Hva gjør man på gravstedet?

[Anonym bruker]

Min mamma gikk bort for 6 mnd siden, døde bare 50 år gammel. Graven hennes er fem minutter unna med bil, men jeg har enda ikke vært der. Er redd jeg knekker fullstendig sammen om jeg drar, og jeg orker rett og slett ikke. Føler på en måte at hun er med meg uansett, at jeg ikke trenger dra dit for å "treffe" henne, om dere skjønner. Dere andre som har en grav å gå til, hva gjør dere der, bortsett fra å tenne lys?

[Anonym bruker]

Hei hei, min mor gikk også bort i ung alder 54 år gammel.

Og jeg forstår følelsen din.

Samtidig så ønsker jeg at graven til min mor skal se ordentlig ut.

Jeg går og planter blomster. Luker, passer på at det er rent og pent. Generelt vedlikehold.

Jeg tror hun hadde satt pris på det.

Men det tok meg en stund å komme dit jeg er i dag. Det første året satt jeg ikke min fot ved det gravstedet. for jeg følte, som deg, at hun var med meg.

[Anonym bruker]

Når jeg er på kirkegården så luker jeg, pynter med blomster og vanner. Gjør det pent rundt. Titter innom gravene til andre i min familie, men leger uttimellom. Om det trengs å lukes litt der så gjør jeg det også, selv om det ikke er min oppgave.

 

Jeg syns det er herlig å gå rundt og titte på kirkegården. Jeg syns det gir en stor ro, og jeg kan gå der lenge i mine egene tanker. Ofte er det meg og mamma som tusler rundt der, og jeg tror mine unger syns det samme som meg for de spør om de kan dra dit.

Min mann syns jeg er rar som liker å gå på kirkegården, men jeg er rar fra før av mener han. Meg og min søster har vært innom utallige gravplasser som vi ikke har noe tilhørighet til, bare for å vandre, titte på graver, se på fine navn eller gå og ha en hyggelig samtale.

 

Jeg "prater" ikke med de døde, føler heller ikke de er noe nærere der. Jeg har de døde i mine tanker. Mine barn mener også at de dødeblir til stjerner når de dør, og de sitter gjerne på kvelden og snakker til stjernene. Må si at jeg syns det også har blitt veldig hyggelig.

[2 små og en undulat]

Som anonym over skriver så går jeg på graven til min far for at det skal se ordentlig der. Moren min planter blomster og luker, men jeg har ofte med roser og setter på vase. Jeg også trenger ikke stå på graven for å "prate" med han, men jeg synes det er fint å tenne lys på graven og si at jeg savner han. Da får jeg vondt inni meg og tenker at han døde så altfor tidlig, men det gjør faktisk litt godt å ha det vondt, om du skjønner hva jeg mener;) Jeg er jo så glad i han, så det er helt naturlig at jeg blir lei meg når jeg står foran grava. Men om du, HI, ikke er klar for å dra på grava, så ta den tida du trenger.

[shari_z]

Når jeg besøker graven til min datter, så steller jeg den og tenner lys. Jeg vil at den skal se ordentlig ut, at andre som besøker kirkegården vil se at det er noen som passer graven hennes (hun ligger i en enkelgrav, ikke familiegrav, noe jeg angrer på).

 

Men det jeg også gjør er å tenke. Tenke på henne og den korte tiden jeg hadde henne, tenke på hvordan livet ville blitt om hun var i liv i dag. Jeg drar dit når jeg har det vondt og vil ha et sted som er stille og vakker slik at jeg kan reflektere. Og jeg er der fordi det er der min datter ligger. Da kommer jeg nærmest henne, fysisk, for i min tro, så tror vi at de døde ligger i graven (dvs, ikke er i himmelen og ser ned på oss). Og i mitt tilfelle, så er graven hennes det siste stedet jeg fikk se henne.

 

Du må gjøre det som er riktig for deg, det som føles riktig. Vi har ikke alle sammen samme forhold til en grav, eller døden.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar:) Det var fint å lese at du første anonym ikke var ved graven det første året, da føler jeg meg ikke så unormal. For jeg har jo gått å tenkt på det, og hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært der. Mulig jeg drar dit nå i påsken, tenner lys og har med roser:)