Påsketid og dårlig samvittighet!

[Gjest UndrendeUllteppe]

Jeg er 16+2 uke på vei, sitter på skolen hver formiddag og jobber med en stor oppgave sammen med en annen, og har en del aftenvakter ved siden av. Har en arbeidsløs samboer hjemme som synes jeg er for mye borte (noe jeg skjønner godt), og venninner som føler seg forsømt. En søster (på mammas side) med tre barn jeg nesten aldri får truffet, og en mamma som kan unnlate å ringe meg på to uker fordi JEG ikke har ringt til henne.

 

Nå er det påske, og min kjære kjære far på 78 år sitter hjemme i sin kalde ekle leilighet, med bare tv'en til selskap (foreldrene mine er skilt). Han forsøker å ringe meg, men jeg er jo på aftenvakt og kan følgelig ikke snakke så lenge. Jeg vet at påsken er en kjip tid for ham, som alle andre høytider, samtidig som det som regel er veldig travelt for meg, som jobber i helsevesenet. Jeg har tre eldre søsken på pappas side, der to av dem bor 100 mil unna, og en annen ca 15 mil unna. De har ikke ringt ham en eneste gang til nå i påsken! Og greit, de ringer i ny og ne, men kan de aldri invitere ham på besøk, eller ta seg en tur selv?! Dette er voksne folk uten små barn, to av dem har kun seg selv og jobben å tenke på (det kan være nok for mange, men det må da gå an å sette av litt tid til sin egen far!). Jeg forsøker å besøke eller treffe ham på cafè en gang i uken, og snakker på telefon med ham i hvertfall tre ganger i uken. Og jeg har så INNMARI dårlig samvittighet for at han er så ensom!! Han er blitt dårlig til beins og har så vidt jeg forstår ingen venner igjen her i byen, de er døde. Jeg er alt han har av familie her. Det skjærer sånn i hjertet mitt, jeg kjenner at jeg holder på å forgå! Og jeg synes søskenene mine er noen egoistiske drittsekker som synes det er alt for enkelt å overlate alt ansvar til meg, siden jeg bor i samme by som ham. (Hah, godt å få det ut!!)

 

Jeg bruker tid sammen med ham med glede, han er faren min og jeg er så takknemlig for at jeg har ham i livet mitt. Så det er ikke det. Men kunne ikke de også engasjert seg, bare bittelitt?? Jeg hører jo at han er på gråten når jeg snakker med ham i telefonen, og han skjønner at jeg ikke kan komme innom i dag eller han til oss. Og ja, jeg vet om eldre og depresjon, og han har da både det ene og det andre på resept. Men man kan da ikke kurere alt med piller...Uff, jeg måtte bare få dette ut...kjente at jeg bare ville gråte!

[T#3]

Kjære UndrendeUllteppe.

 

Har verken gode råd eller noe særlig å komme med, men ville bare si at jeg føler med deg, og din far. Livet er ikke lett og byr på utfordringer i øst og vest....

 

Klem fra

[Full av liv]

Må si jeg er imponert over omsorgen du har for din gamle far. Det er hjerteskjærende å lese dette.. Kan ikke din arbeidsløse samboer ta seg litt av pappaen din, da..? Du kan jo ta en prat med søsknene dine og be pent om litt mer engasjement. Jeg har ei farmor på snart 79 år og vi passer alle på å ringe henne hver vår tur med jevne mellomrom slik at hun ikke skal føle seg så ensom. Selv bor jeg mer enn 100 mil unna og får ikke besøkt henne så ofte, kun i feriene. Det er mest den ene tanta mi som tar seg av henne da hun jobber og bor svært nær henne og hun ikke har egen familie. Pappa bor også på samme stedet, men han er borte på jobb store deler av året. Han gir tanta mi penger som en måte å vise takknemlighet for den flotte innsatsen hun gjør for deres mor..

 

Finnes det ikke noe dagsenter eller lignende hvor din far får litt sosial omgang der han bor?

 

God påske!

[Ƹ̵̡Ӝ̵̨̄Ʒ i magen]

Be søsknene dine ringe han litt oftere! Og ikke føl det så ille de gangene du ikke kan. Du gjør jo en virkelig innsats:) Be samboeren din om hjelp også. Høres ut som om han har tid nok. Du høres ut som en veldig omsorgsfull person:)

[*Frøken Lykkelig med ♂*]

*klem*

Følte veldig for å gi deg en klem og si at dette ordner seg!

Er veldig enig med det som skrives over, kankskje samboeren din kan trå til litt og ta seg en tur til din far i ny og ne? Det ville jo vært selskap for han også!?

Syns også dine søsken kanskje kunne ringt han litt oftere. Det er ikke for mye for langt syns jeg, det er faren deres også, en telefonsamtale tar ikke lang tid og det kan de vel sette av?

 

Hvor i verden bor du? Kanskje det er et dagsenter i nærheten han kan komme seg på en gang innimellom? Det er lite, men iallefall noe..

 

Uff, føler fryktelig med både deg og din far og skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre!