden skal jeg stille opp for han og de, når han så klart sa i fra at han ikke var interessert i noe med meg. Jeg har aldri hatt noe i mot ungene hans, men jeg takler ikke han når han har ungene hans. Med de alene går det fint, jeg føler meg kvinnelig og får lov til å gjøre ting for de. Så fort han er der må jeg vike unna, blir glad om jeg en sjelden gang for lov til å blande noen glass saft til de. Problemet nå er at jeg er gravid igjen, og denne gangen har han fått klar beskjed om å like det eller pakke baggen sin. Det som bekymrer meg nå er hvordan det blir med den nye babyen, jeg blir fortsatt ikke så inkludert, og etter aborten var det jeg som trakk meg unna. jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare å innvolvere meg med dem nå. Føler meg så liten og uverdig når det kommer til han og de. og aner ikke hvordan jeg skal klare å nærme meg de når han er der. Noen forslag??

[Anonym bruker]

Han trenger hjelp den mannen. Jeg mente ikke det på en stygg måte, men han sliter tydelgvis så mye med dårlig samvittighet ovenfor barna sine, at han ikke greier å se klart.

Steile så fryktelig ved en graviditet at han presser deg til abort. At han ikke greier å tilpasse seg familielivet med ny kjæreste, at han ikke greier å inkludere deg, eller den ufødte. Det er helt utrolig misforstått hva som er bra. Barna har det mye bedre med en far som oppfører seg skikkelig og normalt, og ansvarlig. Han bør faktisk snakke med noen, få litt hjelp og veiledning.

Nå har du jo sjangsen med å dra han med på helsestasjonen, og kanskje få jordmor inn som første rådgiver og for videre henvisning.

For barnet ditt sin del, han må få orden på psyken sin.

[Anonym bruker]

VIL han forholdet så sterkt at dere bør ha barn sammen? dette er i mine ører en usikker mann som helst vil ha en kjæreste, men ikke en familie. Sorry, men jeg tror det er lurest å avslutte, om man ser kaldt og kjølig på det, med mindre han gjør en KOLOSSAL innsats fra nå av og fram mot fødselen...

[Anonym bruker]

Han hadde fryktelig dårlig samvittighet ovenfor barna sine, det var veldig tydelig i begynnelsen. Men det gikk seg til bedre ettersom tiden gikk. Han er blitt litt forandret hva vårt barn angår, han vil være med på alt som jeg skal på, og han gleder seg til å se henne. Er i grunn jeg som er det store problemet nå, for det første mistet jeg utrolig mye følelser for han etter aborten, jeg hatet han rett og slett. Nå merker jeg at mye kommer igjen angående han og hans barn, er livredd for hvordan ting blir med den lille. Og jeg vet at det er jeg som må nærme meg han og de nå om vi skal få ting til å fungere. Vi var også på amathea sammen rett etter aborten, hvor jeg sa rett ut at jeg hatet han. Har aldri i hele mitt liv vært så langt nede før, og det skremmer meg at jeg begynner å tenke i de baner igjen, mulig det er pga alle hormonene som herjer i kroppen om dagen da. Men det å være "stemor" er det ingen enkel oppskrift på, og jeg vet rett og slett ikke hva som burde ventes av meg og hva jeg skal gjøre. Har ingen som helst problemer med andre unger som jeg kjenner godt og omvendt. Men disse er så lite hos oss at en rekker jo aldri å bli ordentlig kjent med hverandre. Og det hjelper jo svært lite at jeg er så redd både han og de at jeg trekker meg milevis unna når det er hans helger/ferier osv. Mulig jeg legger mer i det en hva det er, men føler ting blir så unaturlig med han sine barn. Er det vanlig å føle ting naturlig med andre sine barn?