Er det flere grader av selvskading?

[Anonym bruker]

Altså i forhold til grunnen til at man gjør det, trangen til å gjøre det osv.?

 

Jeg har hatt noen litt tøffe perioder i livet mitt, og har da drevet medselvskading (huff, så tit det høres ut "drevet med", høres ut som jeg snakker om tennis)

 

For meg har det vært smerten som er det store kicket. Aldri vært ute etter å ta livet av meg eller noe sånn. Jeg bare syns at fysisk smerte er enklere å håndtere enn psykisk merte. Og når man har fysisk vondt, så blir den psykiske smerten dempet (for meg ihvertfall)

 

Jeg har alltid vært en "kontrolert selvskader", altså, jeg har aldri bare hugget løs i villskap (selv om jeg ofte har lyst til det), jeg planla alltid nøye. Passet på å kutte på steder hvor det ikke syntes, på steder der man får max utnytte av smerten (altså der det gjør vondest), foreksempel på innsiden av lårene. Jeg passet også alltid på å ikke kutte for dypt, sånn at det ikke ble farlig, og jeg ikke f.eks trengte å sy. Syns det er bedre å rispe enn å skjere, det gjør mest vondt, og man slipper å få store arr som ikke går bort. Jeg har alltid passet på å bruke sterile redskaper. Jeg prøvde alltid å utnytte et kutt i det lengste i stedet for å lage et nytt (f.eks ved å gni i salt)

 

Jeg ble altid forferdelig flau etterpå, (og før også egentlig) Syns det er pinlig å holde på sånn. At jeg ikke hadde en bedre og "friskere" metode å fikse psykisk smerte på. Følte meg liksom så svak og "emo" (I wish my lawn was emo, so that it would cut itself)

Aldri i verden om jeg hadde turt å dra til legevakta, eller å kutte et sted hvor folk kunne se det.

 

Poenget med denne tiraden var at jeg lurte på om det er forkjell på selvskadere/ing. Når jeg leser om andre så får jeg liksom inntrykk av at det er så "kontrolert", at de vare hugger løs uten tanke for konsekvensene?

det virker som om det er flere her inne på forumet som har førstehåndskjennskap til dette? Hvordan opplever dere "trangen"

 

Jeg har forøvrig ikke skadet meg selv på årevis. Sluttet mange år før jeg fikk barn. Kjenner trangen ofte ennå, men hadde aldri turt å gjøre det, selv om jeg vet at det ville ha dempet det jeg sliter med.

[Anonym bruker]

Jeg mente å skirve at jeg får inntrykk av at det er så "ukontolert" (hos andre), ikke kontrolert.

 

Beklager alle skrivefeilene, jeg skreiv fort og leste ikke over før jeg trykte lagre.

 

hi

[2 små og en undulat]

Jeg er ingen ekspert, men for meg høres det ut som om du "overfører" psykisk smerte til det fysiske. Den psykiske smerten kan man ikke kjenne,se og ta på, det kan man ved fysisk smerte i form av risping/kutting. Du sier du har kontrollen, men jeg tror samtidig at du har dine problemer. Kognitiv terapi er ofte gunstig for "småkuttere";) Ta en prat med fastlegen din om dette, han kan henvise deg videre. Selvskading kan øke i omfang om man opplever noe traumatisk i livet som ulykker/død blant familie og venner osv, og da kan din selvskading begynne å bli direkte farlig. Lykke til!

[Anonym bruker]

2 små, ja, nei, jeg skader ikke meg selv lenger. Jeg var bare ute etter å høre hvordan andre opplevde dette med trangen til å skade seg selv. Fordi jeg stort sett ikke kjenner meg igjen i det andre skriver om selvskading.

 

hi

[Anonym bruker]

Ja, fins grader av alle psykiske sykdommer. Jeg hadde bulimi, men klarte fint å slutte selv.

[Gjest]

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke "blande" meg inn i disse diskusjonene rundt selvskading etc.,men nå klarte jeg ikke lenger. Ja, det er stor forskjell på selvskadere. Jeg har sett pasienter med skjulte arr som deg HI, og jeg har sett pasienter med arr i hele ansiktet.

 

Du skriver tydelig i innlegget ditt at du fremdeles sliter, så som fagperson vil jeg virkelig anbefale deg om å søke hjelp. For det finnes hjelp å få, virkelig!

 

Håper du tar imot rådet mitt. God klem!