til dere unge mødre

[Anonym bruker]

hvorfor ville dere ha barn så tidlig?

dette er til de som har planlagte barn

[Anonym bruker]

Hva regner du som unge mødre da?

[Anonym bruker]

Oi, nå er ikke min planglagt da. Hehe, 14 mnd nå....

Elsket tanken på å gå gravid, og ville ikke ta abort en gang til.. For det hadde jeg gjort før og sa til meg selv at jeg ALDRI ville gjøre det igjen. Er 21 år og mamma, og jenta min er det beste jeg har her i livet.. Ønsker mange flere barn i fremtiden, synes det er helt fantastisk

[Anonym bruker]

til dere gamle mødre: hvorfor i alle dager ville dere ha barn så sent?

 

nei, hvorfor tror du? fordi vi er ambisjonsløse og ikke har noe bedre å finne på kanskje. eller kanskje fordi mange av oss elsker barn og har lyst til å omgås med dem fra så tidlig som mulig og så vi kan lære dem å kjenne og slippe å være mor til en konfirmant som 50-åring.

 

man må ikke ha bodd i tokyo, tatt bachelor i perth, tatt en master i london, vært gift to ganger, hatt fast jobb i 4 år og bodd i et hus på landet i minst tre år før man begynner å tenke på å få barn.

som en kosekvens av moderne kvinners prioriteringer får vi kanskje flere dødfødsler og flere misdannelser.

 

hvorfor ikke la barna være med på livets landevei? gjennom studier, eksamener, jobbsøking, oppturer, nedturer. det er jo det som er livet.

 

Sorry, men jeg er så lei av selv-realisering og håper samfunnet snur snart. det viktigste er vel at man har nok av kjærlighet og ikke er psykopat.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg liker svaret ditt 22:17

Jeg er imidlertid av dem som fikk barn sent og angrer ikke på det. Det passa nok meg, og hadde det vært litt mer opp til meg hadde jeg venta enda lenger.

[Anonym bruker]

 

Definer "unge mødere".

[Anonym bruker]

"slippe å være mor til en konfirmant som 50-åring. "

 

Og det er et problem fordi...?

 

[Anonym bruker]

nja, jeg personlig hadde kanskje syntes det hadde vært litt ubehagelig.

 

altså, det er kanskje den tiden i livet jeg ville begynne å ønske meg barnebarn. og kanskje en i 30-40 årene er bedre"rustet" til å ta seg av tenaringsbarn. jeg mener, min mor er i 50-årene og hun har sagt opptil flere ganger at hun er svært glad for at hun ikke har barn i tenårene den dag i dag.

[Bolle i ovnen [HØYGRAVID]]

Bra svar, 22.17!

[Anonym bruker]

ha ha ha

 

Ganske fornøyelig faktisk med ungjenter som tror livet ender ved 40-50.

 

Jeg kan fortelle deg at de aller fleste føler seg akkurat likedan når de er både 40 og 50 som da de var 20.

[Monajenten]

Hehe min far er 50 og min mor er 48, jeg er 25 og min søster er 30. Tror mine foreldre er ekstremt glad for at de ikke har tenåringer i hus nå, det kan jeg virkelig ikke se for meg:-)

[Anonym bruker]

Jeg er en person som er veldig hjemmekjær. Jeg er ingen globetrotter, og har derfor ikke dette behovet for å reise verdens rundt 4 ganger før jeg etablerer meg.

 

Min drøm har heller vert å flytte til landet, få meg en mann og barn. Skal jeg reise vil jeg gjøre det med familien min

Når det gjelder utdanning er jeg godt i gang. Jeg har fullført 1 år på sykepleien, og har planer om å fullføre de 2 neste årene etter jeg er ferdig med mammapermisjonen min Jeg ser på alle de sterke mammane som har mangen barn og likevel holder på med utdannelse. Det skal jeg også klare.

 

Jeg har alltid gledet meg til å bli mor, og nå klarte jeg ikke å vente mer

 

Hilsen mor på 20 år, som er en smule lei av å "forsvare" valget mitt om å få barn i ung alder...

[Anonym bruker]

Ideelt sett så er det jo best for kroppen å føde mellom 16-24 år. Det å takle søvnløse netter er også noe som er bevist at en voksen person på 40 år takler dårlig.

 

Fakta er jo fakta.

 

Når det kommer til personlige erfaringer så får jeg jo stadig høre at min mor på 50år og svigermor på snart 60år at de syns det er koselig med 1 åringen på besøk et par dager, men blir fullstendig utslitt..

 

MEN jeg tror at kroppen og psyken tilpasser seg tilværelsen. At det som er uvant blir "ubehagelig" men når man venner seg til ting så går alt ganske greit for seg.

 

Når jeg ser tilbake på all nattevåken vi hadde med knerten, så holder jeg på å spy. Gruer meg som bare det til nestemann, men tenker at det bare er en tilpasning.

 

Så, poenget mitt er at slike ting som ren oppdragelse og deltagelse i barnets liv er noe man rett og slett vokser med, men at rent praktisk sett (for kroppens del) så er det nok ideelt å føde før man er 30 år.

 

At vi mennesker er forskjellige, og at noen trenger alt dette med utdannelse, opplevelser, trygge rammer osv, det er kun interesse, hvorfor skal de på død og liv få barn tidlig pga det er så mye fordommer ute å går mot eldre mødre? Det ville de garantert angre på.

 

For vi som vil ha med barna på "livets reise" velger vi det

 

Så istede for å bry seg om hvorfor hele tiden, så må en heller bare akseptere

[Hopptetussa90]

Jeg innså ganske tidlig at livet ikke stopper når man får barn. Jeg har alltid ønsket meg barn, og hadde alt på stell i en alder av 18 år, så hvorfor ikke?

[Anonym bruker]

"slippe å være mor til en konfirmant som 50-åring. "

Foreldra mine var rundt 50 da jeg ble konfirmert. Ser ikke noe negativt ved det.

 

Men jeg er 20 år.. Har fått unge. Ville ikke funnet på å fjerne den, når vi har muligheten. Jeg og samboeren hadde jobb, vi kjøpte oss leilighet, vi har et utrolig stabilt forhold. Hvorfor skulle vi ikke det?

 

Fordi vi skal leve livet? Så utrolig bullshit.

[Anonym bruker]

Vi er 22 (snart 23) og 26 år og venter vårt første barn i juli.

 

Vi giftet oss sist sommer, så planen har hele tiden vært å få et barn ikke så lenge etter bryllupet. Jeg fikk et jobbtilbud (et års vikariat) etter at jeg kom hjem til Norge og mannen hadde allerede fast jobb her.

 

Etter jeg er ferdig med permisjon neste år begynner jeg med master, så barn nummer to får vente noen år.

 

Og du ano lenger opp;

Det er faktisk mulig å gjøre ferdig hvertfall en treårig utdannelse, se verden (et år eller halvt år på skole f.eks), reise, feste og selvrealisere seg før man er 23, så det er nok ikke det som stopper damer som velger å få barn når de er 35 +

 

[Anonym bruker]

Jeg ønsket meg barn fra jeg var 25. Allikevel skulle det gå meg ni år før jeg fikk drømmen oppfyllt, så jeg er vel en av de stakkarene som er 50 når ungene står til komfirmasjon. Jeg hadde ingen valg, jeg. Av medisinske årsaker kunne jeg ikke få... blant annet.

 

Jeg tenker noenganger over at jeg skulle øsnke jeg hadde kunnet vært en yngere mor, og hvor bra det hadde vært for mine barn å ha unge foreldre... Men vi lever i en annen tid nå, og det er overhodet ikke uvanlig at barn har foreldre i 50-årene når de selv er i tenårene. Det er da vel ikke noe værre og hanskes med tenåringer om du er 50 eller 40? Det eneste som er trasig er at de får tidligere gamle foreldre, som kan slite med alderdomssykdommer o.l.

 

Når det kommer til meg selv, som fikk to barn veldig tett i midten av 30-årene, så tenker jeg imidlertid at jeg er glad for at jeg var voksen og hadde sett og opplevd litt før jeg fikk barna. Fordi de tar ALL tid. Hadde jeg fått to så tette barn i begynnelsen av 20-årene, ja, da hadde man mistet mye av ungdomstiden. Nå finnes jeg overhodet ikke rastløs. Jeg er mye mere tålmodig og har mere ressurser nå enn da jeg var yngere. Men det er nå mine argumenter:-) Hadde jeg fått barn da jeg var 20, så ville jeg vel syntes at det var det toppeste i verden.

 

Vær nå bare forsiktig med å rakke ned på hverandre for de valgene man gjør.